Hun flyktet fra krigen i Ukraina. Så reiste hun frivillig tilbake

Hun har bodd på Karmøy et halvt år nå. Her fant gode venner et hus til henne, barna og foreldrene. Men hvis noen spør Victoria Raichynets hvor hun bor, svarer hun fremdeles Kyiv.

– Det er slik jeg føler det, for det er der mannen min og tjenesten vår er.

Ektemannen Anatoliy bor fremdeles i familiens hjem i Kyiv. Hver gang hun snakker med ham på telefonen, ber de hverandre være sterke bare litt til. Bare en måned til nå, eller to, så er nok krigen over. Bare ut oktober. Bare ut november.

– Vi setter tidsfrister. Det er en måte å holde ut på.

Hver morgen tenker hun det samme når hun våkner: Dette kan ikke være sant. Det kan ikke skje. Det er ikke mulig at det er krig i Ukraina.

Men hver morgen er det like hjerteløst sant.

Kaoskontroll

Vi avtales å møtes i Bergen. Hun vil ta med barna og foreldrene dit, for at de skal få se litt mer av landet de er kommet til.

Med hjelp av GPSen kjører hun fra Karmøy uten problemer, men må bruke litt tid på å finne ut hvordan hun skal betale på parkeringshuset i Bergen.

– Norske parkerings-apper er kompliserte. Og utrolig mange, kommenterer hun tørt, da hun kommer inn i kaffebaren.

Hun fant ut av app-forvirringen. Selvsagt gjorde hun dét. Det siste halve året har tross alt vært en eneste lang øvelse i å takle kaos og nye situasjoner.

Planen som ble avlyst

Hun kan smile av det nå, hvor naive de var da de forsto at krigen nærmet seg. Det er et sårt, lite smil. Som om hun er overbærende på egne vegne. De hadde ikke fantasi til å forestille seg hvor ødeleggende krigen skulle bli.

Ekteparet bodde i en leilighet i 15. etasje med barna Georgi (6) og Christina (9). De var enige om at hvis Russland invaderte Ukraina, ville de reise til Butsja, en by nord for Kyiv, der foreldrene hennes bodde.

– Vi kjøpte ekstra vann, mat og toalettpapir. Hvis vi fylte fryseren til mine foreldre med kjøtt, ville vi ha mat nok til det hele var over, tenkte vi. Om nødvendig kunne vi steke maten over et bål i hagen.

– Ingen ting ble slik vi trodde.

Butsja ble aldri noe trygt tilfluktssted. Allerede på invasjonens første dag suste rakettene over huset til foreldrene. Til alt hell var foreldrene ikke hjemme da.

Landsbyen skulle senere på våren bli scene for russernes massedrap.

Hver sin vei

24. februar ble Victoria vekket av ektemannen. Han ba henne stå opp. «Krigen er begynt», sa han.

Fra vinduene kunne de se røyk stige opp flere steder i byen. De ble enige om at Victoria skulle komme seg vekk sammen med barna. Anatoliy, som er pastor i en lokal menighet og assisterende generalsekretær i Det ukrainske bibelselskapet, måtte bli værende der han var.

– Hva slags vitnesbyrd ville det vært, om han som forkynte at folk måtte tro på Gud, stakk av for å redde seg selv? spør Victoria.

Svaret gav seg selv. Anatoliy kunne ikke dra.

Avskjeden

Smilet er borte. Øynene er blitt røde. Victoria beskriver hvordan hun sto utenfor blokken i grålysningen og pakket det mest nødvendige i bilen. Andre familier gjorde det samme. I det fjerne hørtes dumpe drønn fra bomber som falt.

Barna var redde. Hun forsikret dem om at alt ville bli bra. Samtidig kjempet hun for å holde sine egne tårer tilbake. Da Anatoliy omfavnet henne og sa farvel, tenkte hun at dette kunne være siste gang hun så ham.

Hun svelger. Trenger en kort pause, før hun får kontroll på stemmen igjen. Unnskylder seg.

– Når jeg snakker om dette, begynner jeg alltid å gråte. Det er det mest skremmende jeg noen gang har opplevd, sier hun.

– Jeg trodde jeg var forberedt, men det går ikke an å være forberedt på noe slikt.

Victoria visste det ikke da hun satte seg i bilen, men i det hun kjørte bort fra blokken begynte et kappløp på liv og død.

Norskstøttet dialog

Jeg har møtt Victoria Raichynets før. Senhøstes i 2015 fulgte jeg mannen hennes og Bernt Greger Olsen fra Det norske bibelselskap til fronten i Øst-Ukraina. Da hadde det allerede vært krig i nesten to år i denne delen av landet.

Konflikten begynte med at Russland annekterte Krimhalvøya i februar 2014 og fortsatte i de ukrainske regionene Krim og Donbas.

I Kyiv intervjuet jeg senere Victoria som inviterte ungdommer fra Øst- og Vest-Ukraina til dialogkonferanser med støtte fra norsk UD.

«Vi kan ikke endre krigen, og vi kan ikke ta dere ut av den vanskelige situasjonen. Det eneste vi kan endre er oss selv og reaksjonene våre», sa Victoria til ungdommene fra øst.

Et annet av rådene hun gav dem, var dette: Når du virkelig har det forferdelig, finn noen som har det verre og begynn å hjelpe dem.

– I krig er det veldig vanskelig å ikke bli selvopptatt. Når en fokuserer på andre, blir det lettere å takle sitt eget, forklarte hun ungdommene.

Da hun selv ble flyktning, ble hun tvunget til å teste sine egne råd.

– Holdt rådene?

– Ja, de holdt.

Kappløp med fienden

Victoria Raichynets drar til Butsja 24. februar, slik hun har tenkt, men hun føler ikke ro for å bli værende der. Nærmest på impuls bestemmer hun seg for å fortsette nordover. Det er i siste liten.

I det hun kjører ut av landsbyen, ser hun i speilet at russerne begynner å bombe.

Så ringer ektemannen. Han forteller at russerne ikke kommer fra øst, slik de hadde trodd. De kommer fra Hviterussland i nord. I hennes retning.

Hun aner ikke hvilken vei som er klokest å velge. Kartet viser at hun har 20 minutter på seg til å rekke neste veikryss med avkjørsel mot vest. Hun ber ektemannen be om at de rekker frem i tide og tråkker på gasspedalen.

Victoria raser avgårde, forbi pansrede kjøretøy og soldater som gjør seg klar til å møte fienden. Sønnen Georgi sitter med kulerunde øyne i baksetet. For ham er det nesten som å se en film. Datteren Christina er taus. På hele kjøreturen sier hun knapt et ord.

På samme måte som Victoria kom seg ut av Butsja i siste øyeblikk, rekker hun svingen mot vest med knapp margin. Også denne gangen ser hun russerne nærme seg.

Flyktning

Victoria Raichynets´ flukt fra Kyiv ender til slutt i Transkarpatia, i den vesle landsbyen Polyana nær grensen til Slovakia og Ungarn. Her har de slektninger de kan ta inn hos. Snart kommer også foreldrene og broren med familie hit.

I denne landsbyen hvor det vanligvis bor 2500 mennesker, er det nå nærmere 9000. Flyktninger kommer strømmende fra alle deler av Ukraina.

– Det var kaos. Folk var i sjokk, forteller Victoria.

Hun som hadde jobbet med å hjelpe flyktninger, er selv blitt flyktning. Hun bor like trangt som de andre, har like lite å hjelpe seg med og er like redd og frustrert.

Det er da hun får hjelp av sitt eget råd: Når du har det virkelig forferdelig, finn noen som har det verre og begynn å hjelpe dem.

Barnemøter

Victoria allierer seg med kristne venner og inviterer til barnemøter. Møtene varer i to og en halv time hver eneste dag.

– Vi gav barna trøst og oppmuntring. Samtidig fikk foreldrene litt fritid, sier hun og innrømmer at barnemøtene også var til hjelp for henne selv.

– Jeg følte et forferdelig stress. Hadde jeg ikke kunnet gjøre noe, ville jeg brutt sammen.

Snart begynner hun også å holde kurs i traumelindring for voksne. Eller som hun kaller det selv: Åndelig førstehjelp for folk i krise.

– Undervisningen var den samme som jeg har holdt før, men nå snakket jeg ikke lenger bare ut fra teori. Jeg snakket av egen erfaring.

Karmøy

Med hjelp av det store nettverket sitt i inn- og utland bidrar Victoria og mannen til at mange ukrainske familier blir evakuert ut av landet.

Selv har hun ingen planer om å dra. Hennes gode venn gjennom mange år på Karmøy, Helge Nupen, sender henne stadige invitasjoner til å komme dit, men Victoria avslår. Hun har tross alt mannen sin i Kyiv og hendene fulle av meningsfulle oppgaver.

Etter hvert som ukene går, innser hun likevel at det er vanskelig for barna å leve som flyktninger i Transkarpatia. Omgivelsene er kaotiske. De har ingen rutiner og ingen skolegang.

Tanken på å reise til Norge og bli en liten stund for barna skyld, virker som en stadig bedre idé. Hun ringer til vennene på Karmøy og sier at hvis det finnes en internasjonal skole i nærheten, kan hun vurdere å komme. Helge Nupen er snar til å svare.

– Han ringte og fortalte at det lå en internasjonal skole like ved der han bor. Barna våre kunne begynne følgende mandag.

– Jeg var overveldet. For et sammentreff! Og for en velsignelse for barna! sier hun.

Den største velsignelsen

Den neste velsignelsen kom da hun var på vei til Norge. Bernt Greger Olsen i Det norske bibelselskapet ringte og tilbød henne jobb.

Nå er hun ansatt for å lede Bibelselskapets arbeid med Trauma Healing i Ukraina og Norge.

– Dette var den største velsignelsen av alle. Uten den jobben ville jeg ikke hatt kapasitet til å fortsette å reise frem og tilbake. Da hadde jeg nok tatt barna med å flyttet tilbake til Ukraina.

Vil tjene nasjonen

Hun sørger over at krigen har splittet familien deres. Og hun synes det er tungt hver gang hun tar farvel med barna for å reise til Ukraina, selv om hun vet at foreldrene tar godt vare på dem på Karmøy.

– Jeg skjønner at det kan virke sprøtt å dra tilbake til Ukraina, når jeg er omgitt av så mye varme og gjestfrihet her i Norge, vedgår hun.

Til nå har hun holdt 18 kurs i traumelindring. Når dette leses har hun reist tilbake for å holde enda flere. Hun er i Kyiv, der befolkningen forbereder seg på et mulig russisk angrep med taktiske atomvåpen.

– Hvorfor fortsetter du å reise?

– Fordi mannen min og jeg vil tjene nasjonen vår i Kyiv, svarer hun.

– Jeg kan ikke slå meg til ro med å ha det trygt og godt i Norge, når folket vårt lider.

Samhold

Hun snakker om det sterke, ukrainske samholdet. Om hvordan et hvert angrep mot ukrainere er et angrep på dem alle.

For å forklare forteller hun om sin egen reaksjon på et rakettangrepet på en togstasjon i sommer, der 25 mennesker døde. To av de døde var barn.

Hun satt på et fly da hun leste om angrepet. Nyheten gikk så sterkt inn på henne at hun begynte å gråte høylydt. Hun klarte ikke å stoppe. Til slutt kom flyvertinnen med servietter til henne.

– Jeg ble så følelsesmessig berørt. Jeg så mine egne barn inn i katastrofen, selv om jeg visste at de var trygge.

I det siste nyhetsbrevet til støttespillerne skriver hun om sorgen over å komme tilbake til plasser de var glade i, og som nå er bombet til det ugjenkjennelige. Slik som broen i Irpin, som hun og barna har kjørt over mange ganger.

Åndelig lengsel

Så glimter det til å Victorias øyne.

– Vet du hva som virkelig inspirerer meg? spør hun og fortsetter uten å vente på svar:

– Det er å se at folk virkelig lengter etter å høre om Gud.

Hun forteller at folk i begynnelsen av krigen var mest opptatt av å få dekket praktiske behov. Nå opplever hun at dette har endret seg.

– Før måtte vi være forsiktige hvis vi ønsket å snakke om åndelige ting. Nå kommer folk selv og spør om å få bibler.

Ektemannen Anatoliy som regelmessig reiser til fronten for å dele ut bibler og gjennomføre kirkelige handlinger, opplever det samme, forteller hun.

– Soldatene ber om å få nattverd og om å bli bedt for og velsignet.

Hun forteller også om en gammel kone som tok kontakt med Anatoliy. Hun hadde mistet alt hun eide da huset hennes ble bombet, inkludert en bibel hun aldri hadde brydd seg med å lese i.

«Hvis du bare vil gi meg en ny sjanse og gi meg en bibel, skal jeg begynne å lese i den», sa kona.

Gud i detaljene

– Hva tenker du selv om Gud midt i krigen?

– Jeg ser Gud i detaljene. Han har ikke kommet på en stor hvit hest og fått slutt på krigen og lidelsene, men når jeg ser tilbake har han vært der hele tiden, sier hun.

– Ingen ting av det vi gjorde i begynnelsen av krigen ble bestemt gjennom beslutninger. Vi bare handlet og gjorde det vi følte fred for. I øyeblikket føltes det kaotisk, men når vi ser tilbake, ser vi at Gud ledet oss, sier hun og lister opp:

At de ikke ble værende i Butsja. At de nådde frem til veikrysset mot vest i tide. At hun fikk tilgang til en dusj og en plass å vaske klær i tiden i Polyana. At dører åpnet seg, så folk kunne bli evakuert. At barna fikk plass på en internasjonal skole og hun selv fikk jobb i Bibelselskapet, slik at det ble mulig å reise inn og ut av Ukraina.

– Gud har vært med meg i hvert eneste skritt jeg har tatt.