Lynns pappa overlevde Auschwitz: – Det var noe tabu over det

På formiddagen den 26. november 1942 ble 529 nordmenn tvunget om bord på et stort lasteskip som lå til kai i Oslo sentrum. Skrekkslagne og uvitende om hva som skjedde ble kvinner, menn og barn stuet under dekk i det kalde skipet.

I skipsprotokollen til Oslo Havn sto det: Last: Jøder.

I dag, lørdag, er det 80 år siden dødsskipet D/S «Donau» seilte ut av Oslofjorden i retning Polen.

Noen dager etter utseilingen fra Oslo ble de norske jødene stuet inn i lukkede kuvogner og kjørt med tog til et sted med et navn som ingen av dem hadde noe forhold til: Auschwitz.

Klokken ni på kvelden den 30. november 1942 ble de norske jødene tatt imot av berusede og voldelige fangevoktere på togperrongen i konsentrasjonsleiren.

Flest nordmenn drept på én dag

Straks ble alle kvinner, barn og menn over 45 år beordret inn i lastebiler og kjørt bort til små hvite hus. Der fikk de beskjed om å kle av seg for å dusje.

Men i stedet for vann ble det sluppet ut blåsyregass fra hullene i taket. Etter noen grusomme minutter ble det etter hvert helt stille i fellesdusjene som vist seg å være gasskamre.

Til den dag i dag er dette antakelig datoen da flest nordmenn ble drept på én dag under krigen.

Den eldste som ble deportert med Donau fra kaia i Oslo var 80 år.

Den yngste var en baby på fire måneder.

Traumer etter Holocaust

Lynn Claire Feinberg (67) løfter på en bunke papirer og beklager seg litt over «rotet», som hun kaller det. På stuebordet i leiligheten på Majorstua i Oslo ligger flere mapper, bøker og papirer.

67-åringen er midt i utskrivingsfasen av et doktorgradsstudie ved Teologisk Fakultet ved Universitetet i Oslo.

Feinberg er religionshistoriker og Nordens første kvinnelige rabbiner.

I oppgaven hun nå skriver gjør hun et dypdykk ned i hvordan traumer fra Holocaust har blitt videreført til de neste generasjonene. Hun forsker også på om nedarvede traumer kan føre til personlig vekst.

Noe hun vet ett og annet om av personlig erfaring.

Datter av fange nr. 79108

Lynns pappa var Kai Feinberg. Han var en av bare ni norske jøder som ble fraktet med Donau og overlevde grusomhetene i Auschwitz.

Ved ankomst til konsentrasjonsleiren hadde den da 21 år gamle matematikkstudenten Kai fått tatovert inn fangenummeret 79108 på venstre overarm.

– Jeg husker at jeg som barn synes det var så rart at han hadde tatovert et nummer på armen sin, sier hun.

Da unge Lynn spurte faren hva slags nummer det var, svarte han at det var telefonnummeret hans.

Hun la også merke til store arr på beina hans når han barberte seg på badet. Arrene var et resultat av de to årene hvor han jevnlig ble slått og mishandlet av SS-vaktene inne i konsentrasjonsleiren.

Hvithåret over natten

Lynn og hennes to yngre brødre forsto tidlig at de ikke skulle spørre faren så mye om opplevelsene hans fra årene i konsentrasjonsleiren.

– Det var noe tabu over det, minnes hun.

Kai hadde over 30 familiemedlemmer med seg inn i fangeleiren. Han er den eneste som overlevde.

Det meste av informasjon om krigen fikk Lynn og brødrene av grandtanten deres «Bekka».

Hun var den nærmeste av Kais slektninger som hadde overlevd krigen gjennom å ha flyktet til nøytrale Sverige.

– Hun har senere fortalt meg at da hun fikk vite at alle jødene som ble sendt til Auschwitz hadde blitt drept, så hadde hun blitt hvit i håret over natten.

At ni av de 529 skulle overleve, visste hun ikke da.

Høy terskel på hjemmebane

Opplevelsene fra krigen var sjeldent et tema hjemme rundt middagsbordet.

– Men far kunne jo komme med ett eller annet.

– Som hva da?

– Han pleide å si at det verste som kan skje er at man dør.

Lynn forklarer at faren hadde en usedvanlig høy terskel for ting som for eksempel sykdom.

– Vi barna måtte være veldig syke før vi fikk være hjemme fra skolen. Da måtte det være feber og full pakke. Ikke noe tull, sier hun.

– Tror du det hadde å gjøre med det han opplevde?

– Absolutt. Man skulle ta seg sammen.

For å overleve i Auschwitz tror Lynn at faren forsøkte å skru av følelsene sin.

– De måtte nok gå inn i en total apati.

Tårer i øynene

Til tross for at Kai forventet mye av barna sine, var han likevel en varm person, forklarer Lynn.

– Han ga oss ofte klemmer og var varm og nær på den måten. Det kompenserte litt for røffheten, mener hun.

Det hendte også at han ble tydelig rørt.

– Jeg kunne se at han reagerte hvis vi så noen filmer hvor det var barn som led. Da kom tårene i øynene hans, sier hun.

Drømte om jordbærsyltetøy

Inne på konsentrasjonsleiren fikk de jødiske fangene tilnærmet ingen mat. Det var potetskrellsuppe, en slags svart brød og et brunaktig vann.

I ettertid har Kai fortalt at han om natten i Auschwitz drømte om brødskiver med smør og jordbærsyltetøy, noe som hjalp ham å holde motet oppe.

– Hver fredag da vi var små sørget han for at vi skulle ha hønsesuppe, for det hadde moren hans lagd til han da han var liten.

Lynn husker også at faren var veldig opptatt av at barna hans skulle få ekte, gode råvarer.

– Vi skulle få ordentlig smør, ikke margarin. Det skulle være ordentlig fett, og godt brød. Det skulle være rikelig med mat, sier hun.

Alt annet minnet han om Auschwitz.

Ble en offentlig person

Kai og hans britiske kone ble skilt da Lynn var 16 år. Lynn minnes at det var først da faren begynte å snakke mer åpent om sine opplevelser fra krigen.

Han giftet seg på nytt og ble etter hvert forstander i Det mosaiske trossamfunn i Oslo, som han selv bidro til å gjenoppbygge etter krigen. Med det ble han også en mer offentlig person, påpeker Lynn.

– Jeg husker det første radiointervjuet jeg hørte med han da jeg var rundt 16 år. Da visste jeg ikke på forhånd at det radiointervjuet kom.

Rett fra leveren

Etter krigen ble Kai etter hvert en anerkjent forretningsmann i Norge. Lynn mener faren raskt fikk sin handlekraft tilbake etter krigen sammenlignet med mange andre.

Lynn husker også at faren ikke hadde særlig toleranse for tull og forestillinger.

– Det kom rett fra leveren på godt eller vondt.

Lynn minnes en hendelse der hun hadde kastet viskelær i timen og fått melding med hjem fra skolen. Kai syntes ikke det var noe å få melding med hjem for.

– Han sa bare «hallo», ristet på hodet og skrev i meldingsboken «melding mottatt», sier hun og humrer.

Tung atmosfære i menigheten

Selv om Kai ikke fortalte barna sine så mye da de var unge, var han likevel opptatt av å videreformidle familieopplevelsene til neste generasjon. Spesielt de jødiske tradisjonene sto høyt.

– Det var veldig viktig for far at vi tente Shabbat-lyset og hadde fredagsmiddag. Vi feiret den jødiske påsken og Hanukkah, og ble fritatt og måtte gå i synagogen på de viktigste helligdagene om høsten i Oslo, sier hun.

Selv syntes Lynn det var tungt å dra til synagogen som barn.

– Det var en tung stemning der. Der var de som hadde overlevd krigen og de som hadde flyktet. Menneskene bar på mye ubearbeidede opplevelser og sorg.

– Som barn var det vanskelig å sette fingeren på det, men jeg syntes det var tungt å være der.

Bønner til Gud i kuvognene

Selv om det var viktig for Kai å videreføre de jødiske tradisjonene, så trodde han ikke på Gud, ifølge Lynn.

Hun understreker at det å være jøde for mange handler mer om å være en del av et folkeslag enn om religion.

– For far handlet menighetslivet mye mer om å opprettholde linken videre.

I et TV-intervju 25 år etter grusomhetene i Auschwitz forklare Kai Feinberg at mange av jødene ba morgenbønn og kveldsbønn til Gud inne i kuvognene som fraktet dem til Auschwitz.

– Den biten klarte ikke far å forholde seg til, sier Lynn.

Dratt ut av likhaug

Etter Kais bortgang i 1995 fant familien flere maskinskrevne brev i safen hans. Disse skrev han trolig to år etter at Auschwitz ble frigjort i 1945.

– Når jeg leser det han har skrevet, så ser jeg jo at det at han klarte å overleve var en overnaturlig hendelse. Utallige ganger skulle far egentlig vært død, sier Lynn.

På et tidspunkt var Kai så syk at han skulle bli sendt i døden, men den dagen var det ikke noe tilgjengelig transport til gasskammeret.

En annen gang havnet han i en haug med lik, men da gikk noen andre fanger forbi og så at han beveget på seg, og da ble han dratt ut.

Stolt av familien

Kai Feinberg overlevde over to år i Auschwitz, mot alle odds. Hjemme i Norge fikk han både barn og barnebarn. Etter sin død har han også fått oldebarn.

Lynn fikk aldri møtt farens familie, men det hendte at han snakket om dem.

– Han snakket mye om søsteren sin Rakel, som de kalte «Lillemor». Iblant glemte han seg og kalte meg Lillemor, sier Lynn, og understreker til at han var stolt av familien sin.

Drept ved ankomst

Kais mor Clara og lillesøster Rakel ble begge sendt rett til gasskammeret den samme kvelden de ankom Auschwitz, noen dager etter at de la fra kai i Oslo med Donau.

Det samme ble pleiebroren hans Hansi.

Kais far Elias ble drept noen uker etter ankomst til Auschwitz etter omfattende mishandling fra vaktene.

Oppkalt etter besteforeldrene

I dag er to av Lynns tre barnebarn oppkalt etter Kais foreldre som ingen av de fikk møte.

Lynn forteller at Kai hadde vært irritert på lillesøsteren Rakel før de ble deportert, for hun hadde fått seg en kjæreste selv om hun bare var 16 år.

– Det syntes han var altfor tidlig.

– Men i tiden etter Auschwitz innrømmet han var han likevel glad for at hun hadde fått oppleve det.