Hun «trollbandt» tilhørerne i TV2-program: – Den kristne troen er røttene i livet mitt

Shelmith Øseth var bare 16 år gammel da hun gikk fram på den store scenen i Norske Talenter.

Iført en løs rosa kjole, beveget hun seg i en personlig og eksperimentell dans, som ifølge TV2, trollbandt tilhørerne.

TV-bildene viste et publikum som både applauderte og tørket tårer.

– Helt spesielt

En av dommerne reiste seg og kjempet med å finne ordene.

– Jeg fikk frysninger. Du er en solid og sterk danser, en ekte kunstner, sa Suleman Malik, som selv er profesjonell danser.

16-åringen fortsatte å få ros hos dommerne.

– Jeg har aldri sett en sånn dans de timene jeg har sittet i denne stolen, sa artisten Bjarne Brøndbo og fortsatte:

– Dette er helt spesielt. Det er noe uraktig, noe med røtter, jeg vet ikke hvor jeg skal plassere det. Jeg er bare imponert, alt er spesielt og du har en egen identitet, sa han.

– Dette forteller rett og slett hva et naturtalent er, du er født til å danse, sa Mia Gundersen.

Personlig dans

Sju år etter den imponerende opptredenen på nasjonalt TV, står Shelmith Øseth på en mye mindre scene på Vestlandet.

Mens publikum fyller salen, står hun helt i ro midt på gulvet, innkapslet i sin egen verden, med øynene lukket.

Det er siste forestilling i dansefestivalen ICE WET, som blir arrangert på USF Verftet i Bergen.

De neste 30 minuttene fremfører hun sin personlige dans med hjelp av gitaristen Stephan Meidell, som står for musikken.

Nok en gang mottar Øseth applaus for sin forestilling og mange vil ha et ord med henne etterpå.

Se bilder:

Ingen dans uten Gud

For Øseth er den kristne troen en helt sentral del av hvem hun er og hvorfor hun gjør det hun gjør.

– Det er ikke så populært i dansemiljøet å snakke om tro. Det er noe jeg savner. Men for meg er den kristne troen som røttene på et tre. Uten røttene er treet ingenting, og uten troen er heller ikke jeg noe og da finnes ikke dansen, sier hun.

23-åringen har nettopp presentert forestillingen «wakati», som betyr tid på swahili. De siste tre årene har hun jobbet med koreografien, sammen med flere medhjelpere.

Nå er hun opptatt med et prosjekt i samarbeid med Den Nationale Scene i Bergen, samt dansekompanier i Oslo og Tyskland.

Møtt med ny kultur

Øseth tror det er Gud som har gitt henne talentet til å kunne bli en god danser.

– Det var ikke noe jeg planla, det skjedde fordi Gud ledet meg til det, sier hun.

23-åringen ble født i Nairobi i Kenya og tilbrakte de 12 første årene i sentrum av storbyen. Hun beskriver tiden i Kenya som en periode av livet med mye liv, mange venner og alltid noe å ta seg til.

– Man fikk liksom ikke tid til å tenke, for det skjedde noe hele tiden.

Da hun og mora landet i Norge, ble de møtt av en helt annen kultur. Ikke bare var klimaet kaldere, men dagene var strukturert på en helt annen måte.

– Her gikk folk på skole eller jobb, så drev de med en aktivitet på fritiden. Alt var styrt etter visse klokkeslett.

Fant sin egen stil

Øseth ønsket å bli en del av samfunnet hun hadde kommet til og prøvde finne en aktivitet hun likte.

– Jeg fant ut at fysisk aktivitet passet meg, så jeg prøvde mye forskjellig, som boksing, crossfit og løping.

Men det var først da hun ble med i dansemiljøet i Bergen og fikk kontakt med en koreograf, at hun fant veien som var rett for henne.

– Dans er mye, men jeg fikk hjelp til å finne min egen stil, forteller hun.

Og med sin egen stil fikk Øseth også mulighet til å fortelle om de fordommene hun har blitt møtt med i Norge.

Møtt med fordommer

I den personlige dansen «wakati», tar Øseth tak i egne erfaringer.

– Fordommene handler om at vi ofte forholder oss til andre kulturer på et overfladisk nivå, kanskje på bakgrunn av det vi ser på TV eller i sosiale medier, i stedet for å gå dypere, sier Øseth.

Hun fortsetter:

– Jeg prøver å utfordre de fordommene som gjør at vi generaliserer folk og glemmer at hver og en har sin egen historie. Jeg representerer ikke fattigdom fordi jeg kommer fra Afrika. Jeg har min egen historie, sier hun.

– Har du selv møtt de fordommene?

– Ja, det skjer hele tiden.

– Hvordan merker du det?

– For eksempel så kan folk spørre hvor jeg kommer fra. Når jeg svarer Kenya, så begynner de å snakke om at de vet om noen som har startet skole eller sykehus for fattige barn i Kenya. Og dermed blir jeg på en måte en del av denne historien.

Hun erkjenner at hun selv har fordommer og at det kan være vanskelig å legge merke til dem.

– Gud har bestemt

Øseth forteller at hun ofte har prøvd andre veier i livet, men at hun alltid har blitt «tvunget tilbake til dansen».

– Så jeg føler at Gud har bestemt det, konkluderer danseren.

Hun danser sjelden i kirken. Hennes scener er ofte i miljøer hvor det ikke snakkes så mye om tro.

– Jeg jobber med dansen, men samtidig er det ikke jeg som kontrollerer det som fungerer og det som ikke gjør det. Jeg tror, begynner hun, og tar en liten pause.

– Jeg tror at det ikke handler om meg, selv om det er jeg som gjør det.