IMI-kirken Kollektivet øker mest i Norge: – En forvokst vennegjeng

Klokken nærmer seg fem en søndag ettermiddag i hovedstaden.

Fra fortauet utenfor Frelsesarmeen Templet på Kommandør Øgrims plass lukter det kaffe.

Vi skal på gudstjeneste i det siste tilskuddet av pinsemenigheter i Oslo by.

IMI-kirken Kollektivet er den kirken i Norge som har vokst mest de siste årene, ifølge tall fra Sendt Norge. Sendt er et nettverk som arbeider med statistikk over kristen kirkevekst og menighetsplanting.

Klokken fem er hvert eneste sete besatt, ekstra stoler er rekvirert, lillesalen er åpnet, og fortsatt er det møtebesøkende som må stå langs veggen bakerst.

Lave skuldre

Men pastor og menighetsplanter Lars Christian Gjerlaug (41) er ikke så opptatt av tall.

– Vårt mål er å bygge en frimodig disippelkultur der mennesker ikke bare tror på Jesus, men har Han som sentrum i sitt liv. Mennesker som selv lever nær Jesus leder andre til Jesus, sier Gjerlaug.

Han mener de tar seg selv lite høytidelig.

– Kollektivet er et fellesskap av venner som har form som en kirke. En forvokst vennegjeng.

– Vi har lave skuldre, og ingen programerklæringer å selge inn som vi må leve opp til. Vi lener oss tilbake og ser hva Gud gjør, sier han.

Flere generasjoner

Selv om studentene er i flertall i Kollektivet, er det både grå hår og barnevogner, tenåringer og småbarn i kirkerommet denne søndagen.

Praten går høylydt rundt oss og klemmene sitter løst.

Lovsangen er dempet. Salen synger med og tilber fritt. Stående eller sittende, gående eller på kne.

Alltid nye

– Kollektivet er den «frimodige lillebroren» i byen, og vår bønn er å få være en kirke som er spiss og bred. Ikke spiss og spesiell, forklarer Gjerlaug.

– Vi ønsker å være frimodig i forkynnelsen, være åpne for Åndens ledelse og sultne på å se mer av Guds rike i vår hverdag. Samtidig vil vi at dette skal være et fellesskap for alle typer mennesker, på alle typer trosreiser.

Helt fra det aller første møtet vennegjengen hadde i august 2018, har det kommet mennesker som ikke bekjenner en kristen tro.

– Å få lede mennesker til tro, og nærmere en tro, er det mest fantastiske vi får være med på, sier pastoren.

Aktiv forsamling

Nå har pastoren entret scenen og han preker uten manus. Gjerlaug står avslappet foran forsamlingen med hendene i lomma. Han snakker om å leve kristne liv der vi stadig er på utkikk etter den ene som har gått seg bort.

Han utfordrer alle i salen til å tenke på en person som de kan finne og lede til Jesus og kirken. Så oppfordrer han de besøkende til å be for og med hverandre i grupper i forsamlingen.

Det danner seg små bønnegrupper i salen. Noen velger å snakke sammen, andre ber.

Etter gudstjenesen er det tilsynelatende få som har det travelt med å forlate fellesskapet.

Bra for Oslo

Øystein Gjerme, leder for Pinsebevegelsen i Norge, synes veksten Kollektivet opplever er flott.

– Menigheten er i pionerfasen, og møter helt tydelig et behov i Oslo, slår han fast overfor Korsets Seier.

Pinselederen har ikke besøkt kirken selv ennå, men hører gode rapporter.

– Noen menigheter i de store byene blir «nasjonale menigheter» i den forstand at de samler folk fra hele landet. Det er naturlig i første fase. Neste fase handler om å nå mer av byens folk. Muligheten til å gjøre det ligger tilrette for Kollektivet når de har en slik størrelse, og det vil være veldig bra for Oslo, sier Gjerme.

Liker å bidra

Operasjonssykepleier Synnøve Simenstad (42) er en av Kollektivets faste møtebesøkende.

– Jeg verdsetter den ærlige, klare og tydelige forkynnelsen. Kirka har også stor åpenhet for Den hellige ånd, forteller hun til Korsets Seier.

– I huskirkene kan vi blant annet dele livet, hjelpe hverandre til åndelig vekst og i tillegg oppfordres vi til å gjøre noe misjonalt.

Simenstad liker å delta i ulike oppgaver i kirka.

– På den måten blir vi kjent, og samtidig bidrar vi til fellesskapet.

Hun trekker også fram alt det sosiale som arrangeres, fra grillfester til Godhetsfestival og Thanksgiving-fester.

Vokser mest

Hver høst i kirkens fire år lange levetid har 70-80 nye mennesker sluttet seg til menighetsfellesskapet. I høst har 150 nye mennesker kommet til Kollektivet.

En av de mange studentene som har funnet seg til rette, er Mahlet Mazengia (27). Hun studerer psykologi til daglig.

– I en tid hvor tro og Gud presses mer og mer ut av samfunnet, er jeg så takknemlig for at det finnes fellesskap i byen min som løfter frem en annen fortelling, sier Mazengia.

– Jeg er takknemlig for Kollektivet, hvor vi får komme sammen og oppdage mer av Guds storhet og godhet, og hvor vi sammen går på denne vandring for å bli mer lik Jesus, sier hun.

Elsker mennesker

– En fordel jeg har som leder at at jeg elsker mennesker. Det gjør at jeg har blitt kjent med veldig mange mennesker i kirka, oppsummerer Gjerlaug.

Når man nå samler opp mot 500 på gudstjenestene endrer dynamikken seg, men Gjerlaug holder fremdeles ut nesten like lenge som studentene i minglingen etter møtet.

Lenge før han og kona Anita begynte som ungdomspastorer i Filadelfiakirken i Oslo så Gjerlaug for seg et fellesskap som det han bygger i dag.

– Det ble en lang fødselsprosess, erkjenner Gjerlaug.

Da de sluttet som ungdomspastorer i 2010, begynte en forberedelsesfase med bønn, studier og samtaler med gode venner.

I 2017 begynte mennesker å samles hjemme hos Anita og Lars Christian for å be, drømme og å dele liv sammen.

Brennende hjerter

– Vi begynte å spørre hverandre hva vi trengte for å holde hjertene våre varme? Vi trengte noen som kunne lede oss i tilbedelse, noen som kunne tåle hele oss så vi ikke trengte å imponere noen, og noen som kunne inspirere oss til å bringe evangeliet videre. Slik fungerte husgruppen Anita og jeg gikk i.

Og slik ønsket Gjerlaug å bygge en ny kirke.

– Å holde hjertet varmt i en tid hvor alle andre stemmer vil snakke inn i livet ditt, krever et aktivt valg. Derfor innbyr vi til en tydelig kirke når det gjelder etterfølgelse av Jesus, poengterer han.

– Vi gir rom for kunnskapsord og profetisk tale når vi opplever det relevant og menighetsbyggende. Det må modelleres i gudstjenestene først for at det skal kunne praktiseres i huskirkene, poengterer Gjerlaug.

Ingen superleder

– Hvordan ser lederskap ut i Kollektivet?

– Navnet Kollektivet forplikter, poengterer Gjerlaug.

I begynnelsen hadde Kollektivet knapt oppgaveinndeling. Alle var vertskap og forbedere, alle ryddet opp etter samlingene og førstemann som kom ble ofte tekniker.

– Det er litt mer ordnede forhold nå, men forståelsen av at vi er helt avhengig av hverandre, den ligger fast, konkluderer han.

– Jeg er ingen superleder, jeg er fullt inneforstått med at vi har mange i flokken som er bedre enn meg på flere områder.

– Ingen er i tvil om at det er lederteamet og jeg som har siste ord, men vi er heller ikke i tvil om at vi er helt avhengig av resten av gjengen for å kunne fungere.

Gjerlaug er tydelig på at beundringskulturen er noe han ikke vil ha i kirken sin.

– Vi ønsker å elske hverandre mer enn å beundre hverandre. Når man tillater noen å beundre seg, kan man lett tråkke feil. Det må både jeg og forsamlingen være bevisst på.

I dag ledes kirka av et lederteam og et styre. I framtiden ser Gjerlaug for seg et eldsteråd i tillegg.

Savnet forbilder

– Vi har en stadig økende flokk av mennesker fra 50 år og oppover i blant oss. De utviser et vakkert åndelig foreldreskap som vi trenger i en så ung kirke. Kanskje vil vi formalisere det, forteller han.

Gjerlaug er ærlig om at i Pinsebevegelsen har han savnet gode lederforbilder som han kunne kjenne seg igjen i.

– På jakt etter snarveier til vekst tror jeg at vi alle en tid ble litt for sjarmert av modeller, «brands» og forkynnere fra utlandet med store menigheter. I en viktig fase i min forming som leder fikk jeg andre forbilder, som heller pekte på omveiene enn snarveiene, sier han.

Frelst i parken

Aller mest gleder Gjerlaug seg over at nye kommer til tro, og at forsamlingen selv er aktive menneskefiskere i sin hverdag.

– Et eksempel er skateren som møtte en av våre folk i parken. Der og da ble han bedt for, kom til tro og ble fylt av Den hellige ånd.

– Slike historier om frelse har vi flere av enn omvendelser som skjer under et alterkall i kirka, forteller Gjerlaug.