Ingvild og Øyvind fikk tre barn på ett år

Det første du legger merke til når du svinger inn til Galtenesveien på Frekhaug i Nordhordland er den store, svarte Volkswagen Caravelle som står utenfor huset.

Bil var da også det første som kom i tankene til Øyvind da han fikk vite nyhetene som – etter hans eget utsagn – fikk det til å pipe i ørene.

Men nå foregriper vi.

Øy av duplo

Ingvild har nettopp testet seg ut av koronakarantene. Hun er lærer og tar vikaroppdrag på ulike skoler i nærområdet. Øyvind avslutter i disse dager en etappe med pappaperm og skal tilbake til jobben som politi på nyåret.

Tvillingene har funnet freden på et stort, rundt teppe, som på avstand ser ut som et hav med en øy av duplo i seg. Eldstemann og storebror, Haldor, er hos farmor og farfar en halvtime unna.

Kvalm og sliten

Mens nordmenn flest har levd i en koronarelatert unntakstilstand siden mars 2020, har Øyvind og Ingvild på toppen av pandemien hatt sin egen, spesielle kaossituasjon.

Bare fire måneder etter fødselen til Haldor begynte Ingvild å reagere på formen. Hun var kvalm og sliten.

– Dette var rart, tenkte jeg, forteller hun.

Positiv test

Den vesle familien var bosatt i Haugesund der Øyvind hadde fått fast jobb etter fullført utdannelse ved Politihøyskolen. Da de kom hjem fra en 1. mai-tur, begynte hun å lure på om hun kunne være gravid.

Øyvind foreslo at hun testet seg.

Ekteparet har tatt sjansen på å sette seg ved spisebordet i stuen med hver sin kaffekopp mens guttene pludrer fornøyd på gulvet.

Ingvild husker at hun satte Haldor i vippestolen og gikk for å ta en dusj mens hun ventet på resultatet av graviditetstesten. Da hun kom ut av dusjen, var testen positiv.

– Du får sjokk, sier Ingvild.

– Står i bro

Hun ringte straks til Øyvind på jobb.

– Det var ikke min mest produktive dag, sier han og blunker.

Lille Asbjørn har krabbet rundt halve stuen og funnet veien til badet. Ingvild reiser seg for å se til guttene.

– We have a situation, sier hun.

For uinnvidde betyr det to bæsjebleier på en gang.

Snart kommer også Trygve for egen motor. Han er ikke like villig til å bli skiftet på.

– Han blir frustrert og står i bro. Det er en fase. Haldor var også sånn, sier Øyvind, erfarent.

Et til bankende hjerte

7. august 2020, da Ingvild skulle ta ultralyd, ba hun en kollega om hjelp til å passe Haldor. Myndighetene hadde akkurat lempet litt på pandemirestriksjonene, og Øyvind fikk dermed lov til å bli med. Det har Ingvild vært glad for i ettertid.

Hun lå i sengen på Haugesund sykehus mens jordmoren førte lydhodet over magen hennes. Øyvind satt i «pappastolen» like ved.

Han forteller:

– Jordmoren sa: «Her er et lite bankende hjerte», og vi tenkte: Et levende barn! Så sa hun: «Og her er ett til bankende hjerte».

Piping i ørene

Ingvild vender seg mot ektefellen:

– Jeg husker at du ble helt hvit.

– Jeg stoppet nok å puste, nikker trebarnsfaren.

Mens han satt og forsøkte å gjenvinne likevekten, registrerte Øyvind en piping i ørene. Den første klare tanken han husker etter det, var at de nå måtte ha ny bil.

De praktiske tingene

Jordmoren, som var vant med at foreldre mistet oppmerksomheten når de fikk vite at de skulle ha tvillinger, sa:

– «Nå må du ikke begynne med alle disse praktiske tingene».

Da hun forstod at ekteparet hadde en gutt på et halvt år fra før, spurte hun:

– «Har dere hørt om au pair?»

Dro rett til menigheten

Ingvild og Øyvind hadde brukt dobbelt så lang tid på ultralydundersøkelsen som de hadde regnet med. Kollegaen til Ingvild var bekymret da de omsider kom ut. Hun spurte om alt var bra og ble den første til å høre nyhetene. Deretter dro de rett til kafeen i Pionerkirken i Haugesund.

– «Hvor kan jeg lande og bearbeide», tenkte jeg. Det var de som var basen vår, forteller Øyvind.

«Og en lillebror til»

Ingvild nikker.

Hun ringte søsteren raskt, men først etter flere timer delte Ingvild og Øyvind nyhetene med foreldrene sine. Da fulgte de samme prosedyre som jordmoren:

– Vi sa: «Haldor skal få en lillebror». Så hadde vi en liten kunstpause og sa: «Og en lillebror til», forteller Ingvild.

De ler.

– Den utforskende

Asbjørn har krabbet frem til kjøkkendøren hvor han har lagt seg over dørstokken.

– Han tar to runder for hver runde som Trygve tar, ler Ingvild.

– Trygve er den utforskende, forklarer Øyvind.

– Mamma, mamma, mamma, sier Asbjørn.

– Det betyr en av oss, sier Øyvind og Ingvild i kor og ler.

Time out i en uke

Ekteparet ga seg selv en ukes timeout etter ultralyden der de verken skulle tenke på ny bil eller flytting. Da uken var omme, hadde realitetene slått inn: De ville ikke klare to nyfødte og et barn under ett år uten et nært nettverk rundt seg.

Løsningen ble å kontakte megler.

Venner fra menigheten hjalp Ingvild og Øyvind å vaske ut av huset i Haugesund og pakke flyttelasset inn i lastebilen.

I begynnelsen av oktober bar familie, venner og naboer flyttelasset inn i huset på Frekhaug.

– Jeg orket ingen ting, men pekte på hvor ting skulle stå, sier Ingvild.

– Ape i bur

Tiden frem til fødselen i desember ble krevende for henne. Magen vokste raskt.

– Jeg følte meg som en ape i bur. Kroppen min ble en sensasjon. Det var ikke bare tvillinger. Vi trillet også på et lite barn.

Øyvind husker også denne tiden med et visst ubehag:

– Du ser at folk på gaten ser ekstra lenge på deg og forstår at de tenker: «Hva er dette for en familie? Kan gutten være deres barn?»

Verdens minste storebror

Ingvild ammet Haldor til det ble for vondt å ha ham liggende oppå den store magen.

Asbjørn og Trygve ble født på termin i fjor. En drøy uke senere skrev moren deres på Facebook :

«2020 skulle bli eit spesielt år for alle. Men for oss vil det aldri bli rett å sei at det var eit år me berre ville bli ferdige med. Året me vart foreldre. Året då me vart foreldre i rekordfart. 15. desember vart dagen då det kom enda fleire barn. Dagen då Haldor vart (verdas minste) storebror. TIL TVILLINGAR! Me er djupt takknemlege i det me går inn i ei spesiell jul me SEINT vil gløyme».

Ingvild syntes det var deilig å ha fødselen bak seg.

– Da var det vi som familie som var en sensasjon, ikke bare jeg.

Ber om hjelp

Øyvind og Ingvild kan se tilbake på et år der de har måttet be om og motta, hjelp hver eneste dag. Det må de fremdeles.

– Jeg vet ikke hva jeg skulle gjort uten. Jeg blir rørt hver gang jeg tenker på hjelpen vi får, sier Øyvind.

– Vi har sett på hverandre og spurt når det går an for én person å legge alle tre guttene på en gang. Vi tror at det kan bli sommeren 2022, sier Ingvild.

Stor kohort

Sammen med foreldrene på begge sider har Ingvild og Øyvind dannet en stor kohort.

Den første måneden sov mødrene deres på skift i heimen, og ekteparet var ikke alene en eneste time i døgnet. Også det kan være intenst, vedgår Øyvind. Like fullt er også stundene med foreldre og svigerforeldre arkivert i det han har kalt «de gyldne øyeblikkene».

Bestefedrene lager middag, rydder kjøkkenet og holder ting gående. Det har hendt at begge bestemødrene har sittet i sofakroken og holdt tvillingene så Ingvild og Øyvind kan gå en tur eller sove en time for å lade opp til natten.

– Ungene forholder seg til våre foreldre som til oss, sier Øyvind takknemlig, og beskriver hvor enkelt det var å ta farvel med Haldor hos farmor og farfar samme dag.

Familie som prioriterer å hjelpe

Ingvild viser til uttrykket «It takes a village to raise a child».

– Jeg blir rørt av å snakke om det, sier hun og tørker en tåre.

Ekteparet er takknemlige for at alle i kohorten fungerer så godt sammen, og at de har familie rundt seg som prioriterer å hjelpe.

Inger Fosse Dalland, mor til Ingvild, er glad for å bo i nærheten og kunne bidra når det trengs.

– De maser ikke om hjelp, men vi vet at de trenger det, og vi er så heldige å være to sett besteforeldre som kan stille opp.

Hun sier at målet er at datteren og svigersønnen skal klare å holde hodet over vann til forholdene roer seg litt.

– Å være til nytte er en god opplevelse. Det har også vært fint å ta del i utviklingen til guttene, sier hun.

Siste boks

I Galtenesveien skriker tvillingene. De er utålmodige, og Ingvild og Øyvind forflytter seg til lekeavdelingen og det runde gulvteppet ved vinduet. Øyvind gir Asbjørn en legokloss. Ingvild tar Trygve på fanget.

Når han river seg løs for å krabbe bort til broren, legger hun seg på siden på gulvet og hviler hodet på armen.

Det har gått i bleieskift, matlaging, tur, byssing og legging i snart to år. På det meste var det 18 flasker med morsmelkerstatning som ble vasket, kokt og fylt.

Nå har familien Dalland Husabø kjøpt sin siste boks med morsmelkerstatning, i alle fall for denne gang.

– Når den blir tom, blir det kumelk. Da skal vi feire, sier Ingvild.

– Jeg tror det må bli en treretters middag, legger hun til.

Markerer milepæler

Det har vært viktig for det unge ekteparet å markere milepæler. Noe som også gir grunn til jubel, er at de tre guttene er i ferd med å gli inn i samme rytme.

– De har hatt så utrolig forskjellige behov. Nå klarer vi å få alle til å sove samtidig slik at vi kan gjøre noe i huset, sier Øyvind.

Ingvild har bestemt seg for å være hjemme med tvillingene det kommende året. Hun forklarer det med at hun ønsker tid med dem «uten logistikk».

Dessuten har hun maksimalt vært fem ganger med dem på babysang og aldri hatt dem med på babysvømming, sier hun.

– Fikk oppleve tvillinger

Øyvind kommer tilbake til de gyldne øyeblikkene, når tre gutter brått leker harmonisk sammen, når han og Ingvild kan trille hver sin vogn på vei til barnehagen for å hente Haldor, eller når de har kokt kaffe og faktisk kan drikke den varm.

– Da kan jeg pirke i Ingvild og si: Hør, så kjekt de har det!

Ingvild nikker.

– Da opplever en seg som en vanlig familie som får ting til. Det er ikke alltid vi gjør i det kaoset her.

Instagram

Ingvild har opprettet en instagramkonto som i dag har rundt 690 følgere. Der deler hun oppturer og nedturer i en familie som nå har tre ettåringer.

Hun ønsker å vise livet slik det er, med alt rotet som en blir frustrert over, det en ikke får til, og alt det er å glede seg over.

Følgerne spør om alt mulig: Skal alle tre gutter begynne i samme klasse? Er tvillingene enegget? Det vet de foreløpig ikke svarene på.

Ingvild er opptatt av ikke å blåse situasjonen deres ut av proporsjoner og at folk som selv venter tvillinger eller skal få barn tett, ikke skal bli redde.

– Jeg føler ikke at vi får til alt, men det er ikke synd på oss. Vi er heldige og velsignet. Det er bare litt heftig, sier hun.