Pastorparet strevde med å bli foreldre: – Følelse av å ikke strekke til

13 dager gamle Imre Matheo ligger på ryggen og sover. Dagslyset fra utenfor stuevinduet treffer ham midt i det vesle fjeset.

Mamma Heidi og pappa David Haddeland titter på sin nyfødte solstråle og klarer ikke stoppe å smile. Iblant må de også gni seg i øynene.

Ikke bare på grunn av lite søvn, men for å forsikre seg om at de ikke drømmer.

For Imre Matheo var ingen selvfølge. Det er en grunn til at navnet hans betyr «etterlengtet gave fra Gud».

I sju lange år har ekteparet vært gjennom en følelsesladd berg-og-dal-bane. Prøvelsene de har opplevd har satt både ekteskapet og troen deres på prøve.

– Vi ønsker å være åpne om vår historie fordi vi vet hvor mye det betyr å vite at andre har stått i dine sko tidligere. Og at troen kan tåle de dypeste daler, som vi opplever at vi har gått gjennom, sier Heidi.

Ungdomskjærester

David og Heidi Haddeland er i dag pastorpar i pinsemenigheten Filadelfia Lillestrøm utenfor Oslo.

De møttes allerede som tenåringer gjennom hvert sitt kristne ungdomsmiljø på Sørlandet. Han fra Lyngdal og hun fra Kvinesdal.

– Jeg falt for hennes omsorg og varme overfor alle slags mennesker, sier David, som fridde kun fire dager etter at Heidi fylte 18 år.

– David er og har alltid vært en rolig, positiv og stødig person med gode verdier. Selv om jeg kan være engstelig av og til, har han evnen til å roe meg ned og få meg til å se lyst på tilværelsen, sier Heidi.

Da de giftet seg, var ikke egne barn noe de hadde lengst fremme i panna.

Skjønt, Heidi forteller at hun har båret på et sterkt kall til å bli mor siden hun var liten jente.

– Mine venninner snakket alltid om at de skulle bli lege eller lærer. Jeg skulle bli mamma, sier hun.

Etter flere år hvor hun og David dyrket ekteskapet og livet som mann og kone, følte de seg i 2018 klare for noe mer.

Nå ville de bli foreldre.

Flere operasjoner

I Norge er det beregnet at én av ti personer opplever periodevis eller vedvarende ufrivillig barnløshet, ifølge NHI.

Vanlige årsaker til ufrivillig barnløshet er forstyrrelser i eggløsning, skader i egglederne, høy alder hos kvinnen eller redusert sædkvalitet.

Andelen par som får problemer med å oppnå graviditet forventes å fortsette å øke.

Heidi og David trodde ikke skulle bli en del av denne statistikken.

Men da ett år gikk uten resultater, mistenkte Heidi at noe var galt.

Undersøkelser viste at hun trengte en operasjon for å i det hele tatt ha mulighet til å bli gravid. Selv da ville sjansene være små.

Nye runder og nye forhåpninger fulgte. Til ekteparets store skuffelse var fremdeles graviditetstestene negative.

Heidi prøvde enda en operasjon i håp om at hun ville bli gravid. Men tilbakemeldingene fra legene var til slutt like klare som de var brutale:

Sjansene for å bli gravid på naturlig måte var mikroskopiske.

Tvil, skam og spørsmål rundt sin egen verdi begynte å melde seg hos Heidi.

– Følelsen av å ikke strekke til på det ene alle kvinner skal klare, er vond. Selv om jeg prøvde å ikke gi rom til løgntanker om at jeg plutselig var mindre verdt, er ikke det så enkelt, sier hun før hun følger opp:

– Det er da det er gull verdt å være åpen om det du står i.

Fikk verdifull støtte

For Heidi var det avgjørende å være åpen med ektemannen David om utfordringene med å få barn tidlig i prosessen.

Han beskriver sin egen reaksjonen som en form for «dobbeltsorg».

– Du må håndtere din egen sorgprosess som handler om selve situasjonen. Så er det samtidig veldig tøft å vite at din egen kone har det enda tøffere midt oppi det hele, sier David.

Sammen fant de likevel styrke til å holde motet og håpet oppe.

– Det ble mange timer i bønn til Gud om at han skulle lede oss og åpne nye dører for oss. Vi opplevde så sterkt at vi skulle bli foreldre til våre egne barn at vi ikke kunne slippe den, sier David.

Adopsjon eller å bli fosterforeldre var oppe til vurdering. Men paret opplevde at tidspunktet ikke var riktig.

Dermed sto ekteparet igjen med én utvei: assistert befruktning.

Ventetid

David og Heidi gikk i gang en IVF-prosess (In Vitro Fertilisering), som er befruktning av en eggcelle med sæd i et prøverør.

Behandlingen, som de foretok på en klinikk i Norge, krevde både medisinering og injeksjoner for Heidi.

– En IVF-prosess er en påkjenning for kroppen og hodet. En ting er alt klinikken ber deg om å gjøre, men det verste er ventingen. Svar på prøver, undersøkelser og diverse inngrep. Dessuten aner du ikke om det er gode eller dårlige nyheter når legene ringer, oppsummerer Heidi.

Hun og David husker da de fikk beskjeden om at embryoene, altså de befruktede eggene, ikke utviklet seg som de skulle.

Ekteparet måtte forberede seg på at de ikke kom til å klare seg.

– Da sendte vi meldinger til alle som visste om prosessen vår og skrev: «Nå trenger vi at bønnestøtte settes inn, for nå er vi i ferd med å miste håpet».

«Mirakelgutten»

Noen dager senere ringte de fra klinikken igjen.

David vil aldri glemme ordene som kom fra andre enden av telefonen: «Vi skjønner ikke helt hva som har skjedd. Men begge embryoene har klart seg».

– For oss ble det et bønnesvar og et tegn på at Gud var med oss.

Det befruktede egget fikk deretter vokse i magen til Heidi. Svangerskapet var turbulent, men de vordende foreldrene hentet styrke i hverandre, bønn og en menighet som heiet fra sidelinjen.

Ni måneder senere ble Imre Matheo født. Den etterlengtede gaven fra Gud var kommet.

Glemt var år og dager med tårer, sorg, skam, usikkerhet og håpløshet.

– Han er verdt all ventingen. Vår mirakelgutt, sier Heidi og ser på den lille bylten i fanget sitt.

David legger pekefingeren mot kinnet til sønnen.

– Det var et crescendo av følelser å holde ham for første gang. Ganske absurd når noe du har bedt om og ventet på så lenge plutselig ligger i armene dine.

Ble utfordret om etikken

Pastorparet vet at opptakten til «lykkeboblen» de nå befinner seg i, kan være omstridt blant annet kristne miljøer.

Livsvernorganisasjonen Menneskeverd mener for eksempel at et befruktet egg har moralsk status på lik linje med fødte mennesker.

De opplever at stadig flere kontakter dem om spørsmål rundt assistert befruktning.

Samtidig skriver de på sine nettsider at det finnes flere etiske utfordringer knyttet til praksisen:

«For det første vil det være en kritikk av selve behandlingsmetoden, ettersom man i praksis alltid befrukter flere egg enn det man behøver for å sikre egg av beste kvalitet. For det andre frykter man at barnet kan bli en «vare» med videre etiske følger som reises i kjølvannet av dette».

Heidi og David var fullt klar over disse problemstillingene da de strevde med å få barn.

– For oss som mener et embryo er et liv, er det eneste og største dilemmaet hva som skjer med de som blir «til overs». Det måtte vi reflektere grundig rundt, forteller David.

– Vi brukte god tid i bønn og til å tenke før vi bestemte oss. Noe annet som hjalp oss var å oppsøke andre kristne familier vi visste hadde stått i våre sko før, forteller Heidi.

Må leve med valget

I samtale og refleksjon med seg selv, Gud og andre, ble den indre freden avgjørende for beslutningen til Haddeland-familien.

– Vi opplevde så sterkt at Gud støttet oss i dette valget og har bekreftet det gjennom alle de små stegene vi har tatt underveis, sier Heidi.

Der hvor det er vanlig for par å befrukte inntil 15 egg, var det vanskelig å hente ut så mange egg i Heidi sin situasjon.

Derfor var også refleksjonene rundt dette annerledes, ettersom ekteparet visste at de ikke ville få mange egg per uttak.

– Vi har nok trått mer forsiktig og gått mer langsomt frem enn andre. Men vi har følt det har vært helt riktig for oss av hensyn til respekten for livet, sier David.

– Har dere forståelse for de som mener det er etisk problematisk med assistert befruktning?

– Ja, det har vi. Derfor er det viktig at alle gjør seg opp sine egne meninger og syn, i god tid med både hverandre, Gud og mennesker du stoler på, sier Heidi.

– Har dere som kristne og pinsepastorer opplevd mye motstand mot valget dere tok?

– Fra de vi kjenner har det bare vært støtte. Det vil alltid være noen som ville landet på en annen konklusjon enn det vi gjorde i vårt sted, men de har vi respekt for, sier David.

Ønsker åpenhet

De nybakte foreldrene nyter sin nye hverdag som for det meste består av bleieskift, trilleturer og idyll.

Heidi og David har valgt å være åpne om årene som var langt ifra idylliske.

På Facebook har de blant annet skrevet:

«Vi vet at vi ikke er alene om å stå i en slik prosess, og for oss har det vært gull med de rundt oss som har turt å dele av sine erfaringer. Derfor ønsker vi å være åpne rundt vår prosess og si at vi er her om du trenger en prat eller en heiagjeng i en lignende prosess».

– Det er nok litt tabu med prøverørsbehandling. Men det virker som det er blitt mer vanlig, også for kristne. Vårt råd er uansett å finne noen du stoler på som du kan dele erfaringer med både i og utenfor kirken, sier Heidi.

Viktigst av alt, mener ekteparet, har vært å holde seg nær til Gud. De opplever at både ekteskapet og bønnelivet deres er sterkere nå enn noen gang.

– Det er lett å bli sint på hverandre og Gud når livet ikke går helt slik du planlegger. Men i stedet for å trekke seg unna, vil vi anbefale det motsatte. Alle vil oppleve kriser i større eller mindre grad, men det er utrolig hvordan Gud bærer deg gjennom alt, hvis du gir Ham muligheten, sier David Haddeland.