Norsk-iranske Mozhgan hjelper én spesiell gruppe kristne: – Mange opplever ensomhet, utestengelse og depresjon

– Jeg elsker Jesus og jeg elsker mennesker. Spesielt banker hjertet mitt for konvertitter.

Mozhgan Krogh-Rad smiler og ser bort på sin venninne Maryam som sitter ved enden av bordet.

Hun smiler tilbake.

Maryam var den første personen Krogh-Rad kom i kontakt med etter at hun ble ansatt som innvandrerkonsulent i frikirken Oslo Storbymenighet i 2018.

– Jeg kaller bare Mozhgan for søsteren min. Hun betyr alt for meg, sier Maryam.

De to kvinnene kommer fra Iran og har mye til felles.

Begge har en fortid som muslim. Begge kom til Norge som flyktning. Begge har opplevd tøffe tider etter at de konverterte til kristendommen.

– Mange konvertitter i Norge opplever ensomhet, utestengelse og depresjon. Meg selv inkludert. De ofrer nærmest sitt tidligere liv for å følge Jesus, forteller Krogh-Rad.

Norsk-iraneren opplever et helt spesifikt kall. Et kall som i dag er blitt en 50 prosent stilling i Oslo Storbymenighet.

Jobben består i å følge opp og veilede konvertitter.

Maryam er en av flere farsi-talende som har fått tett oppfølging av Krogh-Rad.

– Hvis en konvertitt blir døpt er det lett for en menighet å rope halleluja og tenke at jobben er gjort. Men sannheten er at for den personen har et nytt liv, bokstavelig talt, så vidt begynt, sier Krogh-Rad.

Uten et åndelig hjem

Mozhgan Krogh-Rad ble født i et muslimsk hjem i Iran. Da hun flyktet til Norge i 1991 hadde hun det tøft, men venner hun ble kjent med ledet henne både til kirken og til Jesus.

Spesielt tekstene i lovsangene ga henne håp om en bedre fremtid.

I 2004 tok hun valget om å bli en kristen, men det førte til angrep og utestengelse fra bekjente.

I denne perioden savnet Krogh-Rad et åndelig hjem.

– Det tok to år før jeg fant min menighet. Jeg prøvde meg forskjellige steder, men det var vanskelig å få venner. Et husfellesskap i Storbymenigheten, hvor jeg opplevde at folk virkelig brydde seg og hjalp meg med mine utfordringer, betydde alt for meg. De ble min familie i Norge, sier norsk-iraneren.

Studerte sjelesorg

Jobben hun hadde, som ikke var relatert til kirke, opplevde Krogh-Rad som tung for kropp og sinn. Da hun ble sykemeldt, oppfordret vennene hennes til å snakke med en sjelesørger.

– Jeg fortalte om livet mitt, men den etnisk norske sjelesørgeren som satt foran meg så forvirret og lei seg ut. Jeg merket at personen, med sin bakgrunn fra trygge Norge, ikke fullt ut kunne forstå alt jeg hadde opplevd med både krig, revolusjon og et autoritært regime, forteller Krogh-Rad.

I denne perioden drømte hun mye. Norsk-iraneren opplevde i drømmene at Gud ville hun skulle tjene ham i sitt yrke.

Å bli en sjelesørger for farsi-talende var en tanke som ikke slapp.

Derfor bestemte hun seg for å studere både sjelesorg og ledelse. I 2018 fikk hun jobb i Storbymenigheten som innvandrerkonsulent.

Menigheten, som siden oppstarten i 1994 har hatt som visjon å være flerkulturell, har i løpet av årene sett mange iranere og afghanere komme inn dørene og deretter bli døpt.

Men flesteparten av dem var forsvunnet fra forsamlingen.

– Så jeg ba om en liste over alle, fant frem telefonen og begynte å ringe, forteller Krogh-Rad.

Inviterte med hjem

Den første kontakten ble Maryam.

Hun var også muslim fra barndommen, men fant Jesus gjennom en annen kristen kvinne fra Iran som tok henne med i en lokal kirke og et hemmelig husfellesskap i Iran.

– Det beste med å være en kristen er friheten. Islam har så mange lover og regler du må leve opp til, mens som kristen er det Den hellige ånd som driver oss til gode gjerninger. Det er kjærligheten jeg opplever både gjennom evangeliet og kristne mennesker er det jeg elsker, sier Maryam.

Som flyktning i Norge var hun innom flere asylmottak og kom etter hvert til Oslo. Hun var da innom Oslo Storbymenighet.

Der traff hun Mozhgan Krogh-Rad. Innvandrerkonsulenten spurte om ikke Maryam ville ha en prat med henne på kontoret.

– Jeg husker jeg var nervøs. Men så snakket vi og jeg merket jeg ble roligere og roligere, sier Maryam.

De fortsatte å holde kontakten og møttes jevnlig.

– Vi snakket og gråt. Gråt og snakket. I dag er Mozhgan den jeg stoler hundre prosent på og kan fortelle alt som er på hjertet mitt. Hun er søsteren min, sier hun.

Aldri angret

Ved siden av Maryam sitter en annen norsk-iransk kvinne i 30-årene. Hun ønsker å være anonym, så vi kaller henne «Hamida».

Den tidligere muslimen går så langt som å kalle Mozhgan Krogh-Rad for sin «engel».

– Da jeg kom til Norge stolte jeg ikke på noen. Heller ikke på Mozhgan. Men hun ga seg ikke og ringte meg gang på gang i ett år. I dag forstår jeg at det var Jesus sin måte å finne meg på, sier Hamida.

Hennes vei til å konvertere gikk gjennom flere steg. Fra å se den klassiske Jesus-filmen på farsi i skjul som barn i Iran – til å få oppfølging og undervisning om Bibelen av Krogh-Rad i Norge.

Avgjørelsen om å ta imot Jesus skjedde etter å ha tilbragt mye tid med innvandrerkonsulenten.

– Hjertet mitt ble mer og mer åpent av å snakke med Mozhgan. Uten henne kan det godt hende jeg aldri hadde blitt en kristen. Jeg så Jesus gjennom henne, sier hun.

Ved å konvertere har Hamida mistet kontakten med familien i Iran og store deler av nettverket sitt.

Men hun har aldri angret på valget.

– Før var jeg redd for Gud. Hvis jeg ikke kledde meg riktig, ikke ba nok eller sa noe galt så liker han meg ikke. Jeg hadde så mye dårlig samvittighet. Nå vet jeg at selv om jeg gjør feil og ikke er perfekt, så elsker Gud meg slik jeg er. Nå bor Den hellige ånd i meg, og det er den beste følelsen som finnes, sier Hamida og tørker en tåre.

– Uvurderlig for oss

De norsk-iranske konvertittene er ikke de eneste som setter pris på arbeidet til Krogh-Rad.

Pastor i Oslo Storbymenighet, Anne Mari Schiager Topland, har fulgt arbeidet hennes siden hun ble pastor i 2020.

– Hennes faglige kompetanse som sjelesørger blandet med personlig erfaring – både som flyktning og konvertitt – er helt uvurderlig for oss som menighet, sier Topland.

I en menighet hvor over halvparten har innvandrerbakgrunn, handler mye av Toplands jobb om å bygge gode fellesskap på tvers av kulturer.

– Dette er vår identitet. Vi ønsker at våre husgrupper, tjenester og lederteam skal være flerkulturelle. Med tanke på hvor multietnisk Norge er blitt, kan det tyde på at vi var forut for vår tid, sier pastoren.

Mye å lære

I 2023 har, ifølge tall fra SSB, hver femte nordmann innvandrerbakgrunn, enten i første eller andre generasjon.

– Dette er en virkelighet vi i det norske kirkesamfunnet ikke har tatt godt nok inn over oss, sier Topland.

– Hvordan mener du norske menigheter bør jobbe fremover?

– Flerkulturelle staber og lederskap er en god start. Så må vi som er etnisk norske slippe innvandrere til. Jeg mener det er hovmodig å forvente at alle som kommer hit skal bli som oss. Da driver vi assimilering og ikke inkludering.

– Hva gjør det med deg å høre vitnesbyrd som Maryams og Hamidas?

– Jeg blir veldig glad. Samtidig forteller det meg hvor mye konvertitter ofrer ved å velge Jesus. Da må vi som menigheten være der for dem. Med det mener jeg ikke gi dem en enkel brosjyre, men invitere dem i fellesskap og bygge reelle relasjoner, sier pastoren.

Blitt en disippel

Sommeravslutningen til Storbymenigheten Oslo markerer slutten på en sesong og at en ny snart er i emning.

På samme måte følte Maryam og Hamida det da de ble en del av menigheten.

– De er min utvidede familie. Her føler jeg meg hjemme. Her er jeg trygg og blir inkludert, sier Hamida.

Hamida har dessuten begynt å evangelisere på ulike asylmottak. Hun føler seg som en disippel.

– Mange lengter etter relasjoner og Jesus. Jeg har fått være med å døpe to stykker nylig. Men jeg har alt å takke Mozhgan og Jesus for, sier hun.

Maryam er enig.

– Hjelpen vi har fått her gjennom Mozhgan hadde alt å si for meg. Nå er jeg helt fri, jeg er med og synger i menigheten og trives kjempegodt, sier hun.

– Ta vare på dem

Mozhgan Krogh-Rad forteller at tilbakemeldingene er fantastiske å høre og de fungerer som drivstoff på tanken.

– Jobben min er krevende. Jeg bærer med meg livene og sorgene til de jeg hjelper. Det betyr at jeg i praksis må være tilgjengelig hele døgnet. Jeg kan ikke bare legge på om noen ringer kl. 23 og opplever en krise.

– Hva gir denne jobben og tjenesten deg?

– Det gjør meg stolt å kunne være der for dem og jeg er så takknemlig overfor vår menighet som valgte å ansette meg i denne rollen, sier Krogh-Rad.

Norsk-iraneren håper å se enda flere med lignende jobber som henne selv i kirkelandskapet.

– Det behøves virkelig. Konvertitter trenger inkludering og omsorg. Da vil du se at de har utrolig mye å bidra med. Både i menigheten og som disipler for å utbre Guds rike, sier Mozhgan Krogh-Rad.