Kona døde 4. oktober. Han er knust og dypt lykkelig

4. oktober i år døde Liv Riiser av kreftdiagnosen hun fikk for to år siden. I begravelsen hennes 17. oktober, i Gamle Aker kirke, delte ektemannen Geir Gundersen sine refleksjoner og erfaringer fra sykdomsreisen med Liv.

De hadde da vært gift i 53 år.

Korona ved dødsleiet

Gundersen, som for mange er kjent fra NRKs morgenandakter og sitt karakteristiske «god morgon», fikk korona like før hun døde.

3. oktober satt han hos henne i mange timer. Han hadde fått korona, men formen var god. Dagen etter, på dødsdagen, var han så dårlig at han måtte holde sengen.

– Jeg overlot Liv til de andre i familien, forteller han.

Mens han ligger der, ringer telefonen. Det er fra Solvang lindrende avdeling, der Liv ligger. «Nå skjer det noe,» lyder beskjeden. «Vi vet ikke hvor lang tid det vil ta, men vi tror Liv har begynt på den siste etappen.»

Gundersen blir i sengen en stund til, men så ringer de på nytt. «Nå går det raskt, du må komme», sier de.

«Liv, det er Geir»

– Det opplevdes som en ordre. Jeg fikk på meg klærne, kjørte til Solvang og skyndte meg opp til rommet hennes i fjerde etasje. Der fikk jeg legge hånden på Livs hode, slik jeg hadde gjort mange ganger før.

«Liv, det er Geir,» sa jeg. I samme øyeblikk dro hun sitt siste åndedrag.

– Ikke vet jeg hvilke krefter som var i virksomhet, men det var en kolossal ting å erfare. Det ble den siste, store kjærlighetsgaven fra Liv, sier han rørt.

En muslimsk pleier overvar det hele. «Hun ventet på deg,» sa hun da alt var over.

«Jeg har det akkurat slik jeg skal ha det»

Denne uken delte han talen fra Livs begravelse på Facebook. «Eg har delt refleksjonar og erfaringar frå sjukdomsreisa med Liv. Då gir det ekstra meining å dele sørgeorda mine ved reisa sin slutt», skriver han.

Hele minnetalen kan leses her:

Han befinner seg i leiligheten de kjøpte i Oslo, med nærhet til barn og barnebarn.

Hvert eneste rom bærer preg av hennes estetiske sans.

– Jeg bor nå i hennes hus, men hun er ikke her lenger, sier han.

Når folk spør ham hvordan han har det, lyder svaret: «Jeg har det akkurat slik jeg skal ha det. Jeg skulle ikke hatt det på noen annen måte.»

– Døden setter en grense som skiller oss fra våre kjære. Det er forferdelig. Ingen kristelige forestillinger, selv de mest positive, kan ta bort den smerten. Den er et sår som går tvers gjennom kroppen og gror ikke over natta. Jeg er en mann som er i sorg, oppsummerer han.

– I sorgen kan det ligge en fornyelse

Nesten hele tiden tenker han på at kjærligheten er sterkere enn døden, uten at det fjerner såret. Tidligere har han lest om sorgens faser, men nå, når han står midt i den selv, slår det ham at sorgen er unik for hvert enkelt menneske og knyttet til våre eksistensielle vilkår.

– Det er derfor den graver så dypt i oss. I sorgen kan det ligge en fornyelse av vår menneskelighet, av vårt følelsesliv og av troen vår. Det er en veldig skapende periode om en kan få være i fred.

– Er det dét du vil, å få være i fred?

– Nei, ikke i fred for folk, men i fred til å tenke og føle dypt. Det er en viktig side ved det å sørge at man har mennesker tett på. Noen som ser deg og tåler tårene dine. Det er godt å være hjemme alene, og det er godt å være borte fra hjemmet en stund. Sånn holder jeg på. De vanlige aktivitetene har jeg satt på vent til over nyttår. Slik jeg har det nå, er godt for kropp og sjel. Sånn skal det få være, sier han.

Har gått på noen smeller

Han har opplevd sorg før. Han har fulgt sine foreldre til graven, han har opplevd tap av helse og har gått på noen smeller i livet.

– Det har vært ting jeg ikke har fått til eller som jeg har mislykkes med. Når livet ikke blir slik en håper, følger det sorg med.

Han var 21 år da de giftet seg, hun var 23. Han er utdannet teolog, Liv arbeidet i mange år som journalist i Vårt Land.

Når Gundersen åpner opp om den siste tiden med kona, gjør han det fordi han tror at han snakker for flere enn seg selv. Håpet er at deres historie kan bli til trøst for noen.

– Ville snakke om slutten

Takknemligheten for Liv og livet de fikk dele sammen i over 50 år, har vokst seg større de to siste årene hun kjempet med kreften.

– Jeg kunne holdt en tale som handlet om hele livet vårt i begravelsen, men jeg bestemte meg for at jeg ville snakke om slutten.

Liv hadde nyrekreft - med spredning. De to siste årene var det perioder med håp som ble knust etter tur.

– I en slik fase skjerpes alle dimensjoner ved kjærligheten. Å få oppleve det, gjør meg dypt lykkelig. Jeg er også dypt lykkelig over at hun fikk lov til å dø. Det kom til et punkt der hun ønsket det, samtidig som hun ønsket å leve. Under hele forløpet kunne Liv si: «Det er to ting som lever i meg samtidig; ønsket om å dø og viljen til å leve. Hun levde med det paradokset og elsket hver stund av livet og hvert besøk hun fikk. Hun var forbløffende tilstedeværende i all kontakt.

Livs ønske

En uke før hun døde, sluttet de med livsforlengende behandling. Det var Livs ønske, og Geir ga henne sin fulle støtte.

– Hun var så fornøyd med den avgjørelsen. Det skapte noe fredfylt rundt henne som påvirket oss som sto henne nær. Vi visste alle at «nå hadde hun lagt seg ned for å dø».

Gundersen forteller at Liv hadde et nøkternt språk når hun snakket om tro. Hun var helt sikker på at «Gud ville plukke henne opp».

Da de sluttet å gi livsforlengende behandling, ble hun raskt dårligere. Hun var fortsatt nærværende, men hun sov mye.

– Vi dør en for en

Selv har han tenkt mye på hvordan vi trivialiserer døden.

– Vi skal alle dø, sies det, og det er sant. Men faktum er at vi dør en for en og under helt ulike omstendigheter. I Livs situasjon handlet det om en lang sykdomsperiode og et sammenhengende sengeleie. Når jeg tenker på måten hun gjennomlevde det, blir jeg dypt lykkelig. Ikke minst er jeg takknemlig for hennes åpenhet for å ta imot trøst og kjærlighet - og for å gi. Jeg opplever at vi som familie har fått et forbilde etter å ha fulgt henne gjennom denne prosessen.

Han skynder seg å legge til at Liv ikke var en helgen. Hun kunne klage over ting, og hun kunne bli vippet av pinnen. Sofie, det eldste barnebarnet, syntes Liv av og til var for positiv til døden: «Det skjer så mye fint ved sengen din, bestemor».

«Det er derfor jeg lever,» svarte Liv med et lite smil. «Jeg lever mest for dere og litt for meg selv.»

En del av «kreftfamilien»

Da Liv fikk påvist kreft, opplevde både hun og Geir at de ble en del av «kreftfamilien». For begge ble det en utvidelse av livsperspektivet.

– Å sitte på Radiumhospitalet, som ble Livs hjem store deler av de to årene, og se på kreftrammede kropper, sørgende mennesker og empatiske, kunnskapsrike helsearbeidere, var utrolig viktig for oss. Vi var blitt en del av et kollektiv, som gjorde at livet ble lettere å bære. Det gjorde noe med hjertene våre å komme så nær andre menneskers smerte, lidelse og glede, forteller han.

Nå, etter at han har blitt enkemann, kan han kjenne på at han er «en del av sorgen i verden».

– Det er veldig trøstefullt, og det gjør også at jeg kjenner en forpliktelse til å dele mine refleksjoner - i håp om at det kan bli til trøst og hjelp for andre, sier han.

«Kjærleiken er sterkare enn døden»

Minneordet han holdt i begravelsen hennes 17. oktober avslutter slik:

«Det finst ingen fromme perspektiv som kan ta bort smerten ved at Liv ikkje er her lenger. Og djupt lukkeleg og heilt knust erfarer eg at KJÆRLEIKEN FAKTISK ER STERKARE ENN DØDEN. Dette er ikkje ei trusførestelling. Det er ei erfaring av verkelegheita.

Eg lyser fred over minnet til mi kjære Liv.»