Kristine (60) har Downs syndrom og har jobbet samme sted siden hun var 20

– Jeg gleder meg til jobb, hver dag, sier Kristine Helland, mens hun vasker bordene etter festlunsjen som folkehøgskolen stelte i stand for henne.

Det er ikke vanlig at personer med Downs syndrom er så lenge på samme arbeidsplass, men Helland har knekt koden, og deler gjerne suksessoppskriften med flere.

Populær blant elevene

I 40 år har hun bistått internat-avdelingen med støvsuging, rydding og brettet filler. I kollegafellesskapet går hun gjerne under tilnavnet Frøken Brett.

– Hva kreves for å gjøre en god jobb som internatmedarbeider?

– Det må være rent og ryddig, og så sprer jeg godt humør og har gode samtaler med folk, fastslår Helland.

Solborg-elevene Robin Lauuvring (19) og Gabriel Paldan (19) kan bekrefte det Helland sier.

– Hun kommer alltid smygende og spør om maten var god, mens hun smiler. Det er koselig. Hun bidrar til god stemning, sier Lauvring.

Han mener skolen sender et viktig signal med å ha Helland som internatmedarbeider.

– Hun normaliserer det å være annerledes. Det gir følelsen av at her er det lov å være seg selv.

Kollegaer av Helland forteller at Helland ofte setter elevene på plass for å ha beina på bordet eller ikke rydde opp kaffekoppen etter seg.

Lauvring har selv blitt tilsnakket av Helland.

– Det er bare hyggelig, forsikrer han.

– Vi mister litt orden hvis hun forsvinner.

– Dette kreves av arbeidsplassen

Innen året er omme kan Kristine Helland forsvinne fra gangene på Solborg. Hun er på flyttefot og får dermed lenger reisevei til jobb.

– Jeg kommer til å få tårer i øynene når dere ansetter noen nye, innrømmer 60-åringen.

Rektor Hallvard Aase tror kollegafellesskapet mister noe viktig den dagen Helland slutter.

– Kristine har godt humor og gode verdier. Hun minner meg og sikkert alle på hvorfor vi jobber her. Og det er for menneskene.

– Hun er glad i alle rundt seg.

Helland gliser fra sidelinjen.

– Og så har jeg alltid gode kommentarer, skyter hun inn.

– Hva kreves av arbeidsplassen for å lykkes med å ha personer med funksjonsnedsettelser i jobb, Aase?

– Vilje til å følge opp og å utvide i fellesskapet. Man må se på inkludering og annerledeshet som en verdi, ikke en belastning, sier rektoren.

Men inkluderende arbeidsliv er lettere sagt enn gjort.

Ikke vanlig med ordinære stillinger

I Studien «Arbeid som trening og mening – fra skole til arbeid for unge voksne med Downs syndrom» fra 2021, fulgte de mennesker med Downs syndrom fra de var fem til 26 år.

Her viste det seg de fleste er i varig tilrettelagt arbeid i skjermede virksomheter eller ordinært arbeid. Noen jobber også på dagsenter med arbeidsrettede oppgaver.

Det var derimot uvanlig for denne gruppen å ha ordinære stillinger.

Heller ikke Kristine Helland er ordinær arbeidstaker på Solborg. Hun hever ikke lønn på samme måte som kollegaene, men får penger til livets opphold gjennom offentlige støtteordninger.

Førsteamanuensis Marit Kollstad er en av forfatterne bak studien. Hun påpeker at personene i studien hadde flere fordeler av å være i arbeid, selv om det var tilrettelagt.

– En produserende aktivitet gir struktur på uken og er viktig for læring, selvfølelse, sosial rolle og status, sier Kollstad.

Studien har ikke sett på hva personer med Downs syndrom betyr for arbeidsplassene, men selv mener Kollstad de har egenskaper som er nyttige i arbeidslivet.

Som forsker har hun hatt tett kontakt med utviklingshemmede i en årrekke.

– De er flinke til å jobbe og er stolte over arbeidet sitt, sier hun.

– Folkehøgskolene må gå foran

Tilbake på Solborg folkehøgskole er Kristine Helland ferdig med bordvask og i god gang med å støvsuge dørmatter til inngangspartiet.

– Jeg stortrives med alt sammen: vasking, stryking og bretting. Det har jeg alltid gjort, sier 60-åringen.

Om det kommer en ny person med Downs syndrom når Kristine Helland slutter vil ikke rektor Hallvard Aase svare på.

– Er det realistisk for folkehøgskoler å ansette funksjonshemmede når kvalitetskravene fra myndighetene blir stadig høyere?

– Ja, fastslår Aase.

– Kvaliteten ligger i mangfoldet. En skole uten varme og omsorg mangler viktige kvaliteter. Folkehøgskolene er til for mennesker som bryr seg om fellesskap. Derfor tror jeg vi har mange muligheter til å gå foran på dette området.