Kronglete vei til Messias

• Artikkelen ble først publisert i 2019.

Det er søndag morgen og snart klart for pinsegudstjeneste i Immanuelkirken i Tel Aviv. Rundt et bord utenfor kirkebygningen sitter en liten gruppe mennesker og ber for byen, for menigheten og for gudstjenestedeltakerne som en time senere skal fylle kirken.

En av dem er Yoel Ben David, som i et halvt år har vært menighetens prest. Han er kledd i shorts og t-skjorte, men like før kirkeklokkene ringer, bytter han til dongeribukse og en svart skjorte. Over skuldrene legger han i anledning pinsefeiringen en rød «stola» som matcher de røde joggeskoene hans.

Mens lokale jesustroende deltar på lørdagsgudstjenestene, er søndagsgudstjenestene i stor grad et tilbud til turister som befinner seg i middelhavsbyen. Denne søndagen er brorparten av de rundt 50 deltakerne tilreisende fra Tyskland og USA.

Salmer og lovsang

Det starter med preludium på orgel og fortsetter med salmer og liturgi. Før nattverden synges moderne lovsanger, akkompagnert av piano.

– Mange evangelikale og karismatikere synes vi er veldig kirkelige, mens en del lutheranere mener at vi ikke er kirkelige nok, sier Ben David.

Ansvarlig for driften av Immanuelkirken er Den Norske Israelsmisjon (DNI), som denne helgen markerer sitt 175-årsjubileum under sommerstevnet i Grimstad.

I samarbeid med partnerorganisasjoner drives utadrettet arbeid for å nå mennesker med evangeliet, og kirken er blitt et viktig samlingssted både for jesustroende jøder og andre kristne.

Tradisjonelt har prestene vært fra Norge eller andre nordiske land, men nå har menigheten fått en av sine egne som pastor.

Barndom på flyttefot

Yoel Ben David ble født i byen Rehovot, sørøst for Tel Aviv, med skotsk far og marokkansk-jødisk mor. Her bodde han til han var tre år gammel, men deretter hadde han en barndom på flyttefot. Farens jobb i en hotellkjede førte familien til Karibia, Frankrike og England.

– Min mor er en stolt marokkansk jøde, som tjente i den israelske hæren under Yom Kippur-krigen. Uansett hvor vi befant oss, var hun nøye med å minne oss barna om at vi var jøder. Vi var en tradisjonell jødisk familie, men ikke så religiøse. Vi spiste sabbatsmåltid hver fredag kveld og deretter så vi på tv, som alle andre familier, sier han.

Selv om Yoel hadde det klart for seg at han var jøde, følte han ikke noen forbindelse til Gud. Dette plaget han og han begynte å søke i forskjellige livssyn og religioner.

– Jeg hadde sett spillefilmen «De ti bud» og tenkte at jeg allerede visste hva som sto i Bibelen. Hvorfor lese boken når du har sett filmen, var holdningen jeg hadde, sier Yoel.

Han fikk istedet tak i koranen og hinduistiske bøker og leste i disse skriftene regelmessig.

Så Jesus

– En dag da jeg satt i sengen og leste i koranen, ba jeg en bønn og sa: «Gud, dersom du finnes, så la meg se deg». Like etter så jeg foran meg det jeg forsto måtte være ansiktet til Jesus. Det var også en helt spesiell atmosfære i rommet, men jeg klarte å ignorere det hele og overbeviste meg selv om at det hadde vært en innbilning. Det er jo ikke normalt at en 18 år gammel jødisk gutt ser Jesus, sier Yoel Ben David.

19 år gammel reiste han tilbake til Israel og han begynte på en språkskole for å friske opp hebraisken sin. Der møtte han Adel, en russisk-jødisk jente som hadde vokst opp i Tyskland, og som i likhet med han selv nettopp hadde flyttet til Israel.

– Vi fant raskt tonen og ble kjærester. I likhet med meg var hun en søkende sjel, og hun hadde blant annet lett etter sannheten om Gud i New Age og ulike typer nyåndelighet, sier han.

De hadde hver for seg søkt etter svar på ulike kanter, men siden de tross alt var jøder, fant de ut at det ville være hyklerisk å ikke søke sannheten i jødedommen også.

– Vi gikk gjennom ulike stadier. Først begynte vi å holde sabbaten, deretter studerte vi jødiske skrifter og feiret de jødiske høytidene. Vi ble mer og mer religiøse og kledde oss på ortodoks vis. Vi bodde allerede sammen, men giftet oss da vi forsto at dette var galt, sier Yoel.

De nygifte bestemte seg for å flytte til Jerusalem for å kunne bo i et mer ortodoks miljø. Her ble de engasjert i jødisk mystisisme gjennom studier av skriftene til grunnleggeren av Breslov-bevegelsen, rabbi Nachman.

– Vi gjorde det vi kunne for å leve et mest mulig religiøst liv, men vi følte oss likevel skuffet, sier Yoel.

Det var da de møtte Judy, tanten til en venn av dem. De inviterte henne hjem til seg og samtalen kom raskt inn på Gud og åndelige spørsmål.

– Hun snakket som om hun kjente Gud personlig, sier Yoel.

Judy oppfordret det unge paret til selv å lese i Bibelen, noe de ikke var vant til. De tok henne på ordet og endte opp nærmest i et kappløp for å bli først ferdig.

Jesaja 53

– Etter noen måneders bibellesning var jeg kommet til kapittel 53 i Jesajas bok. Dette den klareste profetien om Jesus i Det gamle testamentet, men jeg forsto ingen ting av det jeg leste. Jeg oppsøkte derfor Judy for å se om hun kunne forklare hva teksten handlet om, sier Yoel.

Det han ikke visste var at hun var kristen og at hun i ni måneder hadde bedt Gud vise henne hvordan hun kunne dele evangeliet med det ortodokse ekteparet.

– Da hun begynte å snakke om Jesus, følte jeg meg lurt. Jeg mente at hun burde fortalt oss tidligere at hun var en kristen. Men mens hun fortsatte å dele evangeliet, følte jeg Guds nærvær. Jeg sa inni meg: «Gud, hvis dette er sant, vil jeg følge hjertet mitt – jeg vil tro». Og i det øyeblikket fikk jeg det samme synet som tre år tidligere. Jeg så Jesu ansikt, sier han.

Han gikk hjem til Adel og proklamerte: « Jesus er messias».

Adel var ikke klar for å ta imot der og da, men etter å lest Det nye testamentet, ble også hun overbevist.

– En dag fant jeg henne gråtende mens hun leste i Matteusevangeliet. Hun lurte på hvorfor ingen av hennes kristne venner hadde delt evangeliet med henne, sier Yoel.

Sakramental kristentro

Yoel begynte å studere ved Israel College of the Bible. I studietiden fikk han gradvis, i motsetning til de fleste medstudentene, en mer sakramental kristendomsforståelse. Familien Ben David valgte derfor å begynne i anglikanske Christ Church i gamlebyen.

– Vi så det som en åndelig nedtur å skulle forlate Jerusalem, og vi hadde problemer med å finne en menighet i Tel Aviv. Nesten ingen av de messianske forsamlingene ville godta barnedåpen til barna våre. Løsningen ble å oppsøke Immanuelkirken, og slik ble vi lutheranere, sier Yoel Ben David.

Travle dager

Siden 2004 har han jobbet med utadrettet arbeid og trening av medarbeidere i Jews for Jesus. Det siste halvåret har han i tillegg vært prest i Immanuelkirken.

– Det er travle dager. Hver uke kommer mange israelere innom for å se kirken vår og vi har konserter som også samler mange. I tillegg har vi økt fra to til tre gudstjenester hver helg, sier Yoel.

Gudstjenestene lørdag og søndag er ganske like, men lørdagsgudstjenesten samler flest og har lavest gjennomsnittsalder på deltakerne. Den nye fredagsgudstjenesten passer for søkende mennesker. Den har litt akapella-sang, litt liturgi, en kort tale og varer bare i 45 minutter. Ingen av gudstjenestene har en spesielt jødisk karakter.

– Hos oss er det nettopp det at vi er en kristen kirke som gjør folk nysgjerrige på oss. Vi kan ikke melde om store vekkelser, men regelmesig kommer jøder til tro på Jeshua. Den siste tiden har flere gitt beskjed om at de ønsker å la seg døpe, sier presten.

Immanuelkirken har valgt en litt annen vei enn mange nye retninger, som ønsker å «gå fra Roma til Jerusalem», for å finne tilbake til kirkens røtter.

– Dette er et godt utgangspunkt, men problemet er at noen går så langt at de passerer Jesus. Det er flott at man søker den kristne troens røtter, men målet må hele tiden være å lære Jesus bedre å kjenne, sier Immanuelkirkens nye prest.

– Hardt å være Jesus-troende i det israelske forsvaret

– Hvert skritt en jøde tar mot Jesus, er fantastisk