Lill har brukt hele livet på å lete etter den store kjærligheten

Januar 2022. Lill Tjomsland takker Gud for å ha ledet henne til drømmemannen.

Ringen er på fingeren og forventningene til en felles fremtid vokser seg større for hver dag.

I skapet henger brudekjolen og venter på å bli brukt. Invitasjonene er sendt ut. Nå gjenstår bare vielsen.

Det er som at hele livet – alle nedturene – har vært en opptakt til det som snart skal skje.

Det begynte så bra

11. juni 1965 kommer en to år gammel jente med store brune øyne og mørke lokker fra Berlin til Stavanger.

Hun er et ønskebarn.

En drøm som endelig har gått i oppfyllelse.

Fru Tjomsland måtte helt til Tyskland for å finne henne.

Etter å ha vært sammen på barnehjemmet en ukes tid drar jenta sammen med sin nye mor til Norge.

Det skal bli en ny start, både for den lille jenta, og for de to som nå er blitt hennes foreldre.

Følte seg alltid alene

– Jeg kan ikke huske annet enn å ha følt meg alene, minnes Lill Tjomsland om oppveksten i Stavanger.

Det vanskelig å se at de tre som nå er blitt familie hører sammen.

Adoptivfaren er en høyreist mann med brede skuldre, lyst hår og isblå øyne.

Selv har Lill mørkt hår, mørkebrune øyne og gyllenbrun hud.

Adoptivmoren har blondt hår og grønne øyne. En ordentlig dame med høye ambisjoner for seg selv og datteren hun hadde ventet så lenge på.

Søker tilhørighet hos foreldrene

– Stakkars foreldrene mine, som har adoptert meg, tenker Lill som barn.

Hun ønsker så inderlig å leve opp til forventningene, men får det ikke til.

Hun sliter med konsentrasjonen, får bunnkarakterer i alle fag og finner ikke sin plass i familien.

– Jeg het Tjomsland til etternavn, men så ikke ut som dem og følte meg aldri som dem. Det var alltid meg og dem, minnes hun.

Det tyske opphavet og unorske utseendet gjør at Lill aldri føler seg skikkelig norsk.

– Jeg gikk i speideren og bar flagg på 17. mai. Det syntes jeg var alltid var så upassende, for jeg var tysk.

Den dårlige selvtilliten fører til at Lill var beskjeden og innesluttet på skolen. Hun skjønner at verken klasserommet eller familien kan gi henne tihørigheten hun søker.

Det første opprøret

– Alkoholen hjalp meg å få ut alle følelsene jeg stengte inne til vanlig. Jeg kunne le og gråte som et normalt menneske, minnes Lill.

Festingen tar stadig mer plass i livet til Stavanger-jenta utover tenårene. 16 år gammel dropper hun ut av skolen.

Ga opp

– Etter å ha vært en skuffelse for omgivelsene lenge nok gir du opp. Du klarer ikke mer. I stedet for å prøve så hardt på ting jeg uansett ikke fikk til begynte jeg å tulle og fjase. Jeg ble opprørsk.

Det er ikke før hun kom på en kristen folkehøgskole som 17-åring, at hun første gang får kjenne på følelsen av ikke å være alene.

Blir helbredet

Etter forbønn fra kristne venninner blir Lill helbredet for smerter som følge av sykdommen Endometriose.

For Lill er det som et lite under.

– Jeg fikk et møte med Hans helbredende kraft og forsto at Han var virkelig, sier Lill.

Så kjenner hun det inni seg.

Hun tror.

Søker tilhørighet i menighet

Å bli kristen er likevel uaktuelt, helt til hun blir overtalt av en kollega til å bli med på møte, ti år senere.

Under forkynnelsen begynner hun å skjelve i hele kroppen.

– Jeg forsto jeg hadde gått i feil retning hele livet, minnes hun.

Samme kveld tar Lill – rølpen og fyllebøtta med det vulgære språket – imot Jesus.

Innfrir ikke kristnes forventninger

For noen blir livet snudd på hodet i øyeblikket de blir frelst.

For Lill er det ikke like enkelt.

– Jeg misunte alltid de nykristne som fikk livet sitt forandret over natten, sier hun.

I stedet for å drikke lørdagen begynte hun å drikke fredagen, for ikke å bli fyllesyk til søndagens gudstjeneste.

Banningen var det også vanskelig å slutte med. Lill Tjomsland går fra å være familiens og klassens rølp, til å bli menighetens rølp.

Fikk ikke personlig forhold til Gud

Lill forteller at noen menighetsmedlemmer ofte fortalte henne hva Gud sa at hun skulle gjøre.

– Dette gjorde at jeg ikke selv lærte å bli kjent med Guds stemme, sier hun i dag.

Som så ofte før kompenserer Lill ved å gjøre alt andre ber henne om.

Likevel er og forblir hun et utskudd.

– Jeg nådde aldri opp, forteller Lill.

Hun skal bli 43 år før hun skjønner hvorfor.

Søker tilhørighet hos den biologiske familien

I en fattig utkant av Berlin treffer Lill Tjomsland sin biologiske mor for første gang på 40 år.

De har brevvekslet i flere år, men Lill hadde lenge lengtet etter å møte henne ansikt til ansikt.

– Hele livet har jeg savnet å speile meg i et annet menneske. Da jeg møtte min biologiske mor kunne jeg endelig det. Det var helt fantastisk.

Lill beskriver moren som helt lik henne i utseende, fakter og væremåte.

Samtidig må hun innse at hun ikke var ønsket av moren heller.

«Det er som et barn som har lyst på en dukke og når du får den, er du ikke lenger så interessert», var morens beskrivelse av det året årene mor og datter fikk sammen.

Hun tar en pause. Legger hodet mellom hendene og fører dem opp gjennom håret.

– Det er selvsagt en vond følelse. Samtidig var det godt å møte det eneste mennesket her i verden som er som meg.

Spørsmålet om hvorfor hun var så annerledes hadde fått et svar. Likevel skjønner Lill at den biologiske moren ikke kan gi henne kjærligheten hun søker.

Det blir første og siste gangen hun treffer sin biologiske mor.

Det andre opprøret

Tilbake i Sandnes går livet i menigheten sin vante gang, helt til Lill i 2018 får et spørsmål i hodet;

«Hvorfor hører du mer på andres stemme enn på min?».

Lill er sikker i sin sak. Spørsmålet kommer fra Gud.

Hun skjønner at hun må gjøre forandringer i livet.

Tre måneder senere forlater hun Sandnes til fordel for Sørlandet.

Her får hun hjelp til å bearbeide gamle sår, og hun begynner å snakke med Gud på egenhånd. I sin nye menighet får hun gode venner og finner kjærligheten for første gang på 20 år.

Det endte med forlovelse foran hele menigheten.

Søker tilhørighet i ekteskapet

– Hele livet hadde jeg sett vennene mine utdanne seg, gifte seg få barn og barnebarn. Jeg hadde ikke fått til noe. Med forlovelsen var det som om jeg oppdaget Guds plan med livet mitt, smiler 60-åringen fra Stavanger vemodig.

Hele veien ber hun over forholdet og opplever Gud gi henne små bekreftelser fram mot forlovelsen.

En måned senere er alt over.

Forlovelsen er brutt og Tjomsland sitter igjen alene. Skammen er stor. Sorgen enda større.

– Det var driftflaut. Jeg ble helt knust.

Lill kjenner de medlidende blikkene i nakken. Bitterheten vokser inni henne. Snakket ikke Gud til henne likevel? Førte han henne rett inn i sorgen? Eller finnes han ikke i det hele tatt?

Det er tid for et tredje opprør.

Det tredje opprøret

Det siste opprøret er ikke mot mennesker – ei heller mot Gud, men mot hennes egen tankemåte.

– Jeg kunne velge å bli veldig bitter eller be om hjelp, sier hun.

Lill folder hendene og ber med hele seg:

«Gud, jeg trodde dette forholdet var noe du ville, men så rotet vi det til. Nå velger jeg å stole på deg. Jeg klamrer meg fast».

Sorgen fortsetter

Lill smiler.

«Da var han der bare».

– Hvordan?

– Jesus fjernet ikke de vonde følelsene, men han var der med meg – midt i sorgen".

Vanligvis når folk spurte hvordan hun hadde det ville hun klistret på seg et smil og svart at det går bra.

– Jeg var redd jeg kom til å havne på psykiatriske hvis jeg tillot meg å slippe følelsene løs, innrømmer hun.

For første gang i livet tester 60-åringen ut det motsatte. Når folk spør hvordan hun har det lyder svaret fra Lill:

«Jo takk, jeg har det helt pyton. Jeg trenger nok litt hjelp".

Får hjelp

Og hjelp får hun. Hun blir invitert hjem til folk i menigheten, knytter flere nye vennskap og tar seg tid til å være i sorgen.

– Jeg tillot meg å bare var helt knust, i tillit til at Gud var der med meg hele tiden.

Lill er sikker på at det styrket troen.

– Nå tillater jeg meg å kjenne sorg, glede frykt, svakhet og styrke – fordi jeg vet jeg ikke er alene. Han er der med meg. Uansett, smiler hun.

Finner tilhørighet

Juni 2022: Fellesskapet og kjærligheten Lill søkte har hun endelig funnet. Den var ikke adoptivforeldrene eller den biologiske familien. Ei heller hos venner, livsledersager, eller i menigheten.

– Den betingelsesløse kjærligheten fant jeg først i full tillit og overgivelse til Gud, sier 60-åringen fra Stavanger.

Bak smilet hennes skjuler det seg ikke bare sorg, men også takknemlighet.

Lill Tjomsland er ikke er alene likevel.

Det er som at hele livet – alle nedturene – har vært en opptakt til dette.