Kvinner ingen adgang: 1000 menn møttes til fiskesuppe, Jesus og drøye vitser

Det går ut en beskjed på høyttaleranlegget 40 minutter før møtet starter.

«Vi er klar over at det er en kvinne i lokalet.»

Jeg kjenner pulsen stige. Jo da, det er avtalt at jeg kan komme, men nå begynner jeg å bli i tvil.

Det tar bare sekunder før de 1000 mennene har lokalisert den ene kvinnen, og blikkene er tvetydige.

Verken mennene eller jeg vet hva som følger nå, for det er ingen tvil om at min tilstedeværelse er langt utenfor reglene.

Så følger en ordre fra høyttaleranlegget.

«Dere trenger ikke be henne om å gå, hun skal lage en reportasje for avisa Dagen. Hun har fått lov til å være her.»

Og nå får de også tillatelse til å smile til den kvinnelige reporteren.

Så er det altså ikke tull det jeg har hørt, at kvinner virkelig ikke har adgang.

– Du er ikke transe da? spøker en kameratgjeng fra de indre bygder.

Jeg har gjemt meg i en krok, og en eldre gentleman har tatt meg under sine vinger.

Han kan forklare:

– Det har vært kun ei dame innom på disse 20 årene. Hun var her med en artist, og skulle selge platene hans. Ellers er det bare deg, sier den eldre karen, som allerede har tilbudt meg sin tallerken med fiskesuppe når den tid kommer.

For jeg har i forkant fått beskjed om å ikke forvente noe mat.

Her serveres det kun til menn.

Ole Tørressen er øverste sjef for arrangementet, og han tar ingen sjanser. Så han har på forhånd gitt beskjed om at Dagens reporter, som altså er kvinne, ikke vil bli servert.

Det sømmer seg bare ikke.

Men når de 1000 mennene får litt tid på å fordøye kvinne-sjokket, kan jeg bevege meg rundt med kameraet og gjøre jobben, riktignok med godmodige verbale stikk både fra scenen og fra publikum gjennom hele kvelden.

Kristen evakueringsregel

Siden klokka 16:00 har de unge guttene fra de lokale bibelgruppene rigget klar lokalet med bord og stoler.

Og faktisk så eier mange sin egen stol. For noen år tilbake ble det tatt initiativ til å at folk skulle betale en stol hver, så nå eier mannsmøtet sine egne stoler.

Allerede over en time før samlingen starter, er det helt smekk fullt i hallen, og utenfor står bilene parkert en kilometer bortover i veikanten, klin inni hverandre, så nærme at det er litt stas å kunne klare å manøvrere seg ut igjen.

Klokka er 19:10, og mannsmøtet kan starte.

Kun ekte Cola

Det starter alltid ti over. Sånn er det rett og slett bare. Det vet alle.

To servietter er klasket ned som pynt på bordene. Det er kun Cola med sukker tilgjengelig.

Ingen spor av kvinnelig touch.

Litt mer informasjon følger fra høyttaleranlegget, i tillegg til kvinne-advarselen.

– Hvis noen må på do, så er det en svær skog bak hallen.

Og hvis det skulle bli behov for å evakuere bygningen, er det samme regel som alltid.

– Evakueringsregel nummer 1: De som er rede blir igjen i hallen, så lar vi de andre gå ut.

Kvelden starter med en egen sang som er laget kun for disse mannsmøtene.

Den handler om sjøen og mannfolk og vennskap og Jesus.

Det som er unikt på disse kveldene, som holdes hver høst og hver vår, er at alle generasjoner er samlet.

Her er de alle gutter, om enn noen må støttes inn av kameraten eller krykker.

Gutter på 14 er til stede, og gutter på over 80.

Start-spiller Mathias Grundetjern har bestefar Leif Grundetjern ved siden av seg, i tillegg til andre kamerater.

– Vi to er ett, smiler Leif, og legger hånden tungt på skulderen til Mathias.

– Ja, vi er gode kompiser, smiler Mathias tilbake, og forteller at de to ofte har vært på mannsmøte sammen.

Leif er en av Mathias sine viktigste støttespillere både i fotballen og i troen.

En frekk hymne og en frekk basar

Mannsmøtene på Flekkerøy er kjent for humoren, og da er det ikke vanskelig å forstå at Jan-Erik «Autofil» Larsen er hanket inn. Han skal både underholde, synge og forkynne.

– Se her, Jan Erik! Du har fremdeles draget på mannfolka! sier møtelederen, før Larsen tar over.

Og Larsen vet å plukke sanger.

Med fare for at United-fans sitter og knytter nevene under bordet, drar han til med Liverpool-hymnen «You`ll never walk alone».

Allsangen er bare delvis et faktum.

Så er det klart for høydepunktet: Basaren.

Det vil si, dette er ikke en basar av bedehus-slaget.

Det er en basar der vinnerne baseres på fødselsdato, og i stor grad også på hvem komiteen ønsker å utsette for et offentlig pek.

I 20 år har menn gått fortvilet ut fra mannsmøtet med en brodert klokkestreng under armen, og denne kvelden er intet unntak.

Regelen er at man reiser seg opp når det klaffer med det fødselsåret som annonseres fra scenen.

Men så kan det også være andre indikatorer i spill.

– Er det noen her som bor øst for Risør?

Flere reiser seg.

– Er det noen som bor lenger øst enn Brokelandsheia?

Et par stakkarer blir stående i salen.

– Har dere plass til en ekstra hjemover?

Nå har de ikke noe valg. Rådville blir de stående.

– Vi har et samarbeid med dyreparken på Brokelandsheia, og vi skulle ha fraktet denne tigeren bortover.

Så skal de trekkes på et sett med krøllspenner.

– Hvem har sett serien «Carmens curlers»?

Noen ærlige sjeler reiser seg, og bekjenner at de liker dansk frisør-drama.

Så blir det verre å bli stående.

– Hvem har tenkt at de har et kvinnfolk med litt for «fløffy» hår?

De fleste setter seg, men i viraken som oppstår, blir en eldre kar stående, litt forfjamset.

Han kalles fram til scenekanten. Tar motvillig imot krøllspennene, men får ikke sette seg enda.

– Du, når kona kommer mot deg, og hun har fikset seg på håret, og er skikkelig flott, og du tenker ditt, så skal du ha denne bollen klar. Det står «led meg ikke inn i fristelse» på den. Fyll den opp med sjokolade, så prøver du å tenke på noe annet.

Salen vrir seg i latter, og etter at alle de mer eller mindre nyttige gevinstene er fordelt, er det tid for fiskesuppe.

800 pinneis

Den lokale bedriften sjømatleverandøren, Reinhartsen, har laget 92 liter fyldig fiskesuppe.

– Ja, det er ikke sånn at den som finner reka vinner marsipangrisen, beroliger arrangør Ole Tørressen.

De unge serverer de eldre, og når alle er mette, er det 800 pinneis fra Hennig-Olsen til utdeling.

Jan-Erik Larsen inntar scenen, og det er nå han ber den ene kvinnen i lokalet om å ta på øreklokker.

For nå kommer det historier som på alle måter er ment for et mannlig publikum.

– Er det noen her inne som har hatt nærkontakt med mer enn ei dame naken? spør Larsen freidig.

Det kikkes i taket, det kikkes i gulvet. Ei hånd er på vei opp ….

Så reddes salen av Larsen, som peker utover i lokalet.

– Nei, jeg mener ikke deg, Oddbjørn Johansen, som debuterte med kona di Else i 1953, og som aldri har sett ei annen dame naken.

Lettelse og latter i salen.

Etter et par historier hvor flere kanskje håpet at teleslynga var koblet ut for fars høreapparat, deler også Larsen sine tanker om Jesus, og om oppveksten som prestesønn.

Han forteller om tøffe perioder i eget liv, og om at Jesus vil være sammen med alle.

– Og hvis du stjeler et par solbriller …

Larsen kommer med historier om hvordan han har møtt mange menn som egentlig tror, men så har de møtt kristne som står i veien for Jesus.

Larsen har i flere år hatt bidrag til morgenandakten på NRK, og også denne forstår han at mange menn hører på.

– De sier til meg:» Du, det derre kåseriet du har..» De vil ikke kalle det andakt, men de hører på det, og de har sin tro, sier Larsen.

Han peker på at Jesus er den som aldri går, selv når alle andre forlater.

– Hvis du skulle for eksempel stjele noen solbriller på Gardermoen. Så skjer det at alle tar avstand fra deg. Ingen vil lenger ha noe med deg og gjøre. Når alle andre snur ryggen, da er Jesus der, sier Larsen, mens hele salen har en rød politiker i tankene.

– Og kanskje Jesus sier: «Bjørnar da, du kunne jo kjøpt dem, du har jo råd til det», fortsetter Larsen å male ut.

Men budskapet har han fått fram.

Og vekslingen mellom Jesus og V8 er intet annet enn imponerende.

For det må jo også bli bilprat når den tidligere «Autofil»-programlederen har tatt turen.

Og det er nesten så man tenker han mener det er like viktig å ta vare på den fossile bilen som det er å ha Jesus i livet.

– Dere må aldri kvitte dere med den fossile bilen, nøder han.

Og så ble det sagt en del andre ting, men det tør jeg ikke røpe. Jeg ble tross alt bedt om å ha på øreklokker.