Hit går Gina Gjerme for å sørge: – Gråt hver dag i et halvt år

Regnet hamrer mot den blå paraplyen.

Gina Gjerme er på kjente stier i skogen på Siljustøl i Bergen.

Hit har hun kommet for å jogge og for å be. Og her har hun tilbrakt verdifulle øyeblikk med sin elskede bror.

Nå kommer hun hit for å sørge.

Telefonen

I underkant av ett år siden har gått siden hun fikk den skjebnesvangre telefonen fra faren.

«Hei, jeg har en trist nyhet,» innledet han.

Det var 24. juni 2022. Dagen før terroren mot utestedet London i Oslo. Den kristne dagspressen skrev om The Send som samlet rundt 9.000 mennesker i Telenor Arena.

Ektemannen Øystein Gjerme og de tre barna hadde reist for å delta på arrangementet. I Bergen skulle Gina nyte det fantastiske været sammen med gode venninner.

Men så ringer telefonen.

De neste ordene slår henne nesten i bakken.

«Vi har funnet Grim død.»

«Du tuller,» utbryter hun.

«Lov meg at du aldri dør»

Det er sommer, og mange i familien er bortreist. Kun Gina og en yngre bror er i Bergen. Sammen reiser de til bestemoren for å fortelle at deres bror, Grim Berge (42) er død.

Hun innser at hun ikke kan være alene den natten, så hun ligger over hos en venninne. Det siste hun husker fra kvelden er at hun sier til venninnen: «Lov meg at du aldri dør.»

«Det kan jeg dessverre ikke love,» får hun til svar.

Tusenvis av meldinger

Gina Gjerme er regiondirektør i et konsulentselskap og medpastor i Salt Bergen. Her jobber hun som frivillig.

Hun forteller at hun ikke er en person som har hatt lett for å gråte, men at det har endret seg det siste året.

– Det første halve året gråt jeg hver dag. Fortsatt tar jeg lett til tårene.

På mobilen har hun tusenvis av meldinger som har gått fram og tilbake mellom henne og broren. Fotografen Grim Berge besøkte 285 destinasjoner rundt i verden og kunne sende en videohilsen fra steder han besøkte.

Gina legger ikke skjul på at han hadde det vanskelig i perioder. Da hadde de hyppig kontakt.

– Dødsårsaken var sammensatt, men Gud ser mer enn vi vet, sier hun.

Hun tror ikke det var Guds vilje at han skulle dø, men hun trøster seg med at Gud så mer enn det hun og familien gjorde.

– Kanskje skulle Grim bli spart for ting. Livet her er så lite i forhold til evigheten.

«Nå vet jeg at Jesus er ekte»

Kort tid før han døde fikk moren en melding fra Grim der han fortalte at Jesus hadde kommet inn i rommet på natten.

«Han fortalte meg alt jeg trengte å høre. Nå vet jeg at han er ekte, sendt av Gud den aller høyeste.»

24. mai, en måned før han dør, sender han følgende melding til moren: «Jeg har akseptert Jesus som min frelser.»

– Grim vokste opp i et kristent hjem, men han kjempet mye med troen. I mange år utfordret han meg for det jeg sto for, forteller Gina, som opplever stor trøst i at han kom til tro før han døde.

Verden i et naturlig lys

«Filmskaperen Grim Berge døde brått av hjertestans 24. juni, bare 42 år gammel. Familie og venner sitter igjen i sorg, men samtidig med gode minner fra en person som levde et liv utenom det vanlige,» står det i et minneord i Bergens Tidende 18. juli i fjor.

Tittelen sier sitt: «Grim viste oss en verden uten filter».

Gina forteller at broren var ekstremt opptatt av det skjønne i naturen, og at han hadde satt seg som mål å vise verden i et naturlig lys.

– Han kunne stå opp klokka fire på morgenen for å fange morgenlyset, og han kunne tilbringe mange timer på fjellet for å ta bilder av solnedgangen, forteller hun.

At han levde «uten filter» har en dobbel bunn. Det han tok bilder av skulle være ekte. Selv var han også ekte i møte med mennesker han møtte, og han var sårbar.

– Grim var ikke opptatt av materialisme og overfladiskhet. Han var en ekte kunstner som malte fantastiske bilder. Ett av de siste bildene malte han faktisk av meg.

Da Gina kommenterte at han hadde malt henne ung, fikk hun til svar at det var slik han så henne for seg.

– Det er broren min, liksom

Grim var en prisbelønnet fotograf i verdensklasse og har etterlatt seg «spor» på ulike steder i Bergen.

På Flesland ser hun bilder han har tatt i ankomsthallen. I avgangshallen ruller en film på veggen i stort format. I et klipp står han på en stein, på en fot, med hendene i været.

– Det klippet kommer nesten hver gang jeg er der. Det er nesten som en hilsen. Det er broren min, liksom.

Noen ganger kan hun fortelle helt fremmede at «det er min bror som har tatt bildene», og «han døde i sommer».

– Hvordan reagerer de på det?

– Enkelte sier «så trist», men jeg opplever at åpenheten gjør noe med oss.

Gjerme tror at vi mennesker har godt av å snakke naturlig om døden.

– Den er like naturlig som å bli født, sier hun.

Salt Bergen har en introduksjonsvideo med bilder som Grim Berge har tatt. Også der blir hun stadig minnet om ham, men det har først og fremst vært godt å være del av et menighetsfellesskap etter at broren døde.

– Å ha et miljø rundt deg som bærer deg når du er svak, har vært utrolig viktig. Det er fint å kunne være åpen og ærlig i en kirke der mennesker støtter deg og ber for deg.

Det siste året har hun også hatt en sterk opplevelse av å være nær Gud i kirken, og flere ganger har hun sagt til ham: «Nå må du hilse til Grim.»

Eg sørgjer

Et dikt setter ord på noe av det hun kjenner på etter at de mistet en bror, en sønn og en onkel.

Eg sørgjer

stilt og høglytt

både over deg

og over den delen av meg

som du tok med deg

– Vi var veldig tette og hadde mye kontakt. Han var en dyp sjel, en du kunne snakke med om alt. Og han hadde ufattelig mye kunnskap.

Hun forteller at de diskuterte mye. Da krigen brøt ut i Ukraina, leste han seg opp på ukrainsk og russisk historie.

– Han var et oppslagsverk du bare kunne ringe til og si: «Hva mener vi nå, Grim?»

I dag sørger hun over tapet av en bror og «den delen av henne han tok med seg».

Hva ville Grim ha gjort?

I enkelte situasjoner stiller hun seg spørsmålet: Hva ville Grim ha gjort?

Det får henne til å våge å gå ut av komfortsonen.

Som i fjor, da familien var på ferie i Spania. Flere dager la hun merke til en kvinne ved bassenget som hun fikk lyst til å veksle noen ord med.

– Da tenkte jeg: Hva ville Grim ha gjort?

– Han var en person som kunne snakke med alle mulige mennesker. Han ville helt sikkert ha hilst på den kvinnen, så jeg bestemte meg for å ta kontakt.

Det viste seg at også den fremmede kvinnen hadde mistet en bror. De hadde en felles sorg og ble sittende lenge og snakke sammen.

– Gud fikk høre det

– Noen kan oppleve troen som en belastning når de opplever tragiske hendelser i livet. Hvordan har det vært for deg?

– Gud fikk høre det, for å si det sånn. Jeg har kjeftet på Gud og sagt at «dette var ikke planen». Jeg har vært veldig sint og har vært ærlig med hvordan jeg hadde det.

Gina viser til Klagesangene og til Salmene. Salmisten spør Gud: «Hvorfor har du forlatt meg?»

Hun har kjent seg igjen i den menneskelige reisen til sentrale bibelske personer.

– For meg ble det viktig å kunne si til Gud at jeg var skuffet, og at «dette var dårlig levert».

Et bibelvers fra 5. Mosebok 23 har fulgt henne gjennom livet og i sorgen det siste året: «Som dine dager er, skal din styrke være».

– Det har vært mitt bibelvers fra jeg var ganske ung. Verset sier noe om styrkeforholdet i relasjonen til Gud. Uansett hva vi møter på, så er Guds styrke enda større, sier hun.

– Den beste terapien

Det siste året har hun tatt imot all hjelp hun kan få. Hun har takket ja til psykologtjeneste gjennom jobben og har tilbrakt en uke ved sjelesorgsenteret ved Modum. Hun har skrevet mye ned og vært åpen med venner og folk hun treffer.

– For meg har den beste terapien vært å snakke om det som har skjedd, sier hun.

Men hun har også lest om sorg og sorgprosesser. Det har hjulpet henne. Derfor snakker hun gjerne om egen sorg - i håp om at det kanskje kan hjelpe noen.

Plassere sorgen

Hun vet ikke når sorgen går over, men innser at det kommer til et punkt der man må bestemme seg for å ikke tenke på det hele tiden. I sorgprosessen har hun lest at det kan være sunt å plassere sorgen i noen «rom».

– Når man sitter på jobb og skal levere noe, er det ikke tid for å sørge. Da kan jeg tenke at jeg «vil spare det jeg har inne i meg» til kvelden. Du kan godt si at jeg har prøvd å administrere min egen sorg, sier hun.

Like over nyttår merket hun at sorgen gikk over i en ny fase.

– Det var som om jeg tok Grim her, sier hun og peker på hjertet.

– Nå går jeg litt annerledes videre i livet, legger hun til.

G og G

Skogen på Siljustøl er ett av de stedene der hun lar sorgen få utløp. Der lar hun tårene strømme.

På en benk har hun gravert inn et hjerte som binder sammen bokstavene G og G. Symbolikken er enkel: Gina elsker Grim.

Etter hvert har skogen ikke bare blitt et «sorgens rom», men et sted som er bærer av nytt liv og håp. Hvitveisene sier sitt: nytt liv av døde gror.