Menigheten mistet stadig flere medlemmer – Da økte Inger (92) bønnefrekvensen

I 2015 lå det tunge skyer over Oslo Østre Frikirke.

Menigheten fra 1878, som ligger helt i sentrum av Oslo, hadde i lengre tid opplevd unge og barnefamilier flyttet ut av byen. Medlemstallet var synkende og de trofaste ble heller ikke yngre.

Menighetsarbeidet måtte opprettholdes av færre, og gudstjenester og andre samlinger ble for mange mer et pliktløp.

Inger Solberg (92) var blant dem.

Hun bestemte seg, sammen med menighetens faste bønnegruppe, for å øke aktiviteten i håp om å snu trenden.

Hver onsdag klokka 11:00 kom de sammen, foldet de hendene sine og ba målrettet:

«Kjære Gud, vil du sende noen barn og unge til menigheten så vi kan få leve?».

Menighetsdepresjon

Vi møter den usedvanlig spreke og opplagte 92-åringen i kirken hun har tilbrakt mer eller mindre hele sitt liv.

– Jeg husker de gode tidene på 50- og 60-tallet. Da var det masse barn, unge og voksne om hverandre som sprang omkring. På søndagsskolen kunne det være over hundre barn, forteller Solberg og viser frem en gammel årbok hun har tatt vare på.

På 90-tallet og utover flyttet flere og flere familier ut av byen på grunn av høye priser og lite plass i sentrum av hovedstaden.

Fremmøtte på gudstjenestene var ikke sjelden nede på 40-60 personer.

Kontrastene mellom fortid og nåtid ble enorme.

– Alt ble liksom så stille. Til slutt ble det flest godt voksne som holdt liv i menigheten. Vi var bekymret for at fellesskapet bare skulle dø ut, sier Solberg.

Mangeårig pastor i Oslo Østre, Arnfinn Løyning, mener det pågikk en «menighetsdepresjon» i denne perioden.

– Vi følte vi bare mistet folk uten at vi klarte å få nok folk inn. Opplevelsen av maktesløshet og depresjon spredde seg i menigheten, minnes Løyning og titter bort på Solberg.

Han smiler.

– Men så var det disse fantastiske bønnekjempene våre, da.

Frustrasjon og glede

Taktfast og tålmodig sendte den lille bønnegruppen på rundt ti personer opp små rop til Gud om å blåse liv i menigheten.

Men i gangene til Oslo Østre Frikirke var det fremdeles vindstille.

Til tross for stillstand, stoppet ikke Inger Solberg å be. Selv ikke når den ene etter den andre i bønnesirkelen gikk bort.

– Det var en kamp. Vi kunne lett bare tenkt at Gud ikke hører oss. Men jeg visste at Han var der – uansett, sier hun.

Stemmen til Solberg brister når hun forteller om kvelden hun opplevde et sterkt møte med Jesus for mange tiår siden.

– Jeg våknet av at noen ropte på meg, og trodde først det var mannen min, Sverre. Da så jeg en Jesus-skikkelse med armene mot meg som lyste opp. «Hva vil du jeg skal gjøre for deg?, spurte han. «At jeg alltid må være hos deg og at du alltid vil være hos meg», svarte jeg. Da sa han: «Ja, det vil jeg.» Det var helt heftig, og dette løftet holder.

Så, i en vårdag i 2017, opplevde de å få bønnesvar – i form av en ung sørlending.

Friskt pust

I forbindelse med en Oslo-satsing fra Fribu, Frikirkens barne- og ungdomsarbeid, ble Oskar Hadland fra Lyngdal koblet på den aldrende sentrumsmenigheten.

For Solberg og Løyning var han som et friskt pust – sendt fra oven.

Med et bredt nettverk bestående av ungdommer og unge voksne, inviterte Hadland alle på kontaktlista til Oslo Østre Frikirke.

– Jeg husker jeg hadde mye ærefrykt for den lange historien til kirken. Og selv om det nok opplevdes som en brå overgang for menigheten å plutselig få så store visjoner om å satse på de unge, opplevde jeg mye positivitet da jeg kom inn, sier sørlendingen.

Nesten over natta kom det rennende et tjuetalls unge mennesker inn dørene i Oslo-menigheten. Det som for Hadland var en gruppe venner og kjente, var for Solberg en stor flokk.

– Det gjorde et veldig inntrykk på meg. Alle var så unge. Jeg ble så utrolig oppmuntret.

Vellykkede justeringer

Etter det første inntoget av Hadlands venner, fortsatte bare medlemstallet å stige.

Flere fant seg raskt til rette og med årene begynte disse å invitere sine venner og kjente.

Snart var «medlemsveggen» full av nye fjes.

Hadland avslører at det ikke lå noe hokuspokus bak snuoperasjonen.

– Jeg satt meg sammen med Arnfinn, og vi gjorde noen justeringer for å tilpasse menigheten til en yngre aldersgruppe. Vi valgte å ikke ha en egen gudstjeneste for unge, men heller prøve å kombinere nytt uttrykk med det tradisjonelle, sier han.

Liturgien endret de ikke på, men prøvde samtidig å gjøre forkynnelsen mer relevant for unge – uten å parkere budskapene som treffer mer hos de eldre.

– Det vil aldri bli hundre prosent enighet hos en 21-åring og en 90-åring når det gjelder å legge opp en gudstjeneste, men min erfaring er at en god balanse trives de fleste med, reflekterer Hadland.

Nøkkel i fellesskapet

Å dyrke fellesskapet mener lyngdølen er det aller viktigste for å vokse.

– En menighetsforsamling må bygge på det de har til felles. I Østres tilfelle lå det en lengsel etter å få inn nye og unge, og derfor føler mange av de som kommer hit seg veldig ønsket. Inger og de eldre bidrar med å spre kjærlighet til generasjonen under og dermed vokser også kjærligheten og tilhørigheten til menigheten hos de som kommer til, sier han.

Løyning beskriver samarbeidet med Hadland som inspirerende.

– Vi trengte å bli utfordret på enkelte ting, samtidig som Oskar var veldig interessert av å lære av oss. Det ble et meget fruktbart samarbeid og en utrolig spennende tid for menigheten, sier han.

Ble invitert

Helena Persson Ivesdal fra Agder og Ela Erica Gustavsen fra Vestfold er to av de som har kommet inn dørene i Oslo Østre de seneste årene.

Førstnevnte er venn av en venn av Hadland og ble nysgjerrig da hun hørte om menigheten som ny student i Oslo like etter at Hadland hadde begynt.

– Jeg ble fortalt at her ble du møtt av en omsorg og kjærlighet. Det viste seg å stemme godt, sier Ivesdal med et smil.

Sørlendingen husker fremdeles første gangen hun kom inn i kirken. Da ble hun møtt med et «Du må være ny», etterfulgt av en lang samtale om alt fra interesser til hva hun gjorde i byen.

Hun følte seg med en gang ønsket.

– Jeg tror nok at unge kristne kan oppleve å forsvinne i mengden i en større kirke, som sikkert noen kan like, men jeg trives best når jeg blir sett og inkludert. Jeg tror det er noe mange vil trekke fram med Østre, sier Ivesdal.

Vokser i troen

Ela Erica Gustavsen sitter ved siden av og nikker enig. Hun ble en del av kirken i januar i år.

– Jeg var på let etter et dypere fellesskap hvor jeg kan vokse i troen og ikke bare gi av meg selv. Etter å ha blitt kjent med et par som går her, ble jeg invitert hit – og siden har jeg ikke sett meg tilbake, sier hun.

Vestfoldingen setter spesielt pris på at menigheten oppleves genuin.

– Her er det rom for sårbarhet. Kristne fellesskap kan lett bli polerte, men i Østre opplever jeg ikke at noen pynter på noe og derfor blir følelsen av det ekte veldig sterk hos meg, sier Gustavsen.

Endret holdning

I dag er Oslo Østre Frikirke for lengst ute av «menighetsdepresjonen».

Selv om de stadig vokser, opplever kirken fremdeles at enkelte flytter fra Oslo og dermed også forlater forsamlingen.

Men for pastor Arnfinn Løyning har det skjedd noe med måten menigheten tenker rundt det å se medlemmer forsvinne.

– Vi «mister» dem ikke lenger. Vi «sender» dem ut. Det er en vesentlig forskjell mentalt, innleder han.

– Mennesker er mye mer mobile i dag, og vi kan ikke tenke at de skal bli på ett sted for alltid. Ved å si til oss selv at vi «mister» dem, blir vi fort nedstemte. Men snur vi på det, og tenker at vi skal utruste menneskene mens vi har dem og gi dem eierskap til menigheten, så «sender» vi disipler for Jesus og ambassadører for kirken vår den dagen de eventuelt reiser fra byen. Denne holdningsendringen har vært en Guds gave for oss, fortsetter pastoren.

Nå forteller han at menigheten har menigheten en «sendekultur» og ikke en «mistekultur».

Oskar Hadland, som i 2017 ble sett på som et bønnesvar, er blant dem som nå er «sendt».

Han ble nylig innsatt som pastor i Lyngdal, men hyller kirken for hvor langt de har kommet i dag.

Fra de 40-60 på gudstjenestene, med overvekt av godt voksne, har de i dag en overvekt av unge mellom 18 og 30 år og menigheten regner 180-200 som aktive gudstjenestedeltakere.

– Det er en veldig god følelse å reise fra menigheten i en så god tilstand. Så er det en stor glede å se at det fremdeles kommer nye etter at jeg har reist, slik som Ela. Jeg har stor tillit til at lederskapet vil fortsette den gode trenden, sier Hadland.

«Plante og vanne»

For Inger Solberg er oppreisingen til menigheten i hennes hjerte et bevis på Guds trofasthet.

Hun minnes samtidig sin gode venninne Aslaug Mosvold som gikk bort for få år siden. Hun var en del av bønnegruppen og profeterte til og med at det skulle komme mange unge til menigheten.

Da Mosvold lå på sykehjemmet, og var blitt ganske dement, fortalte hun til pastor Løyning at: «Arnfinn, det er en god surdeig i menigheten nå. Det kommer mange unge til Østre. De er glad i dere, og disse må dere ta godt imot».

Selv hadde Solberg en drøm om at det skulle stå køer av unge utenfor kirkeporten.

Disse opplevelsene ble tolket av menigheten som Guds tiltale til dem.

– Jeg er glad for at jeg fikk leve lenge nok til å oppleve dette bønnesvaret. Men vi er mange som har bedt, og jeg tenker mye på dem og at Aslaug hadde elsket å oppleve å se disse køene.

– Nå som menigheten opplever nytt liv, hva ber dere om i dag?

– Det er noe som heter «å plante og vanne». Plantingen har skjedd, så nå handler det om å be om at Gud skal la det spire og gro godt i menigheten i fremtiden, sier Inger Solberg.