Israel: En båttur på et døende hav

Artikkelen ble første gang publisert i 2019

I et veikryss ved den lille kibbutzen Mitspe Shalem blir en israelsk familie, et jødisk ektepar fra USA og Dagens korrespondent ønsket velkommen av Noam Bedein.

Den israelske fotojournalisten skal ta oss med på noe så uvanlig som en båtsafari på Dødehavet.

– Vannstanden har sunket dramatisk de siste årene, og adgangen til sjøen er blitt svært begrenset.

– Strender som tidligere var populære blant turister og lokalbefolkning ligger nå langt oppe på land, og farlige synkehull har gjort at nesten hele kysten er blitt stengt for besøkende, sier Bedein.

Spesialtillatelse

Dødehavet er blitt delt i to, og den enkleste adkomsten er ved et hotellområde i sør der vann tilføres fra den nordlige hoveddelen, som ledd i mineralutvinningen fra sjøen. Det er også mulig å ta et bad på Kalyastranden helt i nord.

– Her midt på kysten er det adgang forbudt for folk flest, men vi har fått spesialtillatelse av myndighetene til å ta med oss folk hit. Sjøen danner grense mot Jordan, så vi må også gi beskjed til forsvaret hver gang vi legger fra land, sier Bedein.

– Jeg ønsket å fotografere turistmål i judearegionen som lå litt utenfor allfarvei, og ble tipset om at det faktisk var mulig å være med en lokal mann, Ben Zaken på en båttur på Dødehavet. Jeg ble helt satt ut av hva jeg fikk se – farger, saltformasjoner og saltlag – alt overgikk forventningene mine, sier Bedein.

Tre måneder senere tok han med seg familien og så at de samme stedene han tidligere hadde besøkt, var helt forandret.

– Det var ganske sjokkerende å se i hvilken grad sjøen hadde tørket inn på bare noen måneder. Du ser magiske saltformasjoner dukke opp av havet, og kort tid senere er de forsvunnet, sier han.

Saltperler og tapper

Zaken og Bedein arrangerer nå ukentlige båtturer for turister, journalister og forskere. Første stopp på turene er en saltformasjon som Bedein har fotografert i tre år.

Han viser frem en fotoserie som klart dokumenterer hvordan vannstanden har sunket.

Formasjonen har nå veltet og ligger flere meter fra strandkanten.

Turen går videre til en halvøy som ikke var der for noen måneder siden, og Bedein viser frem strender fylt med saltperler, salttapper som dannes der bølgene slår mot land og små saltterninger som kan graves frem fra gjørmen der ferskvann møter saltvann.

Deler av kysten ser ut som om den er dekket av is. Mange av turdeltakerne trår forsiktig for ikke å gli. Men det er ingen fare. De ru saltflakene er alt annet enn glatte, og du risikerer å skrape deg opp dersom du tar deg for.

– På disse båtturene ser vi Dødehavet på en måte som ingen før oss har sett det. Vi oppdager nyskapte strender, og vi er de første som setter føttene på steder som ser ut som om de kunne vært på en annen planet, sier Bedein.

Synkehull

Ben Zaken setter fart på båten og vi passerer et område med bratte skrenter der «årringer» gjør det lett å se hvordan vannstanden de siste 20 årene har sunket med over en meter i året.

Overalt langs kysten ser vi også de såkalte synkehullene, som har gjort adgangen til sjøen vanskelig. Synkehullene oppstår når ferskvann skyller vekk underjordiske saltlag.

– Jordanelven er den eneste elven som hele året tilfører Dødehavet vann, men vannmengden er nå forsvinnende liten i forhold til det historiske nivået. Mesteparten av vanntilførselen kommer nå i vinterhalvåret, fra fjellene rundt Hebron og Jerusalem, forklarer Bedein.

Når vi kjører inn i en liten vik, ser det ut som om vannet er forurenset av olje, men det dreier seg om et helt naturlig fenomen.

– Ferskvannet blander seg ikke umiddelbart med det ekstremt salte vannet i Dødehavet, men legger seg på toppen. Når vi ser det mørke saltvannet gjennom det klare ferskvannet, ser det ut som om det er olje i vannet, sier Bedein.

På vei tilbake viser kaptein Zaken oss et krater under båten.

– Det var først nylig vi ble klar over at synkehullene ikke bare er på land, men også på sjøbunnen, sier han.

Like bortenfor kan vi i det relativt klare vannet se en saltformasjon som strekker seg fra sjøbunnen og nesten til overflaten. Det dreier seg om en såkalt saltpipe. Noen steder pipler vann fra fjellene opp fra sjøbunnen, og da dannes det saltrør rundt ferskvannet som beveger seg mot overflaten.

Dødehavsfisk

Profeten Esekiel skriver at det i Dødehavet en gang i fremtiden skal finnes fisk av samme slag som i Middelhavet, i store mengder, og at det skal drives med fiske der. Profetien er ennå ikke oppfylt, men Bedein forteller at han har funnet levende fisk i synkehull fylt med brakkvann.

Når hullene er i ferd med å tørke ut, legger fiskene store mengder egg. Noen av disse eggene blir fraktet med fugler til nærliggende pytter, og slik overlever fisken.

– Dødehavet er ikke så dødt som en skulle tro, sier Bedein.

Fotografiets kraft

I tillegg til å guide turister bruker Noam Bedein mye tid på å fotografere og dokumentere hva som er i ferd med å skje med Dødehavet. Fotografiene hans kan nå mange flere enn dem som rent fysisk blir med på en båttur.

– Jeg ønsker å bringe kunnskap om Dødehavet til mennesker over hele verden. Jeg ønsker både å vise dem Dødehavets skjønnhet og Dødehavets problemer, sier han.

Han er godt kjent med fotografiets kraft og muligheter. Da han gikk på College i Sderot, en by like ved Gazastripen, begynte han å dokumentere livet i byen.

– Jeg forsøkte å vise folk, visuelt, hvordan det er å måtte løpe for livet hver gang rakettalarmen går, sier han.

I 2007 var han en av grunnleggerne av Sderot Media Center. Senteret publiserer tekster, bilder og videoklipp som forklarer den kompliserte hverdagen til befolkningen i grenseområdene. Bedein tror senteret har spilt en unik rolle med å spre kunnskap om dette internasjonalt.

Når miljøbevisste

Han står nå bak prosjektet Dead Sea Revival, som har mål om å samle internasjonal støtte til arbeidet med å redde vannressurser i regionen.

Han håper å skape et engasjement for å redde Dødehavet blant unge miljøbevisste mennesker verden over og kanskje også indirekte forme vennskap med Israel.

– Hovedmålet er uansett å hindre at Dødehavet forsvinner. Forskere mener det kun vil være en liten saltpytt igjen i 2050 dersom utviklingen fortsetter som nå, sier fotojournalisten.

– Fordampingen kan vi ikke gjøre noe med. Løsningen er å øke vannivået i Jordanelven, som renner fra Genesaret til Dødehavet, sier han.

Trass i denne vinterens store nedbørsmengder, er den langsiktige trenden at det blir mindre nedbør i regionen. Vannstanden i Genesaretsjøen har de siste årene vært kritisk lav og vannmengden som renner gjennom Jordanelven er blitt kraftig redusert. Samtidig tar vannfattige Jordan ut store mengder vann fra elven.

Avsalting

Bedein har tross alt dette håp for fremtiden. En hovedgrunn til det er Israels økte satsing på avsaltingsanlegg. Allerede kommer 75 prosent av drikkevannet i Israel fra Middelhavet, og innen få år vil to nye avsaltingsanlegg bygges nord i Israel.

– Da vil Israel plutselig ha overflod av ferskvann, og en kan stanse all pumping av vann fra Genesaret. I stedet kan en fylle opp innsjøen med avsaltet vann fra Middelhavet, sier Bedein.

Dette håper han også vil føre til større vanntilførsel til Dødehavet og en oppbremsing av uttørkingen.

I tillegg planlegger Israel et anlegg i Akababukten, der alt det avsaltede vannet vil gå til Jordan.

– Dersom jordanerne får vann fra Rødehavet, vil de forhåpentligvis ikke lenger være avhengig av å tappe Jordanelven for vann, sier en optimistisk Noam Bedein.