Kan burmesiske Thaku og norske Kjell bygge kirke sammen?

– Himmelen kommer ikke til å være delt etter ulike etnisiteter, så hvorfor skal kirkene være det?

Spørsmålet kommer fra Thaku Lian og Kjell Einar Mong Granholt. De to var konferansierer under Gi Jesus Videre-konferansen i KRS LIVE i Kristiansand i helgen.

Et av hovedfokusene under konferansen var å inspirere til å bygge sunne multietniske kirker i Norge i tiden som kommer.

Hverdagen til norske ungdommer er i dag preget av et multietnisk samfunn. Hvorfor gjenspeiler ikke menighetene det samme, spør de to ungdommene.

Flere seminarer og talere hadde i helgen fokus på hvordan man i praksis kan bygge slike fellesskap.

Kjell er daglig leder i Ung Baptist, Thaku jobber ved Hald Internasjonale skole i Mandal. De to traff hverandre på kontoret for Ung Baptist.

Podkast om fordommer

Det gode vennskapet som utviklet seg mellom de to, førte til at de startet en egen podkast kalt «Kulturkrasj – en samtale om møter mellom ulike etnisiteter og kulturer».

De har også jobbet sammen med multikulturell ledertrening, i samarbeid med Pinse Ung og Laget.

I podkasten med glimt i øyet, har de to en greie på at Kjell er en «arrogant, hvit, ung mann», mens hun er en «krenket innvandrer». De spiller litt på fordommer som finnes, og forsøker å finne måter å bygge bro over ulikhetene.

Balansekunst

Konferansen i helgen pekte på tall som viser at over 20 prosent av befolkningen i Norge er innvandrere, og at en stor andel av disse er kristne.

Thaku er en av dem som har kjent på kroppen hvordan det er å vokse opp med to ulike kulturer parallelt. Hun kom til Norge fra Burma med familien som tiåring.

– På skolen var jeg hundre prosent norsk. Jeg fikk seksere i norsk rettskrivning og var så norsk som det gikk an å bli.

Hjemme rådet den burmesiske kulturen. Familien gikk i en immigrantkirke, trosopplæringen forgikk i hjemmet og det var bønnemøter i stua og de snakket bare burmesisk med hverandre.

– Jeg følte at jeg hele tiden måtte balansere de to kulturene mot hverandre for å passe inn, forklarer Thaku.

Det norske eierskapet

Norske Kjell slet på sin side med sine typiske norske fordommer mot innvandrere.

– Mitt naive hvite mannehjerte mente at alle innvandrere som tok del i det norske samfunnet, hadde fått bra utdannelse og gode jobber, var de som hadde fått det til og hadde skjønt det. De var norske.

For unge norske Kjell var det hjerteskjærende å høre dem si at de likevel ikke følte seg så veldig norske, eller at de følte seg direkte fremmedgjort av norske.

– Jeg hadde nok undervurdert betydningen av å føle seg som en del av en gjeng, sier Kjell i møte med Dagen.

Da Thaku luftet tanker med ham om at hun trengte forbilder i troen med den samme hudfargen som seg selv, var det vanskelig for Kjell å forstå hvorfor. Var det ikke var nok å ha forbilder i troen, uavhengig av hudfarge?

– Som norsk og som del av en majoritet som føler et slags eierskap til kulturen, er det lett å tenke at vi skal ha alle inn i vår måte å tenke på, sier han.

Han tror at mange nordmenn opplever seg selv som veldig inkluderende, men at vi ofte ubevisst presser innvandrere inn i en kulturramme som de ikke passer inn i.

– Det er ikke så veldig kristelig, og i hvert fall ikke så likt Jesus, reflekterer han.

Fargerike fellesskap

Thaku ønsker seg kirker med fargerike fellesskap.

– Jeg tror jeg har min etnisitet fra Gud for å gjenspeile Hans unike mangfold, sier hun.

Hun håper å se flere forkynnere, pastorer og ledere med ulik hudfarge og etnisitet i framtidens menigheter.

– Hva er de typiske hindringene man møter på når det gjelder å forene norske og utenlandske kristne i samme fellesskap?

– Et eksempel på kirkelige kulturforskjeller er at mens nordmenn går til gudstjeneste i halvannen time og skynder seg hjem igjen, har andre kulturer ofte en mer familiær tilnærming til sin kirke. De har god tid, spiser sammen og bygger relasjoner. Hvem er vi som kan si at vår nakkefellesskaps-ramme er den rette? spør Kjell.

– Og hvorfor mener vi at innvandrere burde tilpasse seg et slikt fellesskap?

Personlig har Kjell de siste årene erfart at han trives bedre i mange innvandrerkirker, der trivselen og relasjonsbyggingen har mer fokus og menigheten blir som en familie.

– Det er vel så lik den første kirken man kan komme. Vi møtes fordi vi tror, ikke for alt det andre.

Raushet

– Hvordan skulle en multikulturell kirke se ut hvis dere skulle starte en?

– Det må handle om å dele liv og ikke bare være samlet rundt et program. Man må samles til måltider rundt et bord der man har de dype samtalene og blir bedre kjent, sier Thaku.

Hun er tydelig på at man må være raus i møte med annerledeshet, tørre å si fra og spørre når man ikke forstår.

– Over tid handler det om å bli eksponert for hverandre. Vi må møtes, bli kjent, være åpne for å få nye venner, sier Kjell.

Han erkjenner at mange nordmenn etablerer vennskap i barndommen, og disse vennene har man resten av livet.

– Hvorfor får vi ikke nye venner senere i livet? spør han retorisk.

– Jeg forstår hvorfor innvandrere sliter med å få norske venner.

Deler det viktigste

Både Thaku og Kjell mener troen bør være et sterkt element for å få både innvandrere og norske til å finne fram til fellesskap med hverandre.

– Vi har allerede troen og Jesus sammen. Det burde legge til rette for vennskap og relasjoner på tvers av kultur og etnisitet, mener de to.

Thaku, som har flyttet til Mandal med mann og barn, har ennå ikke funnet en menighet som familien går fast i.

– Vi føler oss ikke helt hjemme verken i immigrantmenigheten eller den norske. Vi trenger en mellomting. Jeg unner ungene mine å kunne vokse opp i en multikulturell menighet.

På agendaen

– Vil vi se slike menigheter plantes i tiden som kommer?

– Det er håp. Viljen er der, mener de to.

Bare det at nettopp de to har vært konferansierer i Gi Jesus Videre-konferansen er et bevis på at dette er på agendaen, mener Thaku.

De håper at måten de ledet samlingene på, humoren og dynamikken dem imellom har vært et bilde på hvordan et multikulturelt fellesskap kan se ut.