I Israel finnes det en rekke «norske» hus

Mens flere europeiske nasjoner og kirker eier praktbygg i Israel, som stammer fra politiske omstendigheter tilbake på osmansk tid på 1800-tallet, er det norske nærværet litt mer avmålt.

En av unntakene er det norske Karmel-instituttet.

Dette er del én av to i en serie om norsk tilstedeværelse i Israel, som etter to år med covid gikk inn i en krig som nå har pågått i sju måneder.

Karmel tenker nytt om fremtiden

Med en relativt stor bygningsmasse i Israel og lengre tid med tomme rom skulle en tro at utfordringene sto i kø for Karmel-instituttet. Styreleder John Skåland har imidlertid sørget for at stiftelsen kan bære noen magre år, for ham er det en annen utfordring som tynger om dagen.

Skåland sto og inspiserte en safe i Stavanger første gangen Dagen ringte for å høre om tilstanden for Karmel-instituttets bygg i Israel.

– Du har ikke noe erfaring med å åpne slike du, sa han lett lattermildt.

– For en slik jobb trenger man nok en Egon Olsen, var svaret.

Da Dagen ringer på nytt noen uker senere står safen fortsatt like låst. Formannen i Karmel-instituttet er derimot temmelig åpen om de utfordringene som har møtt organisasjonen de siste årene.

Opphavlig var Karmel en organisasjon som drev sjømannskirker i Israel. Først i Haifa, så i den nye havna i Ashdod. Med tiden har bygget deres Bet Norvegia i Jerusalem blitt stedet som flest nordmenn på israelstur søker.

Det gjorde jeg også da jeg på midten av 1990-tallet bodde et kvarters gange unna, og Norge var lenger borte enn i Internett og smart-telefonens tid.

Stor utvikling

Det har skjedd mye på snart 30 år. Men også den gang var det klart at norske sjøfolk ikke søkte guidede turer, men skipet ble losset på en havn. Tallet på sjøfolk har selvsagt gått drastisk ned, og de få som er igjen ligger ikke lengre i flere dager på havna og blir losset og lastet.

Gjennom årene har det vært et jevnt sig med både grupper og enkeltpersoner som har vært innom Karmel-instituttets hus. Husene har stort sett vært bemannet av frivillige fra ulike kanter av Norge. Noen av dem kom igjen og igjen.

Fram til mars 2020 opererte husene, som fungerer som alternativ til hotell, stort sett i takt med årstidene. Under høytider, både jødiske og kristne kunne det fylles opp. Mens det på andre tider av året var mer rolig.

Med covid ble det naturlig nok bråstopp.

To år med utfordringer

En stopp som varte i nærmere to år. Så kom det ett år med noenlunde normal drift før krigen brøt ut. De frivillige dro hjem og husene står igjen tomme.

Det som imidlertid ruller og går er faste utgifter. Kommuneskatt, strøm, vann og kloakk skal betales. Slår man sammen covid-årene og krigen så har det siden mars 2020 vært tomt i nesten tre år til sammen. Men rolige perioder gir også muligheter til å tenke på veien videre.

Og på telefonen fra Moi i Rogaland er John Skåland, formann i Karmel-instituttet, villig til å dele noen tanker om stiftelsens utfordringer og framtidstanker. Og la det være sagt med en gang:

Skåland er ikke typen som «safer» i svarene sine.

Over 30 år i organisasjonen

Han har siden 1992 vært styreleder i Karmel-instituttet og har dermed lang fartstid i organisasjonen.

– Vi har ingen gjester nå, men vi har folk som passer på huset, sier han.

– Vi har også den fordelen at vi bare har én lønnet ansatt. Alt det andre arbeidet blir gjort frivillig. Samtidig har Karmel-bladet som vi gir ut holdt stand hele tiden og gått sin gang.

Skåland var selv i Israel i forbindelse med løvhyttefesten da angrepet kom 7. oktober.

Frem til da hadde aktiviteten på huset i Jerusalem tatt seg opp etter pandemien, forteller han. Han kom seg til slutt ut av landet.

Økonomisk krevende

– Med så lange opphold de siste årene, hvordan går dette økonomisk?

– Vi har tre hus som vi har utgifter på. Ashdod, Haifa og Jerusalem. Samtidig har vi oppspart kapital som gjør at vi tåler litt, men vi tåler selvsagt ikke om dette skulle dra ut i årevis.

– Så dere har lært av lignelsen om de sju feite og sju magre årene?

– Det kan du godt si. Karmel har altså rygg til å bære situasjonen ganske langt fremover. Samtidig eier stiftelsen altså tre bygg på ganske ulike steder i Israel. To av dem, Haifa og Ashdod, ligger litt utenfor den tradisjonelle pilegrimsleden.

– Sammenlignet med starten har det selvsagt skjedd en rekke endringer. Det er lenge siden sjøfolkenes tid. Samtidig er det nok huset vårt i Jerusalem som det er størst interesse for i dag. Det ligger relativt sentralt i byen, og de fleste som kommer til Israel vil til Jerusalem.

– Er du uroet over at det kanskje er de med grå hår som dominerer turistbildet i Israel?

– Det har lenge vært sånn, men også de med svart og blondt hår ender til slutt opp med gråe hår.

Utfordrende med mye eiendom

Skåland ser heller en utfordring i den store bygningsmassen de eier i Israel. Nylig ble den gamle sjømannskirken i Haifa tilbakeført til organisasjonen etter å ha vært disponert av datteren til Karmels grunnlegger, Per Faye-Hansen i flere tiår.

– Bygget i Haifa har vært leid ut, og vi må nok også se litt på hva vi skal gjøre med bygget i Ashdod. Det er nok slik at det først og fremst er huset i Jerusalem folk vil til, sier Skåland.

Hva som kan bli aktuelt der er ikke avgjort ennå, men Skåland selv akter å komme nedover til Israel om ikke altfor lenge.

– I tillegg til disse byggene driver vi også støtte av ulike prosjekt i Israel. Vi har også en person som håndterer de som vil eller skal være frivillige for oss. Så vi håper at vi kommer i gang på nytt om ikke for lenge.

Selv med en omfattende bygningsmasse og lite aktivitet de siste årene, så er altså ikke John Skåland veldig uroet over situasjonen på kort og mellomlang sikt. Mannen fra Moi høres ikke så veldig uroet ut over situasjonen, om man da ser bort fra denne safen han skulle ha åpnet.