I 40 år har Helge vært bipolar. Han frykter depresjonen mest, kona er redd for manien

Dagen møter ekteparet i Bergen. Helge har nettopp undervist på NLA Høgskolen med utgangspunkt i selvbiografien han kom ut med i fjor: «Det dagblinde Folket»

Boken gir et lite flatterende bilde av hva som skjer med Helge når han blir manisk.

Den andre gangen han ble syk, dro han på en spontan tur til hovedstaden og brukte opp alle pengene sine på blant annet bøker. Han måtte tigge for å komme seg hjem igjen og var nær ved å bli slått ned av en pønker på gaten.

Trafikkpoliti

Han har også operert som trafikkpoliti og har stoppet bilister for å gi dem tilsnakk fordi de kjørte for fort.

– Det var jo galskap. Når man stopper folk i trafikken og ber dem vise vognkort og seritifikat, har man sprengt noen grenser. Da er man over i psykose, sier han.

«I ein mani kjenner eg meg uovervinneleg. Deretter ventar alltid sinnstilstanden som kveler all tru på eiga meistring. Dei er motpolar,» skriver han.

Med boka og foredragene ønsker han å bidrar til å heve det allmenne kunnskapsnivået rundt psykisk helse.

«Jeg hører at dere skal skilles»

Heldigvis kan han og Kjellaug le litt av galskapen i etterkant. Hun nevner konkret en episode der Helge gikk på trygdekontoret og sa at de hadde skilt seg.

De bodde i et lite samfunn, og da hun var innom trygdekontoret kort tid etter, ble hun møtt med følgende setning: «Jeg hører at dere skal skilles. Du har økonomiske rettigheter».

«Dette er jo bare tull. Det er ikke snakk om at vi skal skilles,» lød svaret fra Kjellaug.

– Har du på et tidspunkt vært fristet til å forlate Helge?

– Flere har spurt meg om det samme, men jeg har aldri vurdert det. Vi har jo hatt utrolig mange fine år sammen, og de gangene han er syk, vet jeg at det går over. Og om jeg hadde skilt meg fra han, så måtte jeg ha forholdt meg til han likevel. Det er nok kjærligheten som har holdt oss sammen, sier hun.

Får ros for farsrollen

– Har det vært rett av deg å bli med tanke på belastningen det må ha vært for barna?

– Absolutt. Jeg har full forståelse for andre som som kan tenke at de ikke orker mer, men vi har kjent hverandre i over 40 år, og Helge har vært en god far.

I boken skriver han at Kjellaug er for ham et ikonisk uttrykk for hva pårørende betyr for en person med alvorlig helsesvikt.

«Gjennom store påkjenningar via mine maniar og depresjonar, har ho makta å gje av det mest nødvendige. Ho har delt si tru på at alt skal bli bra. Ho har vist til håp når det har vore på det mørkaste. Og ikkje minst, kona mi har vist meg eit tolmod eg ikkje kunne vente meg. Ho har blitt verande når eg gjennom min fornuft ikkje kunne hindre henne i å forlate meg. Mykje av dette handlar om tilgjevinga si gåte. Ei forsoning som berre kjærleiken kan romme.»

Vokst opp med psykisk sykdom

Helge Ferstad har vokst opp i en familie preget av psykisk sykdom. I mange år ble han regnet for å være en av de «friske», men så ble han rammet av depresjon og etter hvert mani.

Den første endringen skjedde kort tid etter at broren døde. En bror som hadde slitt psykisk og som utagerte mye.

«Sidan han hadde representert svært mange og vanskelege emosjonelle utfordringar, hadde eg ei komplisert sorgkjensle etter han. Den var meir prega av glede enn triste tankar. Samstundes vart ikkje dødsfallet omsnakka i nemneverdig grad. Sjølv har eg aldri tvilt på at han valde døden. Foreldra mine ville ikkje sjå det på det viset. I den grad det vart omtala, ville dei rekne det som ei ulukke. Dette medførte ei lukka og taus historie etter bror min,» skriver han.

Deprimert brudgom

Første gang han ble deprimert var tilbake i 1984. Da hadde de akkurat blitt kjærester.

Også på bryllupsdagen i 1985 han deprimert. Ingen sa fra at de kanskje burde vente med bryllupet. Det var planlagt og skulle gjennomføres.

– Vi var naive, konkluderer Helge.

Høsten 1986 ble Helge på nytt deprimert. Han var ansatt i ny jobb, men fikk ikke fast stilling siden sykdommen kom under prøvetiden. Det var etter denne hendelsen med tap av fremtidig inntekt han opplevde å gå inn i sin første mani. Han forandret totalt karakter. Blant annet la han ut på turer uten at Kjellaug visste hvor han var.

Tre uker før fødselen fikk Kjellaug melding fra politiet om at ektemannen var innlagt på psykiatrisk storavdeling i Molde. Et sykehus som på folkemunne var kjent som et «galehus».

Kjellaug beskriver det som skjedde som kaotisk og sjokkerende.

– Var ikke redd for Helge

Hun skulle egentlig føde i Ålesund, der de bodde, men bestemte seg for å føde i Molde der Helge var innlagt.

– Jeg var ikke redd for Helge, men det opplevdes utrygt at han ikke var frisk, sier hun.

Hun glemmer ikke hvordan det var å komme inn på avdelingen der ektemannen var. Der var mennesker med tunge psykiatriske diagnoser som hadde bodd der i årevis.

For Helge sin del varte oppholdet i rundt fire uker.

Behovet for helsehjelp i 1986 kom uventet på dem begge. I boken reflekterer han over om krevende livsfaser kan være en utløsende årsak til en mani.

Både da og 11 år senere var han i svært krevende livssituasjoner som innebar tap av jobb og en usikker framtid.

En normal familie

– Da Helge kom hjem etter det første oppholdet, levde vi i mange år som en normal familie. Vi fikk tre barn sammen, og det var ikke i mine tanker at det kunne skje igjen, sier Kjellaug.

– Men så skjer det en ny eksplosjon, og man er tilbake til «galehuset» og tilbake til start, sier Helge.

Perioden mellom 1998-2000 var krevende. Helge svingte mye mellom depresjon og mani og ble tvangsinnlagt ni ganger. Fram til 2017 ble han tvangsinnlagt 11 ganger.

– Ære være henne at hun har holdt fortet hver gang, sier han og ser varmt på Kjellaug.

Stengt inne bak en låst dør

Det tøffeste for ham har vært å bli stengt inne på et rom bak en låst dør.

– Du vet ikke når du kommer ut igjen. Det ligger i andre mennesker sin makt. Du vet bare at du skal være der og at du ikke får gå ut av rommet på mange dager. Et rom som ikke har noe som påkaller stimuli. Du får ikke lese eller skrive. Samtidig er kroppen full av energi og vil bare være ute.

Nærmere «det triste»

Når Dagen møter ekteparet er Helge nærmere «det triste enn det glade».

– Jeg antar at jeg ser «normal» ut. Jeg vet at jeg er i stand til å sette ord på følelsene mine. Faktisk er jeg ganske fornøyd med meg selv på det området. Men i dag og mange andre dager våkner jeg og har ikke lyst til å stå opp på grunn av tungsinnet. Det må jeg bare lære meg å leve med.

Han lever med bivirkninger etter medisinering gjennom mange år. Derfor valgte han nylig å slutte med antidepressiva og er mer i kontakt med følelsene sine.

Gråten kommer lettere, og tårene kommer fort når han snakker om barnebarnet i Stavanger.

– Når hun kommer mot meg, er det noe som treffer meg. Det er så ubetinget, sier han tydelig rørt.

– Hva tenker du, Kjellaug, om at Helge vurderer å trappe ned på medisiner?

– Det var dårligere musikk for noen år siden. Nå tenker jeg at jeg må støtte han litt og prøve å stå i det. Jeg er jo glad for at han har tatt medisin regelmessig.

Taushetsbelagt

I mange år skulle de ikke snakke om sykdommen med utenforstående. Den var taushetsbelagt og forbundet med skam. I dag er Kjellaug glad for ektemannens åpenhet.

– Jeg satte det som et krav, at det ikke skulle snakkes om, sier han.

Da han avsluttet sykepleierutdanning i 1991, visste ingen av medstudentene om hans fortid i psykiatrien. Når det ble undervist om psykiske lidelser, satt han som på nåler, livredd for å røpe noe.

Men i 2010 endret situasjonen seg. Da ble Helge lagt inn med tvang og skrevet ut kort tid etter.

– De trodde at han spilte syk. Å få hjem en syk mann i påsken, var tøft. Vi ble enige om at det ikke gikk an å tie om det som hadde skjedd, forteller Kjellaug.

Enden på visa var at de gikk til lokalavisen Sunnmørsposten og delte sin historie. Da var også sønnene med.

Kjellaug oppdager det først

Når Helge går inn i en manisk fase, er det Kjellaug som oppdager det først.

Avtalen er at når hun kjenner seg utrygg, så har hun lov til å si fra. De har også inngått en skriftlig avtale om at hun kan inndra nøklene til bilen, mobiltelefonen, PC og bankkortene hans.

– Hvordan er det å leve med tanken på at Helge kan få en manisk fase igjen?

– Det er ingen god tanke.

For ett år siden valgte de å flytte fra Sunnmøre til Tananger i Rogaland, for å kunne bo nærmere barn og barnebarn. Det har vært godt.

Ulempen er at de ikke har de samme trygge rammene rundt seg lenger.

– Der trives vi og har fått et nettverk rundt oss. I hverdagen tenker jeg lite på at det kan oppstå en manisk periode igjen, sier Helge, som er mer redd depresjonen enn manien.

– Depresjon er bare vondt, mens mani er mer behagelig, men konsekvensene er jo på ingen måter ønskelige.

– Hvem ønsker seg et regime bak låste dører og opplevde tvangstiltak, legger han til.

– Når Helge er deprimert, vet jeg hvor jeg har ham. Når han er manisk, blir livet uforutsigbart, utdyper Kjellaug.

Tok avstand fra foreldrenes tro

Helge er vokst opp i et kristent hjem, men tok tidlig avstand fra foreldrenes tro. Bønn og regelmessige husandakter ble for han kun en plikt å delta i. Det var foreldrene sin måte å involvere Gud i det som var vanskelig.

– Dette gjaldt min brors sykdom, men også andre ting som troen skulle bøte på. Min frykt ble ikke møtt med trygghet mens sinnet til bror min fikk uhensiktsmessig stor plass i hjemmet.

Vekkelse i bygda

Etter en vekkelse i bygda vår var han plutselig den eneste i familien som ikke var kristen. Han flyttet på hybel etter ungdomsskolen og startet på idrettsgymnas.

– Første påsken på videregående ble en kursendring. Da ble jeg med på leir. Det enkle innholdet er at jeg valgte å bli kristen i etterkant. Årsaken var frykt. Jeg var redd for å havne i helvete. For min del var det naturlig å søke hjelp hos bror min med mitt standpunkt. Han har alltid vært en viktig person for meg.

Samme kveld som Dagen møter ekteparet, skal Helge snakke om psykisk helse i Straume forum, der broren hans, Gunnar, er pastor.

Mistet troen i depresjonen

Troen var skjør, og da han ble deprimert noen år senere, mistet han den på et vis.

– Depresjon er mørk og følelsesløs. Alt jeg knyttet til det å tro bare forsvant. Bønn, bibel, kristent fellesskap og nærhet til natur var borte. Paradoksalt nok var jeg kommet dit jeg alltid hadde fryktet å komme. Depresjonen sitt dypeste mørke er dørterskelen til helvete. Der står døden og venter på deg.

I 40-årsalderen, etter en lengre depresjon, kom han til tro på nytt.

– Å stige ut av depresjonens mørke illustrerer på sett og vis hvordan det er å komme til tro. For min del er tro uløselig knyttet til mysteriet. At sinnet kan endre seg fra dødslyst til livslyst, er en gåte. Nå frykter jeg ikke lenger mørket. Troen min er en lengsel etter å gi Gud ære, sier han.

Heve kunnskapsnivået

De siste årene har han besøkt kirker og forsamlinger med et mål om å heve kunnskapsnivået rundt psykisk helse.

– Jeg svarer ikke på hvordan menigheter skal håndtere mennesker med psykiske lidelser. Jeg deler bare min erfaring.

Han nevner konkret dette med relasjoner. For hva skjer når en person uteblir fra forsamlingen ikke bare uker, men kanskje et år på grunn av psykisk sykdom? Da svekkes relasjonene til de rundt.

– Kan aldri være trygg

Sju år er gått siden han ble tvangsinnlagt forrige gang, men han lever med sykdommen og vet at det kan skje igjen.

«Med ein sjukdom der sinnet kan legge ut på vandring, kan ein aldri vere trygg. På kort varsel kan ein ny dørstokk inn til psykiatrien vere i sikte,» skriver han i boken.