I 25 år har Stein Husebø kjempet for en verdig alderdom. Nå er han selv blitt gammel

Etter et opphold som gjesteprofessor i Tyskland på 90-tallet stilte han seg selv spørsmålet: Hva skal du gjøre nå som er den vanskeligste oppgaven du kan tenke deg?

– Svaret på det ble eldreomsorg, sier han.

I utgangspunktet kunne han ikke tenke seg å jobbe som lege på et sykehjem, men pasienter og pårørende overbeviste ham om de viktige oppgavene han kunne ta tak i.

Parkinson

For seks-sju år siden fikk gjesteforskeren påvist Parkinson sykdom. Han, som elsket å gå lange fjellturer, forsto at noe var galt da kondisjonen sviktet.

Balansen har blitt dårligere, og han har fått en ny forståelse av hva krykker, gåstol og rullestol betyr.

– Jeg har ikke fått noe av det ennå, men jeg ser at jeg vil trenge det, sier han.

Om ikke lenge skal han og Bettina til Venezia sammen med et annet par. I annonsen for hotellet de skal bo på, står det «ikke rullestol». Dette var ting han ikke la merke til tidligere.

Trappen opp til andre etasje i huset hans kommer også til å by på utfordringer. Når den dagen kommer at han ikke klarer å gå opp lenger, satser han på å få installert heis mellom de to etasjene.

Sterk økning i andelen eldre

Sterk økning i andelen eldre frem mot 2060 kan føre til at helse- og omsorgstjenester blir en av de største vekstnæringene i Norge, skriver SSB. Det vil kreve at langt flere enn i dag velger å utdanne seg til disse yrkene.

I en annen artikkel skriver SSB at tallet på institusjonsplasser i omsorgstjenesten går ned.

«Det gjeld særleg plassar i aldersheim, men også til ein viss grad i sjukeheim.»

– Verdighet betyr å kunne velge

Husebø opplyser at der er langt flere som jobber innen eldreomsorg i Norgen enn i Europa forøvrig.

– Det vi trenger er en brobygging mellom kvantitet og kvalitet, sier han.

Under forrige valgkamp var han forbauset over at «ingen snakket om de eldre». Men i etterkant har det skjedd en oppvåkning, opplever han.

– Hva ligger i begrepet «verdig alderdom»?

– Verdighet betyr å kunne velge, sier Husebø og siterer forfatteren Max Frisch. I neste setning trekker han inn filosofen Immanuel Kant, som drøfter verdighet i mye av det han har skrevet.

«Det som har en pris, kan erstattes av noe tilsvarende,» siterer han.

– Hva betyr det?

– Det som er hevet over enhver pris, har sin verdighet. Slik er det for eksempel med en bil eller en reise til Syden. De kan erstattes, men det viktigste av alt i livet er det du ikke kan kjøpe.

Han ser det tydelig ved sengekanten til en døende. De ønsker seg noen som står dem nær og som de har en god relasjon til.

– Det viktigste er ikke å bli elsket. Det viktigste er å elske, legger han til.

– Det er pasientene som bestemmer

Husebø mener at alle eldre bør ha frihet til å kunne velge hvilket sykehjem de skal bo på, og si at man ikke vil leve lenger

– Vi skal ikke ta livet av dem, men vi må være lydhøre. Det er pasientene som bestemmer, understreker han.

Han forteller om et tilfelle der pasienten kom rett fra intensiven med tube i halsen og respirator. Vedkommende ønsket ikke å leve slik, og etter en lengre prosess og etiske samtaler blant annet med familien, ble vedkommende koblet fra og døde noen timer senere med sine nærmeste til stede.

– Sykehjemmet jeg jobbet på var takknemlig for å være en del av en slik prosess og lærte mye av det, legger han til.

– Lurer på om jeg vil få Alzheimer

– Kan en person med demens velge?

– Ja. I lengre perioder vil slike personer tenke normalt som alle andre. Selv lurer jeg på om jeg vil få Alzheimer i forbindelse med diagnosen jeg har fått, sier han, uten å gå noe nærmere inn på det.

I en del tilfeller kan man likevel ikke spørre pasienten. Da må man snakke med de pårørende og spørre: Hva hadde han/hun ønsket, og hva har vedkommende sagt om dette tidligere?

– Verdighet er ulikt i ulike kulturer, og enhver pasient er et univers der vi må fange opp hva de mener og synes. Her spiller de pårørende også en veldig stor rolle, slår han fast.

– Hvilken bok skal jeg åpne i dag?

Selv om helsen er sviktende og han er ute av yrkeslivet, kjeder Stein Husebø seg ikke.

– Jeg elsker å lese. Jeg har sikkert 1.000 bøker. Og jeg elsker å høre musikk. Når jeg står opp om morgenen, spør jeg meg selv: Hvilken bok skal jeg åpne i dag? Eller hvilken musikk skal jeg høre? Så lenge man kan lese og skrive og kommunisere, har man hele livet i sine hender, sier han.

Men den sviktende helsen har også ført ham inn i en sorgprosess som handler om friheten han har mistet til å bevege seg slik han gjorde før.

– I musikken møter jeg Solveig

– Det er der musikken kommer inn. Den gir meg en utrolig frihet til å drømme, tenke og oppleve. Og i musikken møter jeg Solveig.

Husebø har opplevd to store sorger i livet. Første gang da han mistet faren som 15-åringen. Andre gang da datteren Solveig tok livet sitt i en alder av 23 år.

– Da «kom faren min tilbake». Etter hvert har jeg forstått at ny sorg vekker gammel sorg.

Etter datterens død så han seg nødt til å ta et års pause fra yrkeslivet. Da var han hjemme og leste dikt. I flere måneder jobbet han med en CD med Solveigs favorittlåter.

– At noen av og til orker å høre på meg når jeg snakker om Solveig, betyr mye. Og at noen orker å være litt gal sammen med meg, betyr også mye.

Opprører

Husebø beskriver seg selv som «en opprører i helsevesenet», en «pidestall-gnager».

– Ser jeg muligheten for å lage bråk, så kaster jeg meg inn i det.

Som lege elsket han «de vanskelige tilfellene». Da en mor og far ble drept i en ulykke, var han der. Og etter bussulykken i Måbødalen, det 16 mennesker mistet livet, var Husebø på pletten.

Han har sett det som en oppgave å hjelpe pårørende å snakke om døden. Ved Haukeland sykehus fikk han tilnavnet «dødsdoktoren». En gang fikk han spørsmålet: «Tenker du bare på døden, Stein?»

Samtaler om «livets slutt»

Livet, med sine sorger, har lært ham at «det er mer liv i livet når døden er med».

Selv er han opptatt av at det tas initiativ til samtaler om «livets slutt» i helsevesenet.

– Og der sitter legen med nøkkelen. Så lenge legen ikke snakker om det, snakker ikke de pårørende om det heller.

«Vi ses i morgen»

Han kommer tilbake til farens dødsfall som 15-åring. Han var den siste som besøkte ham før en større hjerteoperasjon. Faren var optimistisk og sa: «Vi ses i morgen». Men han gråt idet sønnen gikk.

– Jeg tenkte at her er det noe som ikke stemmer. I ettertid har jeg fått vite at min mor og mine søstre, som er noen år eldre enn meg, visste hvor syk han var. Siden har det blitt et hovedtema i livet mitt, sier han.

«Farmor, skal du dø?»

Han husker godt et familiemøte på Røde Kors sykehjem. «Farmor, skal du dø nå?» spurte sjuåringen.

– I en slik situasjon har man hele samtalen foran seg. Da kan man velge å legge «en duk» over det, så det ikke blir en samtale. Eller man kan velge å si: «Hva tenker du?»

– Det finnes ingen øyeblikk som er mer betydningsfulle enn like før man skal dø, avslutter han.