Nå dyrker de roser i landsbyen IS ødela

De våkner alltid tidlig. Mens resten av familien sover, lister det pensjonerte ekteparet seg ut i hagen. Det er på denne tiden, når luften er klar og kjølig, de liker seg best.

De vanner, luker og fjerner visne blomster. Sami starter fontenene og lar vannet sildre. Så steller han rosene, til lyden av spurvekvitter og en landsby som langsomt våkner. Junaina tar seg av kjøkkenhagen, der hun dyrker persille, aubergine, salat og jordbær.

Når solen stiger på himmelen setter de seg i skyggen og hviler, mens de nyter synet av hagen og diskuterer nye prosjekter. Som den nye fontenen Sami holder på å bygge, og badebassenget som ennå bare er et hull i jorden bak huset.

Men løfter de blikket, er sporene etter IS fremdeles synlige. Sami Gorges og sønnen Atheer har renovert familiens hus, men kulehullene er fortsatt synlige.

– Hullene skal være der som et minne om det som skjedde, sier Sami.

IS-angrepet

Sami og Junaina bor i den kristne landsbyen Tel Skuf i Nord-Irak. Natt til 7. august 2014 våknet de av motordur. De kikket ut vinduene og så til sin forferdelse at veien var full av flyktende mennesker.

Lynraskt pakket familien det mest nødvendige, før de låste døren og satte seg i bilen.

– Min eneste tanke var å få foreldrene og broren min i sikkerhet, forteller Atheer Gorges, som satt bak rattet denne kaotiske natten.

I juni dette året hadde terrorgruppen IS erobret Mosul. Nå var IS-krigerne på vei mot Tel Skuf med sine svarte flagg.

– Vi fikk med oss pengene våre og de viktigste papirene. Langt fra alle var like heldige, sier Atheer.

Fordrevet

Ti dager etter angrepet på Tel Skuf i 2014 drev kurdiske Peshmerga-styrker IS vekk. Men i nabolandsbyen Batnaya, bare fire kilometer unna, bet terrorgruppen seg fast.

I to år lå de to landsbyene på hver sin side av frontlinjen. Høye jordhauger, dype grøfter og minelagte åkre skilte dem.

I mai 2016 slo IS til mot Tel Skuf igjen. De brøytet seg gjennom frontlinjen med bulldosere og sprengte forsvaret. Nok en gang drev kurderne IS på defensiven. Denne gangen med amerikansk luftstøtte.

Det skulle likevel gå to og et halvt år før det var trygt for innbyggerne i Tel Skuf å begynne å flytte hjem.

Nytt liv i husene

Med støtte fra Fritt Ord har Dagen fulgt utviklingen for kristne i Irak siden IS angrep Mosul og landsbyene på Ninive-sletten i 2014.

* Vi besøkte flere ganger flyktningleirene, der fordrevne fra landsbyene bodde i telt og kontainervogner.

* Kort tid etter at Ninivesletten var frigjort, i februar 2017, reiste vi til Tel Skuf. Da hadde bare et par titalls familier våget å flytte tilbake.

* To år senere besøkte vi landsbyen på nytt. Det var begynt å komme liv i husene, men mange sto fortsatt tomme.

På torget satt landsbyens gamle menn og spilte kort, mens de snakket om savnet etter barn og barnebarn som hadde emigrert til USA og Australia.

* Nå har vi besøkt Tel Skuf for tredje gang, for å se hvordan det går med dem som måtte flykte for livet fra IS for åtte år siden.

Ugjenkjennelig

Sami og Junaina var blant de første som flyttet tilbake til Tel Skuf våren 2017.

Da var korset gjenreist på landsbyens høyeste punkt, som en triumferende erklæring om hvem som seirer til sist. Men hjembyen var ikke til å kjenne igjen.

Mange hus var bombet til ruiner. Andre var totalt utbrent. Over alt så de spor etter plyndring og vandalisme.

Atheer hadde allerede jobbet i landsbyen i flere uker. Han er utdannet ingeniør og ble ansatt av en bistandsorganisasjon for å renovere ødelagte hus.

Å flytte hjem til den nesten folketomme landsbyen føltes likevel skremmende, innrømmer han.

Hjemkomsten

Han husker at det var kaldt den dagen de kom hjem. Vinden blåste tvers gjennom huset.

Det første de måtte gjøre, var å spikre plater for vinduene. Ikke en eneste vindusrute var hel. De knuste da et missil ble skutt mot snikskyttere som holdt til i gaten deres.

Familiens hjem var i en sørgelig forfatning. Nedslått gikk de fra rom til rom.

– Alt som hadde verdi var stjålet. Møblene var vekk, dørene smadret, kjøkkeninnredningen fjernet. Selv gelenderet på trappen opp til andre etasje var revet ned og brent, forteller Atheer.

Klær og andre ting vandalene ikke brydde seg om, lå strødd utover gulvene og gårdsplassen. Trampet ned i skiten. Redusert til skrot.

– Vi følte oss hatet, sier han.

Skjendet

For Junaina ble gjensynet med det ramponerte familiehjemmet mer enn hun kunne tåle.

Ikke en gang et bilde av jomfru Maria hadde fått henge i fred. Noen hadde skutt i stykker Marias hode. Da Junaina oppdaget det, knakk hun sammen og gråt.

Hun fant også en av familiens bibler på bakken, tråkket ned i sølen.

Påkjenningen ble for stor. Junaina reiste til datteren i USA og ble der mens mannen og sønnene satte huset i stand.

Kampen mot dragen

Åtte år etter flukten er Tel Skuf i ferd med å reise seg fra asken. Hele byen var med og feiret da en svær statue nylig ble reist like ved det ruvende korset. Statuen viste det klassiske motivet av St. Georgs kamp mot dragen.

St. Georg er Tel Skufs skytshelgen. Mange innbyggere tror han beskyttet dem, da IS to ganger ble drevet ut av landsbyen.

– Planen er å lage en park rundt statuen med trær, blomster og lekeplass for barna, forteller fader Karam i den kaldeisk-katolske kirken.

Han vil så gjerne gjøre landsbyen attraktiv for de unge familiene, slik at de velger å bli værende.

– Før IS angrep, bodde det 1500 familier her. Nå er det bare 800 familier igjen, inkludert de som flyktet fra Batnaya. Og stadig er det noen som reiser, forteller han.

Tørke

Den kaldeisk-katolske kirken ligger på en liten høyde, midt i landsbyen. Fra plassen foran kirken ser en utover hustakene og åkrer som strekker seg milevidt avgårde.

Åkrene skulle stått grønne nå. I stedet er de gule. Ikke fordi kornet er modent, men fordi det visnet før det rakk å spire skikkelig. To år uten skikkelig regn har vært en katastrofe for landbruket.

– Bøndene har ikke moderne vanningsannlegg. De er helt avhengige av regn, forklarer presten.

Tradisjonelt har mange av innbyggerne jobbet i landbruket. Nå må de finne andre måter å forsørge familiene på, men det er ikke så lett. Høy arbeidsledighet er en av de viktigste grunnene til at folk drar fra Tels Skuf.

Banker på dører

– Vi fikk hjelp til å renovere husene våre, men nå sitter vi i de fine husene uten noe å gjøre, sier han med et dypt sukk.

– Kan kirken gjøre noe for å hjelpe folk i gang?

– Vi banker på mange dører, svarer han og forteller at han leter etter bistandsorganisasjoner som vil hjelpe dem å skape jobber.

Aller helst vil han bygge en medisinsk klinikk, for dette er noe de mangler.

– Og når folk kommer hit for å få medisinsk hjelp, kommer de gjerne til å handle i butikkene våre også, sier han håpefullt.

Sjekkpunkt

Dårlig skoletilbud og en ustabil sikkerhetssituasjon er andre grunner til at folk pakker og drar.

Presten bedyrer at sikkerheten er bra akkurat nå. De kurdiske Peshmergastyrkene sørger for vaktholdet. Likevel er det krevende å forholde seg til de ulike væpnede gruppene i området.

Storbyen Mosul ligger bare en halvtimes kjøretur unna. Det vil si hvis de hadde kunnet kjøre dit uten stopp. For å komme til Mosul må folk fra Tel Skuf nå passere tre militære sjekkpunkt.

Den første er kontrollert av Peshmergastyrkene, den neste av Iran-vennlig sjiamuslimsk milts og den tredje av hæren. Hvert sjekkpunkt krever egen tillatelse for å komme igjennom.

– Dette gjør hverdagen veldig komplisert, sier fader Karam.

Savn og glede

Tilbake i rosehagen blir Junaina og Sami servert kaffe av svigerdatteren Sarah.

– Det er godt å leve her nå, sier Junaina.

Hun savner de to voksne døtrene som bor i USA og Nederland, men snakker med dem på telefonen minst en gang daglig.

Atheer har giftet seg og bor i andre etasje i foreldrenes hus med kona og tre barn. Foreldrene og lillebroren Noor bor i første etasje.

– Det er slik vi gjør det i Irak. Vi flytter ikke hjemmefra når vi er 18, slik dere gjør i Norge, sier Atheer med et skjevt smil.

Troen

Junaina forteller at nonnene ofte kommer til hagen for å plukke roser som de pynter med i kirken. Det gjør henne glad. Selv går hun og ber i kirken hver eneste dag.

– Troen har reddet meg. Jeg stolte på at Gud skulle redde familien da IS angrep, slik han holdt meg oppe da sønnen min forsvant, sier hun stille.

Jeg ser tårer renne nedover kinnene hennes, men spør ikke mer. Atheer har bedt meg la være. Da han kjørte meg til landsbyen tidligere på morgenen, fortalte han hva som skjedde.

Broren som forsvant

Familien i rosehagen bærer en stor sorg. Da de måtte flykte fra IS var ikke første gangen de ble ofre for voldsbølgene som har skylt inn over landet.

Før bodde familien i Bagdad. I årene etter den amerikansk-ledede invasjonen i 2003, da landet ble kastet ut i kaos og lovløshet, hørte de stadig oftere om kirker som ble bombet og kirkegjengere som ble truet på livet.

Både prester og andre kristne ble bortført. Kristne familier levde i angst for at familiefedre skulle forsvinne på vei til jobb eller barna bli kidnappet på vei til skolen.

I 2007 skjedde det Sami og Junaina fryktet. Den eldste sønnen som var student, ble kidnappet like ved universitetet i Bagdad.

– Kidnapperne ringte og forlangte løsepenger. Vi betalte, men min bror kom aldri tilbake. Vi fikk ikke en gang den døde kroppen hans, forteller Atheer.

Faren reagerte med handlekraft. Han flyttet familien til Tel Skuf, der slekten kommer fra, for å beskytte de fire gjenlevende barna.

– Min mor var helt knust, forteller Atheer.

Bare tre måneder senere rammet en ny tragedie, da også Junainas bror ble kidnappet og drept.

– Han jobbet i Erbil og var på vei tilbake til Bagdad fordi kona skulle føde. Han forsvant underveis og fikk aldri sett sønnen sin, forteller Atheer.

– Vi ventet i flere måneder før vi våget å fortelle det til mor. Vi var redd hun ikke skulle tåle det.

Bygget og gjenoppbygget

I Tel Skuf bygde Sami et nytt hus til familien. Ingeniøren la all sin kreativitet i utformingen. Ute bygde han stripete baldakiner over vinduene og lagde veggplater med symbolske motiver. Inne dekorerte han rommene med utskjæringer og fargerike gulvfliser.

– Vi bygget dette huset med våre egne hender. Nå har vi bygget det opp igjen en gang til. Jeg reiser aldri herfra, sier Sami bestemt og tramper på bakken for å understreke poenget.

– Dette er landet mitt. Amerika er ikke mitt land. Ikke Australia eller Europa heller. Jeg er en kaldeer fra Babylon.

I bilen tilbake til hotellet i regionsenteret Dohuk sier Atheer at også han har bestemt seg for å bli værende.

– Jeg har jobb, hus og bil, så jeg klarer meg godt. Og jeg kunne aldri ha reist fra foreldrene mine, sier han.

Reportasjeturen til Irak er støttet av Fritt Ord