Misjonærfamilie adopterte tenåring – han får ikke besøke Norge

Året er 2005. I en fattig landsby sørøst i Kenya sitter en fire år gammel gutt på trappen foran et lite gjørmehus. Det er ettermiddag og varmt regn pøser ned fra himmelen. Det blir snart mørkt.

Det er et par dager siden den lille gutten spiste sist.

Inne i huset bak ham sitter tanten, onkelen og søskenbarna hans og spiser middag. Men Ndoro, som gutten heter, får ikke komme inn.

Fireåringen kjenner lukten av varm middagsmat sive ut gjennom gjørmeveggene. Kokt ris og bønner. Kanskje er det noen stekte grønnsaker også.

Ndoro ser ned på de barbeinte føttene sine. I flere uker har han vært plaget av larver, eller «jiggers» som det heter. De gnager på kjøttet på tærne hans og han har store, åpne sår som svir. Han har prøvd, men han klarer ikke å fjerne de selv.

De kommer bare tilbake.

Misjonskallet på jenterommet

Noen tusen kilometer lenger nord, i den norske fjellbygda Oppdal i Trøndelag, er 15 år gamle Linda Abildsten i ferd med å legge seg for kvelden. Ute laver snøen ned. Ved siden av henne på nattbordet ligger martyrboken «Jesus Freaks» av DC Talk.

Linda får ikke sove. I flere år har hun båret på det hun tror må være et misjonskall.

Det er mange år siden hun spurte foreldrene sine om det er sant at det finnes barn i Afrika som ikke har mat å spise eller en mor til å trøste de.

Svaret hun hadde fått sjokkerte henne.

15-åringen har ingen planer om å bli boende i den norske fjellheimen. Hun skal flytte til det afrikanske kontinentet. Hun vil bli en mamma for de som ikke har en mamma. Spørsmålet er bare når.

Fra småbarnsmor til tenåringsmor

– Det er litt dårlig internett-tilgang her, men vi prøver, sier Linda Abildsten Gisnås (31) og smiler mens hun retter litt på PC-skjermen. Hun sitter på kontoret sitt i et mursteinsbygg i landsbyen Kilifi, halvannen time nord for Mombasa i Kenya langs sørvestkysten av det afrikanske kontinentet.

Her har hun bodd de siste seks årene sammen med ektemannen Stig Ove (38) og de fire barna deres. Linda fødte yngstejenta Sarah (5) på baderomsgulvet inne i den afrikanske «bushen» uten verken strøm eller jordmor.

Men selv om Sarah er det yngste av Linda og Stig Oves barn, så er hun allikevel ikke det nyeste.

Sover på gulvet

Ndoro ble foreldreløs da moren hans døde mens han var spedbarn. Ingen vet hvem faren hans er. I flere år blir den lille gutten kastet rundt mellom ulike slektninger. Ingen har verken råd, plass, tid eller lyst til å ta vare på enda et sultent barn.

Ingen er helt sikre på hvor gammel han er, eller hva han egentlig heter, for det finnes ingen fødselsattest på han.

I en periode får den magre gutten bo på gulvet i huset til bestefaren sin. Det eneste som ligger mellom den lille kroppen og det steinharde gulvet er et tynt lag med gamle palmeblader.

Forkastet av slekten

Selv om han periodevis får husly hos slektninger, er mangelen på mat en gjenganger. Mens Ndoro bor hos sin biologiske tante og onkel blir han ofte sendt ut rundt middagstid med beskjed om å hente vann.

Den lille gutten går den flere kilometer lange veien for å hente vann. Han må bruke de små armene sine til å rulle den store 20-liters kanna foran seg for å klare den tunge jobben.

Når han omsider kommer tilbake med vann viser det seg at de andre har spist middag mens han var borte. Nå er det ikke noe mat igjen.

Andre ganger får han beskjed om å gå fire-fem kilometer til en annen tante med lovnad om at de har mat til han der.

Men når han kommer fram til tanta får han kontrabeskjed. Da må han gå hele den lange veien tilbake.

Når Ndoro legger seg på gulvet på kvelden er han enda mer sulten enn før.

Begynte å jobbe som 5-åring

På grunn av ulike konflikter hos diverse slektninger var det ingen steder den unge gutten fikk bo mer enn ett år.

Ndoro begynte å jobbe da han var bare fem år gammel. Hans første jobb var å selge peanøtter langs veikanten.

Gutten tilbød seg ofte å hente vann eller gjøre andre oppdrag for fremmede i bytte mot litt penger eller mat.

Falsk fødselsattest

Da han var åtte år bestemte tanten og onkelen hans seg for å sende han på skolen. Linda opplyser at det er ulovlig i Kenya å ikke sende barna på skolen.

Ettersom Ndoro ikke hadde fødselsattest, bestemte tanten og onkelen seg for å få laget en falsk fødselsattest til gutten. De fikk landsbyhøvdingens signatur i bytte mot penger.

På den falske fødselsattesten står det at hans tante og onkel er hans biologiske foreldre. Dermed er han ikke foreldreløs på papiret.

Misjonærfamilie opplever økende forskjellsbehandling som hvite

Fargerik rasisme

Kastet ut av skolen

Som 12-åring begynner Ndoro å jobbe som fisker og håndverker på diverse byggeplasser. Han tjener nok til å betale for skolegangen sin.

Men etter en dårlig regnsesong gir ikke fiskingen lenger inntekt, og som 16-åring blir Ndoro kastet ut av skolen når han ikke lenger kan betale skolepengene.

– Han har vært gjennom mer smerte og traume enn de fleste mennesker noen gang vil oppleve, sier Linda.

En venn han spiller fotball med tilbyr han å bo hos han. Men det er fullt i det lille huset, så Ndoro må sove ute i hagen under et tak. De få eiendelene han har får han oppbevare i en pose inne i huset.

Hagen hvor Ndoro nå bor er bare 100 meter i luftlinje fra huset hvor den norske misjonærfamilien Gisnås etter hvert flytter inn og oppretter misjonsbase.

Den første kvelden

I to år bor Stig Ove og Linda rett i nærheten av Ndoro. Men Ndoro kommer fra en muslimsk bakgrunn og oppsøker ikke de kristne møtene som den hvite familien holder. Han er redd han ikke er velkommen.

Men en oktoberkveld i 2018 er lyden fra misjonsbasen ekstra høy.

Musikk og latter fyller de støvete gatene rundt huset. Det samme gjør lukten av popkorn.

Det er lørdag kveld og den norske familien arrangerer sitt ukentlige kveldsmøte med karaoke for ungdommene i området. Ndoro bestemmer seg for å gå inn i hagen til den hvite familien han har hørt så mye om.

Linda oppdager at det står en mager gutt bak et tre i hagen deres.

– Jeg gikk bort og ønsket han velkommen. Han var veldig sjenert, men jeg husker bare at jeg tenkte «for en skjønn gutt».

Tar imot Jesus

De neste ukene tilbringer det norske ekteparet mer tid sammen med Ndoro.

– Vi skjønner fort at dette er en gutt som har levd et veldig vanskelig liv.

18-åringen begynner å dukke opp på bønnemøtene, og etter noen uker tar han imot Jesus.

I desember 2018 brekker Ndoro ankelen i en fotballulykke. Uten omsorgspersoner til å hjelpe han tar Linda på seg jobben med å sørge for at Ndoro får riktig behandling på et godt sykehus i storbyen Mombasa.

På de lange bilturene fram og tilbake på oppfølgingen blir Linda og Ndoro bedre kjent. Sammen med Stig Ove bestemmer hun seg for å finansiere skolegangen hans. De inviterer han også til å bo i huset deres, ettersom han ikke har et hjem.

En dyp morskjærlighet

Linda begynner etter hvert å kjenne på en dyp morskjærlighet for gutten, til tross for at hun bare er 11 år eldre enn han.

Når Ndoro får et alvorlig tilfelle av tuberkulose, må han igjen sette skolegangen på vent. I fem måneder er han bare hjemme i huset til familien Gisnås.

Linda bruker månedene på å lære han enda bedre å kjenne. De leser sammen, ser på film, snakker sammen, ber og spiser sammen.

Fra foreldreløs til pastorsønn

August 2019 reiser familien Gisnås på besøk til Norge. Linda blir overrasket over hvor tungt hun synes det er å være så langt borte fra Ndoro. Hun er overrasket over det enorme savnet hun kjenner til tenåringen som de har blitt kjent med.

Linda og Stig Ove hadde hatt flere samtaler om hvor mye de skulle forplikte seg til den foreldreløse gutten.

I alle årene de har bodd i Afrika har familien alltid hatt åpent hus og flere afrikanske ungdommer boende hos seg. Men alle de andre har familier de kan dra hjem til.

Det har ikke Ndoro.

Mens Linda ligger på gresset utenfor svogerens hus på Notodden tar de avgjørelsen: De skal adoptere han.

Linda klarte ikke å vente. På en telefonlinje mellom Norge og Kenya overbrakte hun nyheten til Ndoro.

– Hva sa han?

– Han gråt av glede.

En umulig adopsjonsprosess

I tre år har Ndoro (21) vært en Gisnås. Men jobben for å få ham juridisk adoptert har vist seg å være umulig. I Kenya må man være kenyansk statsborger for å få adoptert et barn.

Det er ikke ekteparet Gisnås.

I tillegg må barnet være under 18 år.

Det er ikke Ndoro.

På toppen av det hele finnes den falske fødselsattesten som sier at Ndoros tante og onkel er hans foreldre.

– Da vi forsto at det ville bli umulig å få til en 100 prosent juridisk adopsjon, så gikk vi for det nest beste, forklarer Linda.

Familien hyret inn en advokat som har skrevet en erklæring og et testamente som bekrefter at Ndoro er deres sønn. Hvis noe skjer med Linda og Stig Ove så vil Ndoro bli behandlet på lik linje med Esther, Leo og Sarah.

– Så vi har det, men vi har dessverre ikke mer.

Linda forklarer at de tre biologiske barna deres elsker han og ser på han som storebror, og behandler han deretter.

– Han har et eget rom i huset vårt og er et fullverdig medlem av familien vår, sier Linda.

Et bilde på gjenopprettelse

Men det har kostet.

Ved flere anledninger har Linda ropt til Gud i fortvilelse over Ndoro. Foruten hans fysiske helse så har også hans psykiske helse lidd kraftig som følge av en traumatisk oppvekst.

– Han har vært helt elendig på kommunikasjon og på å be om tilgivelse og søke forståelse. Han har aldri hatt foreldre som har lært han sosiale koder, familieroller, konflikthåndtering og slike elementære ting, sier Linda.

I perioder har vært så tøft at det har gått utover hennes egen psyke og velferd, forteller hun.

– Det er skikkelig hardt arbeid. Det har vært mye tårer fra min side, men vi har kommet styrket gjennom det. I dag har vi et skikkelig sterkt bånd, sier hun, og gjengir et sitat som hun liker svært godt:

– «Adopsjon er et nydelig bilde på gjenopprettelse. Det er evangeliet hjemme i stua mi.»

Tross utfordringene ser hun det som en stor ære å få være Ndoros mamma.

– Jeg får være mamma for en som har drømt om å ha en mamma hele livet, sier hun med blanke øyne.

Visumhåpet som raknet

Familien har omsider fått ordnet pass til Ndoro. Men nå er det et besøksvisum som setter kjepper i hjulene for familiens planer for Norgesbesøk.

På grunn av diverse regler knyttet til folketrygden og helseetaten Helfo må familien hjem til Norge og jobbe i tre måneder før de kan returnere til misjonsarbeidet deres i Kenya.

Nå skal hele familien ha fått advarsel om at de må returnere til Norge innen 4. januar 2023. Hvis ikke vil familiens helseforsikring gjennom Helfo opphøre, forklarer Linda.

Men fordi Ndoro ikke juridisk er deres sønn, har han fått avslag på søknaden om besøksvisum i Norge, forklarer hun.

– Det er en forferdelig nedtur. Jeg vil jo vise ham Norge og introdusere han for alle han ikke har møtt.

– Norske myndigheter ser at han er en ung afrikansk gutt uten familie, barn, kone, eiendom eller fast jobb i Kenya. De mener han ikke har tilstrekkelige bånd til hjemlandet sitt, og at risikoen er stor for at han vil bli igjen ulovlig i Norge etter visumperioden.

Linda klaget på avslaget umiddelbart. Hun venter fortsatt på svar fra UDI.

Skal vurdere anken

I en e-post til Dagen bekrefter UDI at de har mottatt anken fra familien Gisnås. Seniorrådgiver i Opphold i UDI, Sandra Nordum, opplyser til Dagen at den norske ambassaden i Nairobi har behandlet søknaden og har konkludert med at Ndoro ikke har tilstrekkelig sannsynliggjort at han vil returnere til hjemlandet etter endt visumopphold.

– UDIs vurdering vil komme frem når vi har behandlet klagen, sier Nordum.

På spørsmål om ambassaden er kjent med familiens spesielle situasjon svarer seniorrådgiveren følgende:

– Ja, disse opplysningene ble fremlagt i klagen. Vi har ikke statistikk som viser søknader om visum der en familie har forsøkt å adoptere eller har adoptert visumsøkeren. Slike søknader forekommer og de vurderes individuelt ut fra opplysningene i søknaden. Utfallet vil derfor variere ut ifra sakens omstendigheter, sier Nordum.

Håper Norge ombestemmer seg

De tre siste årene har familien takket nei til flere reiser fordi de ikke har kunnet ta med Ndoro. Disse reisene inkluderer blant annet begravelser, en betalt luksusferie i Mexico, bursdager, slektsstevner og to familiebryllup.

Det er ikke alle som forstår hvorfor familien ikke bare kan dra uten 21-åringen.

– Jeg har jobbet så beinhardt for å få Ndoro til å føle seg som et fullverdig medlem av familien. Å reise på vår første familietur uten ham, det er helt uaktuelt. Snakk om å rive opp gamle sår fra å bli utestengt.

– Vi skal ikke bygge minner som familie uten ham.

– Men hva hvis norske myndigheter sier at dere må tilbake til Norge uansett?

– Da må vi finne en annen løsning. Jeg nekter å forlate sønnen min i tre måneder, sier Linda Abildsten Gisnås.