Klarte ikke å feire dagen han kom til Norge

Jacobs hjerte dunket hardt.

Han lå bak det høye gresset med hendene over ørene for å holde lyden av skudd ute. Ved siden av ham lå faren. Han pustet tungt etter å ha løpt fra soldatene med Jacob i armene.

«Ikke løft opp hodet ditt. Bli her til jeg sier at det er trygt» husker Jacob at faren sa.

Etter hvert som timene gikk, laget åtteåringens kropp et avtrykk i gresset. Han hørte soldater snakke sammen, men kjente ikke igjen språket.

Jacob var nysgjerrig på hva som foregikk. Omsider løftet han de stive armene bort fra ørene og snudde seg.

Mennene var der fortsatt, men pappa var borte.

Fredrikstad

– Jeg forstår fortsatt ikke hvorfor han gjorde det. Jeg hadde aldri forlatt mine barn, sier Jacob.

Han snakker flytende norsk og sitter på en kafé i Fredrikstad. Den fargerike byen har vært hans hjem i tjue år.

– Jeg har aldri bodd så lenge på ett sted, sier han.

Fredelig Fredrikstad i kald høstluft kunne ikke vært en større kontrast til det han forlot.

Norge har en lang tradisjon for å ta imot FN kvoteflyktninger. I 2001 tok Norge imot under 2000, Jacob og familien var blant dem.

11. september 2001

September minner Jacob på den dagen de kom til Norge.

– Jeg sa til meg selv da vi fikk opphold at vi skulle feire dagen vi kom til Norge hvert år. Men vi klarte det ikke, sier Jacob.

Flyet med familien Wani landet på Gardermoen 11. september 2001.

Den dagen fikk familien Wani et nytt liv, mens så mange andre mennesker mistet sitt.

Ikke lenge etter at flyet landet i Oslo fikk daværende president i USA, George Bush, beskjeden alle presidenter frykter: «Amerika er under angrep».

Flere millioner mennesker ser flyene som treffer World Trade Center i New York. På et øyeblikk er hundrevis av mennesker døde.

De uvirkelige TV-bildene fra de fallende tårnene skal bli symbolet på det verste terrorangrepet i amerikansk historie.

– Så trist

Jacobs familie har nettopp begynt sitt nye liv i et tomt hus i Fredrikstad. Barna løper rundt fra rom til rom og jubler, huset er som et palass sammenlignet med rommet i flyktningleiren.

«Har dere TV?» spør en nabo som banker på døren. Han viser dem hva som har skjedd.

– Jeg ble så trist. Jeg visste ikke at sånne grusomme ting også kunne skje i Vesten, sier Jacob.

Familien kan ikke vente med å bli kjent med sitt nye hjemland, men det skal ta år før de markerer dagen de ble nordmenn.

– Det var så mye smerte og sorg at jeg droppet det hver gang. Men nå var det på tide, sier Jacob.

Integrert fortest mulig

Han har tatt videregående skole på norsk, utdannet seg som helsefagarbeider og har fast jobb ved Sykehuset Østfold Kalnes.

Seksbarnsfaren har også studert teologi og er nå styremedlem i Fredrikstad frikirke.

For Jacob var det viktig å bli integrert fortest mulig da de kom.

– Jeg hadde lyst å bli en del av landet vi hadde flyttet til, sier han.

Barna visste lite om farens liv før de fikk opphold i Norge. På den norske ambassaden i Eritrea fikk han og konen høre:

«Dere kan bo i Norge så lenge dere vil. For alltid hvis dere ønsker det».

– Jeg holdt alt for meg selv. Jeg ville ikke at de skulle bli redde, sier Jacob.

Første minner av krig

Å gjemme seg i gresset som åtteåring er hans første minne av krig.

Der så han døde menn bli hengt opp i trærne. Mennene som drepte dem, var også villig til å drepe kvinner og barn.

Etter noen timer oppdaget han røyk på himmelen. Landsbyen brant. Det gjorde også familiens hus og de første klærne han noen gang hadde fått. Grønne, som faren hadde kjøpt i Uganda.

Den første borgerkrigen i Sudan varte fra 1955 til 1972 og ble utkjempet mellom ulike folkegrupper i Sør-Sudan og den sudanske regjeringen.

25. juni 1966 står på Jacobs fødselsattest, men han vet egentlig ikke hvor gammel han er.

Det var ikke noe man var opptatt da han vokste opp.

– Jeg valgte 1966 fordi alle gutter født etter 1965 slapp å bli rekruttert av militæret.

Mye blod

«Hvor var du?» sa Jacobs mor da han endelig krøp fram fra gjemmestedet. Hun hadde lett etter ham da mørket falt.

– De hadde trodd at jeg var død, sier Jacob.

På vei mot en annen landsby passet Jacob på å se rett fram. Han ville ikke hvile blikket på likene som var strødd omkring.

Aldri hadde åtteåringen sett så mye blod.

Kort tid etter sendes han vekk på grunn av borgerkrigen, til en flyktningleir i Uganda.

Sulten

De neste fem årene var Jacob alene i Uganda som flyktning. Onkelen, som bodde der, var der kun noen helger.

I Uganda lærte han for første gang hvem Jesus var og feiret jul. På julaften fikk han nok mat, til og med kjøtt.

– Jeg begynte å lengte etter julen, sier han.

I flyktningleiren var den nagende følelsen av sult konstant. De som ikke hadde foreldre i flyktningleiren var svært sårbare.

– Folk dyrket mat. Men da tiden kom for å høste maten sendte de meg et annet sted for å hente noe. Hver gang jeg kom tilbake var alt spist opp.

I snitt spiste Jacob hver tredje eller fjerde dag. Sultsmertene i magen holdt ham våken om natten.

– Det er vanskelig å forklare nordmenn hva sult er, sier Jacob.

Ofte var han for utmattet til å gå på skolen. Kroppen ble tynnere og tynnere.

– Menneskene der hadde ikke hjerter. De brydde seg først og fremst om sine egne.

«Dette er livet i Afrika»

Etter hvert meldte Jacob seg til å plukke bomull på markene mot mat som betaling.

Etter fem år i Uganda ble han sendt tilbake til foreldrene i Sør-Sudan.

Men livet på flukt var langt fra over.

Ti år senere var Jacob på flukt igjen, denne gangen med kone og to barn. De reiste før Khartoum, hovedstaden i Sudan. Senere videre til Eritrea.

I fem år bodde de der i en leir. Jacob og konen fikk to døtre til, men krig forfulgte dem. Da Eritrea og Etiopia gikk imot hverandre i 1998 satt menneskene i leiren fast midt mellom dem.

– Da tenkte jeg: «Dette er livet i Afrika». Hvor enn du går så tar krig eller sykdom deg igjen, sier Jacob.

FNs utsendinger

Men har ikke gitt opp å gi familien sin en bedre fremtid.

– Jeg hadde fortsatt håp, sier han.

Håpet var FNs utsendinger som kom til leiren. De hjalp med mat og drikke og kalte flyktninger inn til intervju under et lite tak.

FN hadde bestemt at flyktningene i leiren skulle overføres til vestlige land.

Jacob husker tårene som rant da folk fikk nyhetene.

Takket Gud

En dag spurte en av FN-utsendingene om Jacob visste hvor han og familien skulle.

Jacob ristet på hodet.

«Kom inn på mitt kontor» sa mannen og snudde seg.

Borte fra den stekende varmen i leiren fikk han høre om Norge. Jacob hadde studert kart over Europa. Norge fikk han til å tenke på vinter hele året, farlige dyr og fisketurer.

– Jeg var så glad at jeg ikke kunne uttrykke det med ord. Jeg bare takket Gud, minnes han.

Snø

Senere gikk han inn i det lille rommet han hadde bygget til konen og døtrene. «Vi skal flytte til Norge» sa han til dem.

Gledeshyl hørtes mellom leireveggene. Jacobs yngste datter, Grace, spurte ham hva snø var for noe.

– Du får vente å se når vi kommer til Norge, sa Jacob.

Han visste heller ikke.

De utvalgte

Fire måneder senere dro familien mot flyplassen.

Ifølge Jacob hadde Danmark hadde tatt imot omkring 20 familier som kvoteflyktninger fra hans leir. Sverige tok imot enda flere.

Mens Norge hadde kun sagt ja til to familier, og familien Wani var blant de utvalgte.

– Vi følte oss så heldig.

Jacob var 35 år, offisielt, da han gikk om bord flyet til Norge. Han synes det er vanskelig å beskrive gleden han følte.

– Jeg kjente på en kjærlighet som kom fra et helt annet sted.

Takket Norge

Flyktninghjelpen i kommunen møtte dem på flyplassen da de landet 11. september og kjørte dem til huset hvor de skulle bo.

Det hadde flere rom og senger. Barna kunne nesten ikke tro det. Alt i Norge var nytt, rent og annerledes.

Deres liv har blitt alt Jacob drømte om som barn i flyktningleiren. Nå skriver han en bok om sin livsreise.

I høst takket Jacob Norge i en kronikk publisert i Dagen:

«11. september vil alltid være en dato som bærer sorgens farger i verden, og jeg sørger selv over alle som mistet livet den dagen. Men i år vil jeg først og fremst feire markeringen av vår families 20 år i Norge, med alle de velsignelsene det har ført med seg», skrev Jacob.

Barna hans har tatt høyere utdannelse og har aldri sett borgerkrig eller bomullsmarker.

– Vår situasjon kunne ha vært så annerledes. Jeg håper de tar sjanser, lever livet, men alltid tenker på dem som lider.