Jarle Skullerud var så deprimert at han ikke orket å se barnebarnet sitt

– Jeg vil ikke våkne, men jeg vil ikke dø.

Jarle Skullerud (52) vet at det ikke høres bra ut. Men han sier det likevel. Han vet at han kan være helt ærlig med kona si Heidi.

Ekteparet Skullerud sitter på sengekanten på soverommet sitt på Lindeberg i Oslo. Kalenderen viser mars 2022. Ute skinner vårsolen, men inne i leiligheten er gardinene trukket for. Her inne i mørket har Jarle tilbragt opptil 18 timer i døgnet de siste ukene. Det eneste som har gitt ham et fnugg av glede den siste tiden, er å sove.

Når han våkner går det noen sekunder før han innser at virkeligheten er tilbake.

Flere ganger streifer tanken om at det hadde vært godt å slippe å våkne.

Å heller bare fase ut av dette livet.

Sammenbrudd på kontoret

Noen uker tidligere hadde Skullerud vært i full sving i jobben som synodeleder i Den Evangelisk Lutherske Frikirke, ofte kalt Frikirken. Som øverste leder for et kirkesamfunn var Jarles timeplan som vanlig fullbooket denne våren.

Ettermiddagsmøter, telefonavtaler og forkynnelsesvirksomhet.

Og han elsket det.

Men på et rom på Frikirkens hovedkontor i Oslo får Skullerud plutselig et sammenbrudd. Midt i et møte kommer en overveldende følelse av fortvilelse over ham.Tankene spinner ut av kontroll mens Jarle begynner å gråte.

Brått føles det ut som om hele livet hans går i feil retning.

Psykisk nedtur om våren

Våren 2022 skriver seg inn som et mørkt kapittel i Jarle Skulleruds liv.

Det aller mørkeste, faktisk.

Et svart, tomt hull i kalenderen som egentlig var full av avtaler.

Våren har egentlig alltid vært litt mørk sett gjennom Jarles øyne. Hver gang vintermørket slipper taket og det begynner å sildre i bekkene, kjenner Skullerud at sinnet fylles med nedstemthet.

– Er det ikke om høsten mange opplever å få en psykisk knekk?

– Jo, men noen psykologer peker på at det å mobilisere krefter gjennom en mørk vinter gjør at noen kjenner på tungsinn når våren kommer og man endelig kan slappe av.

Raste ned i vekt

Jarle blir sendt hjem fra jobb og får sykemelding samme dag. De tre neste ukene gjør han lite annet enn å sove. Tre fjerdedeler av døgnet tilbringes under dyna.

Sammen med livslysten forsvant også matlysten. Prøvde han hardt nok fikk han i seg en halv brødskive til frokost. Etter to uker hadde han gått ned flere kilo.

Omstendigheten var bekmørke. Samtidig understreker Skullerud at han aldri vurderte å ta sitt eget liv.

– Men når jeg våknet så ble jeg skuffet over at livet var tilbake. Det hadde vært deilig å slippe.

Deprimert tidligere

I samtale med psykiater stadfestes det at Skullerud lider av depresjon.

Igjen.

For 52-åringen har fått diagnosen før. En gang i 20-årene og en gang i 30-årene.

Den første gangen var det et hardt arbeidspress kombinert med gjenopplevelser fra oppveksten som sendte ham ut i svarte måneder med indre uro. Men han kom seg opp igjen.

Men så i 30-årene, skjedde det igjen. Den gangen ble depresjonen utløst da ekteparet mistet sin eneste sønn, Daniel, rett etter termin.

Likevel, denne gangen var depresjonen enda verre.

Mørkere.

Vondere.

Livredd for å dø

– Kan du beskrive depresjon for utenforstående?

– Det er som å leve i en slags tåke. Alt som er viktig i livet blir enten uoverkommelig eller uvesentlig.

Jarle ble brått sårbar for alle mulige katastrofetanker som hjernen kunne finne på å komme opp med.

Han brukte store deler av sin våkne tilstand til å kverne på alt som kunne gå galt. 52-åringen kjente også på dødsangst.

– På den ene siden ville jeg slippe å våkne, men på den andre siden var jeg livredd for å dø.

Orket ikke møte barnebarnet

Sommeren to år tidligere hadde Jarle og Heidi blitt besteforeldre til en liten jente. Siden fødselen hadde lille Hedvig vært det største høydepunktet i Jarles liv. Den lille solstrålen hadde gitt morfaren kallenavnet «Musse».

Men nå orket ikke «Musse» å treffe barnebarnet lenger.

Det var da Heidi virkelig forsto hvor alvorlig syk ektemannen var.

– Mange tenker kanskje at barnebarnet mitt var et lyspunkt oppi alt, men det var ikke sånn hjernen min fungerte. Jeg klarte ikke å prosessere det gode, sier han.

Stødig i troen på Jesus

Jarle mener kona var helt avgjørende for ham i den perioden. Hun holdt avstand når han trengte å være alene, og var der for ham når han trengte det.

Troen på Jesus var også med på å holde Jarles hode over vann.

Ved nyttår hadde paret begynt å følge IMI-kirkens plan for å lese Bibelen på ett år. Med kun et par dagers unntak holdt de det gående, selv mens Jarle var på sitt mørkeste.

– Det ble som et klapp på skulderen av Gud at jeg klarte å holde rytmen med å lese så mye i Bibelen hver dag sammen med Heidi, sier han.

Skullerud er åpen om at opplevelsene det siste halvåret har utfordret troen hans. Samtidig forteller han om Guds omsorgsfulle tilstedeværelse, selv om han ikke alltid følte nærværet på kroppen.

– Jeg velger å tro at Gud er med meg i smerten.

På bedringens vei

Av psykiateren fikk Skullerud foreskrevet tabletter, en form for antidepressiva. Han gikk også regelmessig til samtaleterapi med psykiater.

Etter tre ukers tid begynte han å merke at ting skjedde. Noe av tåken lettet.

En uke på sjelesorgsinstituttet på Modum bad gjorde godt. Det samme gode stillheten på Lia gård.

Nå, omlag syv måneder senere, er han på bedringens vei.

I august begynte han så smått å komme tilbake i jobben i Frikirken. I dag er han tilbake 50 prosent.

Målet er å være fullt tilbake 1. januar 2023.

Ærlige samtaler med Gud

Jarle vet ikke helt hva som forårsaket depresjonen. Men han er trygg på at Gud var med han hele tiden.

– Det er populært å si «Everything happens for a reason» eller «Gud har en plan med alt». Hva tenker du om de utsagnene?

– Det er veldig ubibelsk. Men jeg tror at ingenting skjer meg uten at Gud er med meg.

Jarle er tydelig på at onde ting også kan ramme kristne. Men han bruker ikke for mye tid på å prøve å forstå hvorfor.

– Vi som kristne er for dårlige til å bevare noe av mysteriet i livet når ting går oss imot. Da vil vi gjerne ha enkle forklaringer.

– Hvordan er relasjonen din til Gud i dag?

– Jeg er i en fase der jeg snakker enda ærligere til Gud enn jeg gjorde for noen år siden. Gud har nok heller blitt nærmere enn fjernere, sier han.

Samlivsdebatten i Frikirken

Omtrent samtidig som Skullerud ble sykemeldt, pågikk det en opprivende debatten om likekjønnet samliv i kirkesamfunnet han leder.

Noen har trodd at det var denne debatten som var skyld i Skulleruds sammenbrudd.

– Mange tenker at det er den tøffe samlivsdebatten i Frikirken som tok meg, men det kjenner jeg tydelig i ettertid at ikke er tilfelle, sier han.

Nytt favorittsted i Bibelen

Salme 13 ble spesielt viktig for Jarle i de mørkeste ukene og i tiden etter. Salmen åpner med ordene «Hvor lenge, Herre, vil du glemme meg for alltid? Hvor lenge skal jeg ha uro i sjelen?».

Det kan Jarle relatere til.

Nylig fant han igjen en gammel bok fra ungdomsårene der Filipperne 4:4 var understreket som Jarles favoritters:

«Gled dere i Herren, alltid. Igjen vil jeg si, gled dere».

– Det er noen års erfaring mellom de to favorittstedene, sier han og ler.

Samtidig holder han fast ved at gleden i Herren ikke er avhengig av livssituasjonen.

– Håpet og tryggheten i Jesus er det som bærer meg.

Åpenheten som kristen leder

– Hvilke tanker har du gjort deg om å dele disse tøffe tingene med tanke på den posisjonen du har som øverste leder for et kirkesamfunn?

– Jeg har aldri vurdert å ikke dele det fordi jeg er en kristen leder. Men jeg definerer meg ikke først og fremst som kristen leder, men som kristen, og som menneske og bestefar og far. Og da er det helt naturlig å dele.

Det har vært filosofien hans hele livet.

– Det å være kristen leder betyr bare at man har et bestemt ansvar og rolle i en fase av livet. Jeg må fortsatt være den jeg er i den lederrollen jeg har. For hvis jeg ikke kan være meg selv, hvem skal jeg da være?