I det ene nabolaget i Kfar Aza bodde det 300, bare tre har vendt tilbake

Shahar Shnorman er en stor og røslig kar, men har det i kjeften. Han snakker nærmest i ett bankende kjør. Legger ut om de små og store spørsmål knyttet til kibbutz Kfar Aza og bevegelsen han er en del av.

Av et samfunn på rundt 800 ble 64 drept og 19 kidnappet. Tolv har blitt frigjort, to drept av IDF i Gaza og fem sitter der som gisler fremdeles.

De kalde tallene kommer han med til slutt i samtalen, som foregår under pergolaen, stedet som etter hans utsagn i praksis utgjør stua. Det lakker mot kveld i Kibbutz Kfar Aza, men i de samle betonggatene er det stilt.

- I dette nabolaget bodde det 300 før 7. oktober, nå er vi tre.

Jeg skal hjem

Shnorman var sammen med kona Ayelet Kohn den første som vendte tilbake til kibbutzen. På veien inn til huset hans er sporene etter massakren synlig. De fleste hus har kulehull i veggene.

- Før sjuende oktober var livet her rundt Gaza ganske godt. Kibbutzen utviklet seg, nye mennesker bygde hus i det nye nabolaget. Vi har skattefordeler fordi vi bor ved en såkalt konfrontasjonslinje.

I praksis har det frem til den fatale dagen i fjor betydd at det kommer en mengde raketter fra Gaza.

- Fra 2005-2009 ble det bygd ut bomberom i alle husene. Om du søkte ly der var det 99,9 prosent sikkert at du ville overleve. Noen vil sikkert si at en må være gal for å leve slik og jeg kan forstå at det tar på ungene. Men vi har ikke barn og det var noe vi ble vant til.

Morgenen 7. oktober begynte med en enorm rakettsalve fra Gaza.

- Det var så mye bråk at jeg trodde det landet et helikopter mellom husene her. Jeg gikk ut for å se og så at hele himmelen var dekket av den hvite røyken som oppstår ved avfyring. Jeg tenkte OK da går vi i bomberommet og ser TV. Så kom de uvanlige meldingene.

Urkibbuz-typen

Shnorer er nesten en klisje av en kibbutztype i måten han snakker på. Han vokste opp på en annen kibbutz litt lengre sør, men kona kommer fra Kfar Aza. Samtidig er han også verdensvant og har jobbet periodevis i utlandet.

- Men hjem er hjem. Jeg er en type som like hjemmet. Jeg kan være i Paris i fem dager, spise på de beste restauranter, men så vil jeg hjem til brød med ost. Sånn er det.

- Derfor dro jeg hjem igjen åtte dager etter 7. oktober. Jeg tenkte vi kunne vaske ut huset og ordne og flytte hjem igjen. Men det lå fortsatt lik fra terrorister og stinket i gatene og det var ikke vann. Så da tenkte jeg at vi måtte vente en uke til.

Etter noen flere forsøk og en nyrestein-operasjon bar det hjem igjen for godt 10. desember i fjor. Kona og han var de første, og siden den gang har det bare kommet én person til. Store deler bor et sted lengre øst, i Rhuama hvor de prøver å få bygd opp igjen lokalsamfunnet gradvis.

- Det at vi ikke har barn, er selvsagt noe som gjør at det er lettere for oss å vende hjem igjen. I tiden etter vi kom tilbake drev jeg og grille kjøtt til soldatene som var her.

Ren flaks

Shahar Shnorman snakker rolig og reflektert. Han forteller om gamle dager som fallskjermjeger og hvordan han opprettet en skarpskytteravdeling i Nord-Israel.

- Den gang skjøt vi først og spurte etterpå. Det skjedde ikke før 7. oktober og Hamas visste å utnytte det.

Omtrent 10 prosent av innbyggerne i Kfar Aza ble enten drept eller rammet de fatale timene mellom 7.-8. oktober.

Shnormans fortelling fra den morgenen handler mest om flaks og en litt keitete konstruksjon av huset. Det gikk ikke lenge før han skjønte at rakettene fra Gaza ikke bare var en sedvanlig avfyring. Det kom snart melding om at de skulle lukke seg inne i bomberommet. Snart hørtes arabisk mellom husene i Kfar Aza.

– Vi hørte skyting. Og jeg fikk en telefon fra en venn om jeg kunne se til nabokona. Jeg gikk inn til henne og kom der omtrent ett til to minutter etter at kulene og håndgranaten hadde gjort sitt. Jeg hadde ikke hjerte å ringe tilbake for å si hva som hadde skjedd, så jeg ventet til mandagen.

Liten verden

På væremåten ser man at Shorman er av typen som har lopper i blodet. Det går nok i familien. Kort inn i samtalen viser det seg at broren hans, Arel og jeg, melket kyr sammen på en kibbutz for nesten 30 år siden. Faktene til Shahar minner om broren. Begge har en klar fortellergave.

– Etter en stund gikk jeg ut igjen. Da så jeg tre soldater med IDF-uniformer og tenkte at nå kan jeg si at jeg er her. Det er ingenting som er bedre enn tre soldater som dekker inngangen til huset. I det jeg skulle gjøre meg tilkjenne, så jeg at de hadde Kalasjnikovgevær. Jeg gikk stilt inn igjen. Det var Hamas.

Det gikk nesten 30 timer før Shahar Shnorman og kona ble berget ut av et pansret militært kjøretøy. Normalt tar det israelskutviklede Ulv-kjøretøyet 12 personer. Da de ble berget ut var det 17 med noen hunder og katter på lasset.

Frem til da hadde de stort sett ligget i bekmørket inne i bomberommet. Det var verken strøm eller vann i huset. Det eneste de hørte i en periode var samtaler utenfor vinduet på arabisk og en jevn eim av sigarettrøyk som sivet inn i bomberommet.

– Huset vårt er bygd på en slik måte at du ikke ser bomberommet, så det så ut som det ikke var folk der.

Hvor er kibbutzbevegelsen?

Massakren i Kfar Aza rystet og rykket opp et helt samfunn. De fleste har ikke kommet tilbake og det bor altså midlertidig i en annen kibbutz.

Kibbutzbevegelsen var lenge en av de mektigste i Israel. De bygde bokstavelig talt landet. Bosatte seg i utsatte områder ved grensene, og som i Negba slo de tilbake angrep.

Under Yom Kippurkrigen i oktober 1973, som før 7. oktober var det nasjonale traumet i Israel utgjorde kibbutzene 2 prosent av befolkningen, men hadde over 10 prosent av de falne.

– Nå er vi knapt en del av regnskapet lengre, sier Shomrnan.

– Det er ikke noen lukrativ jobb å være leder av kibbutzbevegelsen lengre. Samtidig tror jeg også vi sviktet etter 7. oktober. Før i tiden stilte vi opp for hverandre, men nå er det noen få ungdommer som har vært her og vasket husene og fikset opp i hagene. Derfor ser det ganske fint ut her nå.

– Men de er få. Samtidig er det store spørsmålet vi stiller oss her er hva som skjedde den 7. oktober og hvor var IDF?

Evangeliske kristne og bortkommen sønn

Hvor IDF var er også spørsmålet som ekteparet Analia Bukstein og Pepe Heilblum stiller i kibbutz Mefalsim som ligger ti minutters kjøring fra Kfar Aza.

– Vi vokste opp med fortellingen om at mellom en terrorist og en unge og sivil skulle det står en soldat fra IDF, slik er det ikke lengre, sier Pepe.

– Denne gangen kom de med 6000, men neste gang kan det være 30.000. Vi kan ikke lengre stole på IDF, legger Analia til.

Pepe er tourguide og var i Jerusalem sammen med en gruppe spansktalende evangeliske kristne da 7. oktober inntraff. Kona hadde kommet opp dit for helga og slik unngikk de fysisk angrepet på Mefalsim.

Returnerte i august

I motsetning til Kfar Aza klarte det lokale vaktlaget sammen med en forbipasserende tjenestemann fra innenriks-sikkerhetstjenesten, Shin Bet, å slå tilbake angrepet mot kibbutzen. Ingen av husene ble skadd, men innbyggerne returnerte først nå i august rett før skolestart.

– Noen av de med unger har ikke kommet tilbake. Jeg var i tvil selv og jeg er veldig redd, sier Analia.

De to sittet benket ved kjøkkenbordet og forteller om hvordan de fra Jerusalem forgjeves prøvde å få tak i sønnen, Daniel. Pepe ba han dra fra kibbutz Kissufim alt om morgenen.

– Men han sa at IDF snart vil komme så han ble hjemme.

Guide

Pepe og Analia ble værende i Jerusalem sammen gruppa av kristne. De kommer årlig og nytter alltid Pepe som guide.

– Vi måtte prøve å roe dem ned, det kom noen raketter mot Jerusalem også og flyalarmen gikk. Til slutt kom de seg ut med et fly om tirsdagen.

– Mens vi var med dem fikk vi vite at IDF hadde vært inne i huset deres og ikke funnet noen ting. Når det ikke var noen lik var det bare en ting som kunne ha skjedd: De var i Gaza.

Men så etter to og et halvt døgn kom de ut fra bomberommet. De hadde gjemt seg så godt at det var ingen som fant dem. Så for vår del gikk det godt til slutt.

20 år med skakede barn

Analia som har jobbet i skoleverket i over 20 år, forteller om det nye året som begynte 1. september.

– Jeg kjenner alle rundt her. Barn, foreldre og besteforeldre. Hver dag vi snakker rundt så ser vi at den og den mangler. Vi går alle med et enormt arr. Og det vil ta lang tid før ting er tilbake til normalen her.

– Det var ikke normalt før heller. Men vi er litt nerdete her, vi lager ikke bråk og vi lar regjeringen fortsette på samme vis som de siste tjue åra. Vi har levd med unger som pisser i senga. Unger som ligger med foreldrene om natten etter at de er avvendt for lengst. Unger som frykter å gå ut. Sånn har det vært til nå og etter 7. oktober kan du tenke deg hva de må leve med.

– Området rundt Gaza vil aldri bli det samme igjen, avslutter Analia.

Evig krig?

På Mefalsim er livet så vidt begynt å komme tilbake til normalen igjen. I motsetning til Kfar Aza.

– Vi snakker kanskje om 2030 før ting blir normale igjen her, sier Shahar Shnorman.

– Jeg er optimist, men folk sier jeg er naiv, men jeg er evig optimist. Så må vi finne en løsning på konflikten. De får flere unger enn oss og på sikt vil vi gå under om vi ikke finner en regionalløsing med hele Midtøsten. De går ingen steder og det gjør ikke vi heller.

– Vi har, etter mitt syn, 10-20 år på å løse konflikten, ellers kommer vi til å gå inn i en krig som vil vare de neste 100 år, avslutter Shahar Shnorman.