I en midtlivskrise bestemte Tove seg for å gi Bibelen et nytt forsøk

Nylig var Tove Stang-Karlsen en av talerne på Misjonssambandets Kvinnekonferanse. Der talte hun over temaet: «Våge å tro at jeg er elsket».

Der utfordret hun forsamlingen til å tenke gjennom hva nåde betyr.

«Har du gjort eller sagt noe som ble så feil og så vondt at du tenkte at nå har du ødelagt alt? Har du vært der overfor Gud?»

Stang-Karlsen understreket at Gud tåler at vi kommer med hva det så måtte være og uansett hvor mange ganger vi har begått synden tidligere.

«Men han tåler ikke at vi er uærlige,» sa hun.

«Sånn er det å være menneske»

I mange år drev hun og unnskyldte seg. «Jeg er jo ikke bedre,» kunne hun si. «Jeg er jo ikke fullkommen.» «Sånn er det å være menneske.»

Hun visste at hun burde lese Bibelen. At hun burde be. Men det ble stort sett med «burde»

Stang-Karlsen er i dag forsamlingsarbeider for NLM på Gjøvik. Som ung jobbet hun som barne- og ungdomsarbeider for samme organisasjon. Den gang leste hun knapt i Bibelen.

– Når jeg gjorde det, var det fordi det var en del av jobben. Jeg leste aldri Bibelen for å være sammen med Gud.

I starten av 40-årene havnet hun i det hun selv omtaler som «en midtlivskrise». Hun måtte erkjenne overfor Gud at: «Her er jeg. Jeg tror på deg, og livet er stort sett på stell, men er dette alt?»

Ga Bibelen et nytt forsøk

På et tidspunkt bestemte hun seg for at hun ville gi Bibelen et nytt forsøk.

Hver gang hun hadde prøvd systematisk lesning, hadde hun feilet. Nå tok hun en ny bestemmelse om å lese ett kapittel hver dag - uansett om hun husket det hun leste eller ikke.

Hun gikk i gang med Det nye testamentet først.

– Jeg skulle bare lese, sier hun.

Etter 260 dager og 260 kapitler var hun blitt «sulten».

– Da kjente jeg en desperasjon etter å lese mer, forteller hun.

Deretter begynte hun å lese ulike bøker i Det gamle testamentet, inkludert alle Mosebøkene - i riktig rekkefølge.

– Det var ikke sant det jeg hadde hørt, at GT kunne være kjedelig, sier hun i dag.

Indre helbredelse

I disse årene kunne Stang-Karlsen plutselig få voldsomme gråteanfall. Etter hvert oppdaget hun at for hver gang hun gråt, så kom det opp episoder hun trengte å bearbeide, som hun hadde lagt lokk på.

– Det kunne være ting fra da barna var små, fra relasjonen til foreldre, til mannen min og til egen barndom. Noen ble jeg ferdig med, andre kom igjen. Jeg fikk en fornemmelse av at Gud prøvde å vise meg noe. Det ble en spennende reise fordi jeg oppdaget nye ting inne i meg som jeg forsto lå i det ubevisste.

14. mai 2015, dagen før Kristi Himmelfartsdag, ba hun Gud om tilgivelse for ting hun ikke hadde fått til. Og hun ba om hjelp til å få det til. Som en del av bønnen sa hun: «Jeg tilgir dem som har såret meg».

Den indre smerten var borte

Da hun en uke senere skulle fortelle en venninne om det som hadde skjedd, oppdaget hun at den indre smerten hun hadde kjent på, var borte.

– Jeg forsto at det hadde skjedd en indre helbredelse. Med én gang fikk jeg en trang til å dele det med noen.

Trangen til å dele ga henne også frimodighet til å begynne å snakke med folk om Gud. «Har Gud gjort noe i ditt liv?» ville hun vite.

At hun selv fikk erfare nåde, har styrket relasjonen til Gud.

– Den har har blitt mer levende og har vokst seg sterkere, sier hun.

I dag slår det henne at enkelte kristne hun møter ikke har erfaring med nåde.

– Jeg mistenker i alle fall det. Hvis ikke vi har erfart nåde selv - fra Gud og mennesker - blir vi mindre nådige. Da kan troen lett bli en teori, tror hun.

Generelle bønner

Som en konsekvens av alt som skjedde, opplevde Stang-Karlsen at også bønnelivet endret seg. Selv har hun alltid har hatt en sterk tro på bønn, men «levde det ikke ut».

– Bønn har blitt en måte å leve på, mer enn en aktivitet, og kan sammenlignes med det å ha en nær relasjon til noen der vi snakker om det vi er opptatt av, deler det som ligger oss på hjertet og gjør ting sammen. I en slik relasjon er det også naturlig å uttrykke kjærlighet, sier hun.

Forsamlingsarbeideren tror at mange kristne har en tendens til å be generelle bønner, som «vær med oss Gud.» Og «velsign den og den».

– De bønnene tror jeg vi har fått svar på for lenge siden, men vi skjønner det kanskje ikke. Jeg tror at vi med fordel kan være mer frimodig og konkret når vi ber. Da er det lettere å få øye på Guds svar, noe som igjen inspirerer til mer bønn.

– Forandring kan skje

Opp gjennom årene har Stang-Karlsen hørt historier om mennesker som fikk et møte med Gud og som fikk livet forvandlet.

– Men hvilken forvandling kan skje når vi allerede tror på han? Jeg husker at jeg snakket med Gud om dette, og jeg forsto ikke hvordan det kunne skje.

I dag lengter hun etter nettopp det: at kristne kan få en tanke om at forandring kan skje enten man kommer til Jesus for første gang eller for 17. eller 50. gang.