Karine var ung og singel da hun ble fostermor for en 11-åring

– Jeg liker ikke ordet «fosterbarn». Det høres ut som at man egentlig ikke hører til, sier Karine Hano Evju (38).

Mørket faller på utenfor de store vinduene hjemme i stuen til familien Hano Evju på Høvik utenfor Oslo. I et lyst toetasjes rekkehus bor Karine sammen med ektemannen Ruben André Hano Evju (38) og fosterdatteren på 16 år, som Dagen har valgt å kalle «Amalie».

I trappeoppgangen henger et stort bilde som «Amalie» har malt. På hyllene over sofaen står flere bilder av den lille familien.

Ekteparet, som giftet seg for snart et år siden, inntar sofaen mens «Amalie» sitter nede og leser.

Overgangen fra å være to til å bli tre har vært en krevende prosess.

– Det hadde vært bare oss to i noen år, og nå skulle det komme inn en fremmed mann. Det ble en stor omveltning i livet hennes, forklarer Karine.

– Men de har vært veldig snille med meg, sier Ruben mens han skjenker vann i vannglassene på sofabordet.

En helg i måneden

Karine, som opprinnelig kommer fra Grimstad, jobber til daglig som fosterhjemskoordinator i Frelsesarmeen i Oslo. Men ideen om å selv bli fosterhjem var fjern.

– Og i hvert fall ikke alene. Det hadde jeg aldri tenkt, sier Karine, som på den tiden var enslig.

Det hele startet med en tanke om å bli besøkshjem på deltid. Karine var i slutten av 20-årene, delte leilighet med en venninne, og levde et sosialt liv i hovedstaden. Singelstatusen bidro til at hun hadde mye fritid.

– Jeg tenkte at det hadde vært koselig å være besøkshjem en helg i måneden, kanskje for en liten jente i småskolealder.

Men hun fikk ikke somlet seg til å sende ut brev til noen barnevernstjenester. En dag da hun var på søndagsmøte i sin lokale menighet kom Karine i kontakt med en bekjent som var besøkshjem for «Amalie».

– Denne personen skulle nå på bibelskole i Australia, og de trengte et nytt besøkshjem for den lille jenta.

Ballen begynte å rulle og etter kort tid var Karine i gang med møter med barnevernstjenesten og etter hvert også mor og «Amalie»

Den første natten

Karine glemmer aldri det første besøk av henne. Karine hadde invitert moren, jenta og hennes to yngre søsken på middag for å vise dem boligen.

Da kvelden kom og jenta skulle sove over, ble det i overkant tøft for den lille 7-åringen.

– Hun var veldig redd for å sove her. Hun trodde at noen kom til å drepe henne.

Karine humrer av det nå, men understreker at det var ikke morsomt i øyeblikket.

De små tingene

Mens Karine var besøkshjem for Amalie tilbrakte Karine og «Amalie» en helg i måneden sammen. Om somrene reiste de sammen på ferieturer til Grimstad og Danmark. Karine følte tidlig at de to fikk en god «connection», som hun kaller det.

– «Amalie» har sagt at de helgene i de årene jeg var besøkshjem betydde veldig mye for henne.

En dag mens «Amalie» var hjemme hos sin biologiske mor satt Karine seg ned og lagde en bildebok på nett fylt med koselige minner som de to hadde hatt sammen. Fotoalbumet fikk hun en helg da det var turbulent hjemme.

Timingen kunne ikke vært bedre.

– I ettertid har «Amalie» fortalt meg at hun lå og så i den bildeboken hver eneste kveld.

Avgjørelsen fra barnevernet

Etter noen år ble ting enda mer krevende i hjemme hos «Amalie». Da besluttet barnevernet at besøkshjem ikke var nok. Hun trengte et midlertidig fosterhjem.

Den sommeren fikk Karine en uventet telefon fra barnevernstjenesten. «Amalie» trenger et fosterhjem. Kan du ta imot henne på fulltid på ubestemt tid?»

Karine ble usikker. Det krevde tross alt mye mer å skulle være fosterhjem enn bare besøkshjem i ny og ne.

På denne tiden jobbet Karine fulltid og bodde sammen med en venninne. Singellivet i Oslo innebar mange venninnekvelder og frihet til å reise hvor hun ville.

Men samvittigheten slo inn.

– Jeg tenkte: «Her har jeg et barn som trenger meg. Enten kan jeg sette det ut på gata eller så kan jeg ta det inn i hjemmet mitt».

Etter litt betenkningstid sa hun ja til å ta imot «Amalie» på heltid, men kun midlertidig.

«Jeg har ikke det som skal til»

Det tok ett og et halvt år før barnevernet tok en avgjørelse på om den unge jenta skulle tilbake til mor eller bo permanent i et fosterhjem. Beslutningen falt på at hun ikke skulle hjem til mor igjen. Hun trengte et permanent hjem.

Karines instinkt var å protestere.

– Jeg tenkte: «Jeg har ikke det som skal til for å klare dette».

Hun lener seg litt tilbake i sofaen og sukker.

– Men det var jo jeg som kjente henne best. Jeg følte at dette måtte jeg bare nesten gjøre, av rent medmenneskelige årsaker.

Troen spilte også en viktig rolle.

– Som kristen kjente jeg at det ikke var riktig å sende henne bort når jeg tross alt har alt som denne jenta trenger. Da fikk jeg en veldig stor fred for at jeg skulle gjøre dette selv om jeg ikke visste hva som kom til å skje rundt neste sving.

– Fordel å være enslig

Beslutningen for å bli fostermor for en 11-åring, mens hun selv var en singel 34-åring, var tøff.

– I noen tilfeller bør man helst være to, spesielt hvis barnet trenger veldig mye.

Karine understreker at dette gjelder i tilfeller med barn som har store omsorgsbehov på bakgrunn av hva de har opplevd. Da kan foreldrene avlaste hverandre ved å bytte på og gi hverandre pauser.

Samtidig er ikke dette alltid nødvendig, mener Evju. I noen tilfeller kan det til og med kan være positivt å være singel.

– Det er lettere for barnet å bli trygg på én person i stedet for to eller tre personer eller en hel familie. Det blir mindre overveldende og de føler seg kanskje litt mer unike, sier hun.

Berikelse og offer

Karine medgir at hun tenkte mye på sin egen fremtid.

– Jeg lurte litt på hvordan jeg skulle finne meg en mann. Ville noen ha meg når jeg hadde et barn på slep?

Karine humrer og ser bort på ektemannen Ruben.

I dag er hun glad for at hun ikke lot denne tanken få for stort spillerom i hodet.

– Jeg har fått utrolig mye mer igjen sammenlignet med hva jeg har «ofret».

Stort behov for fosterhjem

Ved årsskiftet var det 192 barn og unge i Norge som ventet på å få et fosterhjem. Dette viser tall fra Bufdir for hele landet, bortsett fra Oslo som har egne tall.

Ved utgangen av 2020 bodde totalt 9.450 barn og unge i Norge i fosterhjem. Dette er en liten nedgang fra tidligere år.

– Likevel er det fremdeles et stort behov for fosterhjem, spesielt familier som kan ta imot barn fra seks år og oppover, flere søsken og barn fra andre kulturer enn norsk, sier Lin Bull-Valen i Bufdir til Dagen.

Hun forteller at ulike barn trenger ulike fosterhjem, og at det ikke å være enslig ikke er et hinder for å bli fosterhjem.

– Flere fosterhjem består av en enslig fostermor eller fosterfar. Mange enslige har ressurser som gjør at nettopp de er godt egnet som fosterhjem.

– Vi stiller de samme kravene til single som til par, men vi er mer opptatt av nettverk og familie for å sikre at den enslige har noen rundt seg som kan bidra både som støttespiller for den voksne og for fosterbarnet, sier Bull-Valen.

Å bety en forskjell

Nå har det gått fire og et halvt år har gått siden Karine ble fosterhjem. I dag ser hun på det å være fostermor som et oppdrag, nærmest et kall. Nå håper hun å oppmuntre andre til å ta steget.

Hun tror svært mange voksne kunne betydd en stor forskjell i livet til barn som trenger ekstra omsorg.

– Som medmenneske i Norge er det ikke alle som har mulighet eller kapasitet til å være fosterhjem på fulltid. Men å være besøkshjem tror jeg faktisk veldig mange kunne fått til på en eller annen måte. Om det er et døgn i måneden eller en helg eller noe. Bare det å bidra med det man kan. Det betyr så enormt mye for de barna vi kan hjelpe.

For Karine er det stort å tenke på at den lille innsatsen hun gjorde et par dager i måneden fikk en så stor betydning i livet til fosterdatteren.

– Man skal ikke se smått på det å være et besøkshjem eller bidra i livet til et barn i nabolaget eller lignende, sier Karine og oppfordrer mennesker som kunne tenke seg å bli besøkshjem eller fosterhjem om å oppsøke Frelsesarmeens nettside for mer informasjon.

Den fremmede mannen

For ektemannen Ruben André Hano Evju (38) innebar et giftermål med Karine å gå fra aleneboende ungkar til å bli både ektemann og omsorgsperson for en tenåringsjente.

– Det har vært en stor overgang for min del, men jeg så aldri på det at Karine hadde en fosterdatter som noe problem, sier han.

Men Ruben måtte bruke mye tid på å vinne «Amalies» tillit. 16-åringens umiddelbare reaksjon var frykt for å miste Karine.

– Det hadde vært bare oss to i noen år, og nå skulle det komme inn en fremmed mann. Det ble en enorm omveltning i livet hennes.

Roser ektemannens tålmodighet

Sammen måtte den lille familien gå flere runder for å løsne opp i følelsene som den store overgangen medførte.

– I starten så hun ikke muligheten for en farsfigur, men heller en konkurrent om min oppmerksomhet. Det tok litt tid før hun oppdaget alle fordelene, sier Karine.

– Vi brukte veldig god tid i begynnelsen på å snakke mye sammen om dette, men jeg synes det har gått veldig fint. Det har gått veldig naturlig, sier Ruben.

Karine roser ektemannen for å ha vært stødig og tatt tiden til hjelp.

– Mange ønsker jo mest mulig tid alene med kjæresten sin, men Ruben var veldig tålmodig. Han gikk de stegene med «Amalie» slik at hun skulle bli trygg på han, sier Karine og ser på Ruben med kjærlige øyne.

Adopsjon et ikke-tema

I Norge er det ytterst sjeldent at en fosterfamilie adopterer fosterbarnet.

– Det er ikke et tema her til lands. Foreldrene skal nesten være død eller i hvert fall fratatt foreldreretten før det blir aktuelt. Det skjer veldig sjeldent, sier Karine.

Bufdir bekrefter overfor Dagen at adopsjon er et av de minst brukte barnevernstiltakene i landet.

Av barna som det er vedtatt omsorgsovertakelse for er det i snitt de siste årene kun 0,6 prosent som får fremmet en adopsjonssak i løpet av året.

Merkelapper

Familien Evju snakker likevel mye om navn, definisjoner og merkelapper.

– Hva kaller dere hverandre?

– Amalie kaller meg «Karine», for det har hun alltid gjort. Og biologisk mamma kaller hun «mamma».

Karine roser «Amalies» biologiske mor for godt samarbeid og for alltid å ha støttet forholdet mellom Karine og datteren.

Karine er klar på at tenåringen kan bo hos dem så lenge hun vil.

– Her kan hun bo helt til hun er klar til å fly ut i verden alene. Men jeg håper hun alltid vil komme hjem på besøk.

– For det er dette som er «hjemme»?

– Ja, dette er hjemme, sier Karine Hano Evju og smiler.