I 30 år ba Bente og andre på bedehuset om kristen enhet i hjembyen. Her er resultatet

– Da jeg var liten hadde allerede voksne begynt å be om kristen enhet. Nå ser vi at det virker, sier en fornøyd Bente Myklebust.

Hun har åpnet hjemmet sitt for en av de 12 tverrkirkelige cellegruppene i Sandnesbydelen, Ganddal i Rogaland.

Hasj, død og dårlig ånde. Sparkjøp-joggebukser, lutefisk og kristen-kjendiser er blant temaene cellegruppen er innom denne onsdagskvelden.

«Bønnesvar», kaller Myklebust det som skjer.

Menighetene konkurrerte

18.–25. januar er bønneuke for kristen enhet. Ildsjelen fra Sandnes er opptatt av å vise at alle kristne kan få til enhet.

Selv beskriver hun beskriver en uheldig konkurransesituasjon bedehusene imellom da hun vokste opp på Ganddal for 30 år siden.

– For oss var det omtrent som «nei, går du der», hvis noen våget seg på besøk til en annen menighet. Vi var som konkurrenter, forteller hun.

Men i kulissene bak flere av byens kristne fellesskap foregikk det noe, som først skulle gi resultater flere tiår senere.

Ba om enhet

I dag, 30 år senere, er Den norske kirke, Pinsebevegelsen, Normisjon og Norsk Luthersk Misjonssamband representert i det tverrkirkelige samarbeidet.

Kristen enhet med glede og med smerte

– I tillegg til å be har vi begynt å fremsnakke andres menigheter til ungdommene våre, og vi er gjerne med og hjelper andre menigheter når de har arrangementer, forteller Myklebust.

Samarbeidet skjøt for alvor fast under pandemien.

– Ungdommene har også vært svært flinke til å skape aktiviteter på tvers av menighetene for å lage fellesskap. Nå ser vi større ungdomsgjenger på tvers av kjønn og menigheter. Enheten er der. Det har gitt mange unge og voksne på Ganddal et rikere kristenliv, legger hun til.

Jentegjengen i Myklebusts cellegruppe samtykker.

– Ene fredagen går vi i Familiekirken, en annen dag i Ebeneser og en tredje dag i Salem eller Bymenigheten. Det er noe som skjer hele tiden, det blir nesten litt mye av og til, sier Marthe These (16).

Fikk enhet

I cellegruppen starter de med å lese Bibelen sammen. Etterpå leder Krogedal en refleksjonsrunde om det de har lest.

Denne gangen er temaet om fristelse og avhengighet. Samtalen dreier inn på rus.

– Mange er ganske dobbeltmoralske. Ene kvelden står de og leder ungdomsmøter, neste kveld er de ute og drikker, forteller en av jentene.

De utveksler rykter blant ungdommer om hvilke kristne videregående skoler det er flest hasjrøykere, hvor folk opplever røykepress og drikkepress – og hvor de ikke gjør det.

Myklebust peiler samtalen inn på hva man kan gjøre hvis man føler seg presset til å drikke, eller hva man kan gjøre i møte med venner eller andre kristne som drikker.

Jentene utveksler erfaringer. Det er både spøk og alvor når de diskuterer.

– Cellegruppen er det beste kristne fellesskapet jeg har, fastslår Marthe Tesen.

Holberg Lie sier seg enig.

– Det beste er når vi kan snakke om troen sammen med temaer som er relevante for hverdagen. Det er ikke så mange andre sammenhenger hvor det er naturlig, sier hun.

To suksessfaktorer

Ungdommene kommer fra ulike menigheter, ulike typer familier og kjenner ikke alltid kjenner hverandre fra før. Noen har faste deltakere som ikke er troende i det hele tatt.

Som erfaren cellegruppeleder har Bente Myklebust oppdaget to suksessfaktorer for å få en sammensatt deltakergruppe til å fungere.

– Jeg passer på at vi ikke skilles uten at alle skal ha tatt eller fått ordet. Og så starter vi alltid med å be sammen. Fra første samling. Det var jo bønn som førte kristne på Ganddal sammen i utgangspunktet, påpeker hun.

Med seg som leder har Myklebust blant andre Oda Marie Vaage Steinnes (18). Hun legger vekt på å være tilgjengelig.

– Jeg vil være en leder de kan ringe hvis det skjer noe. I en sårbar situasjon kan det noen ganger være enklere å ta kontakt med noen som er nærmere i alder før du snakker med en voksen, sier Steinnes.

Dette savner de

Etter bibellesing og samtale disker Bente Krogedal opp med is og brownies.

Cellegruppen, som egentlig er satt til å vare halvannen time kan drøye både tre og fire timer når jentene først er i siget.

– Vi er aldri redde for at vi ikke skal være snakkesalige. Og Bente har alltid god mat her, sier Oda, mens hun drysser potetsticks over isen.

– Hva er det viktigste for å trives i en tverrkirkelig cellegruppe?

– Å legge til rette for at folk blir trygge på hverandre, så alle kan snakke åpent, sier Ella Dorthea Høines Johnsen (16).

– Snakker dere åpent om alt?

Jentene skotter bort på hverandre og på leder Bente Myklebust.

– Ikke alt, medgir Rebekka Holberg Lie og legger til:

– Jeg skulle ønske vi gikk enda mer inn i det som er vanskelig, at vi kunne åpne oss om ting som er tabu eller blir sett ned på, sier hun.

De andre nikker bifallende. De nevner flere eksempler på kristne ledere som de har fått økt respekt for og tillit til etter de åpnet om egen sårbarhet.

Nedi hjørnet ved bordet sitter leder Bente med hodet på skakke og lytter. Nå er det jentene som leder samtalen.

Ber voksne gå foran

Thale Høie (17) tar ordet:

– Vi må lage en kultur for den type åpenhet i fellesskapene våre, sier hun.

Jentene mener cellegruppeledere må gå foran med et godt eksempel, slik som de gjorde for kristen enhet på Ganddal.

– Når du som leder setter deg i en sårbar situasjon er det lettere å få andre til å være åpen. Det handler om å vise hvordan man kan leve som kristen med alle sine feil og mangler. Det kan gjøre fellesskapet sterkere og tryggere, sier hun.

Fra åpenhetstemaet glir samtalen sømløst over på kristen-kjendiser og lutefisk, når Dagens utsendte må gi seg for dagen.

Cellegruppen er en halvtime på overtid. Isen er smeltet og snacksen fortært, men rundt det tverrkirkelige spisebordet på Ganddal er kvelden fortsatt ung.