Pinsemenighet jubler for vekst: Hundrevis på gudstjeneste hver søndag

– Det er litt kaos her. Du får bare ha oss unnskyldt, sier pastor Håkon Vestersjø i pinsemenigheten Klippen Sandnes.

Han baner seg vei gjennom folkemengden i resepsjonen for finne et ledig rom til sju av menighetens ildsjeler. De skal fortelle om hemmeligheten bak den store veksten de siste par årene.

Det er ennå en halvtime til søndagsgudstjenesten begynner, men mange frivillige har allerede møtt opp for å gjøre alt klar. Andre vil bare sikre seg en god plass.

Det er nemlig trangt om saligheten i Klippen Sandnes, faktisk så trangt at det knapt er plass til alle som ønsker.

Aktualisering

For to år siden var det omkring 250 personer som pleide gå til søndagsgudstjeneste her.

Så, 24. februar 2022 invaderte Russland Ukraina. 6,3 millioner ukrainere er blitt drevet på flukt siden den gang, ifølge FN. 70 000 av dem endte opp i Norge, viser tall fra Integreringsdirektoratet. Av disse igjen bor 2619 i Rogaland, melder Aftenbladet.

Karina (14) og mormor blei flyktningar over natta

Blant ukrainerne på Sørvestlandet spredte ryktet seg om en spesiell menighet hvor det var både hjelp og fellesskap å få: Klippen Sandnes.

Slik startet veksten.

250 gudstjeneste ble til 400 sist halvår. Rundt en fjerdedel av deltakerne er av ukrainsk opprinnelse.

Startet på 70-tallet

Veksten i Klippen er ny, men menighetens bånd til Ukraina er gamle.

På 70-tallet besøkte misjonæren Hans Myrvold sovjetiske pinseledere, som måtte holde møter i hjemmene eller ute i skogen, i skjul for myndighetene.

Tilbake i Norge startet Myrvold «Bønnetjenesten for Sovjet» i 1972. Hver menighet fikk utdelte et sted de skulle be for.

Klippen Sandnes ba for Ivanov-Frankivsk vest i Ukraina.

Drøye 20 år senere kom den første hjelpesendingen fra Klippen til Ukraina. Menigheten hadde en hjelpesending i halvåret de første årene.

I 2002 akselererte antall hjelpesendinger.

På denne tiden begynte menigheten å få mer informasjon om innsamlingene. Pinsevenner i Sandnes og Ivanov-Frankivsk besøkte hverandres menigheter.

– Når folk i menigheten møtte ukrainere fysisk ble de mer engasjerte, forteller norsk-ukrainske Elena Skårland, som har vært primus motor i Ukraina-arbeidet siden 2002.

I 2010 sendte Klippen hele ti lastebillass til Ukraina. Samtidig formidlet også de norske pinsevennene muligheten for sesongarbeid ved gartnerier i Rogaland. Ukrainere kom, fikk jobb og gikk til gudstjenestene i Klippen søndagene. Elena Skårland var tolk for de som ikke kunne norsk.

Ukrainerne på sin side hjalp menigheten med å klargjøre hjelpesendinger til hjemlandet.

– Vi anbefalte dem også å gi tiende til sin menighet i Ukraina. Det tror jeg de fleste gjorde, sier Elena Skårland.

Hadde planen klar

Da storskalakrigen brøt ut i 2022 hadde Klippen velkomstkomitéen klar. Ukrainsk tolketjeneste var allerede på plass, men tilbudet ble utvidet til ukrainasamlinger annenhver torsdag, egne samlinger for ukrainske ungdommer, julefester og guidede turer i fylket.

Ukrainerne igjen blir raskt invitert med inn i frivillig menighetsarbeid. De er blant annet med i tolketjeneste, vertskap, kafeen, barnearbeid og hjelpesendinger.

– Vi jobber intenst for å integrere, sier Elena Skårland.

Pastor Håkon Vestersjø legger til:

– Hele menigheten har åpnet hjertene sine for ukrainere.

Han avbryter og retter seg selv:

– Vi ønsker ikke å omtale dem som «ukrainerne», men som menighetens egne folk.

Vestersjø skulle gjerne sett ukrainerne og andre folkegrupper i mer fremskutte posisjoner.

– De skal ikke bare være noen som utfører oppdrag. Jeg ønsker og håper de kan ta ett steg opp, slik at de kan få lederansvar. Da må de ukrainske komme mer på banen, og det ønsker vi velkommen.

– Som å komme hjem

Ukrainske Lena Parniuk og familien hennes ble invitert til Klippen av Elena Skårland, da hun kom til Norge for halvannet år siden.

– Hver gang jeg kommer hit merker jeg Guds kjærlighet gjennom folkene som er her. Det er veldig viktig og veldig stort, sier hun.

I menigheten ble hun raskt spurt om å være frivillig og fikk senere arbeidspraksis. Denne søndagen er hun forbeder.

– Klippen har gitt meg unike muligheter her i Norge, sier Parniuk.

Fullt overalt

Før gudstjenesten starter denne søndagen blir Korsets Seier møtt i døren av ukrainske velkomstverter. Fremme i salen er omlag 50 ungdommer, bærende på hver sin bibel, i ferd med å kapre hele førsteraden.

Lenger bak i salen er en rekke ulike nasjoner med sine respektive gudstjeneste-kleskoder representert.

På scenen derimot er det tilsynelatende sandnesgaukene som styrer showet.

Når gudstjenesten starter er det alt fullt overalt; i resepsjonen, kafeen, på galleriet og i sidedalen.

Habtom fra Eritrea går i menigheten og bidrar til å gjøre den nye World Watch List 2024 levende fra scenen denne søndagen.

Han forteller hvordan det er å være kristen i landet som ligger på fjerdeplass i Åpne Dørers årlige indeks over de 50 landene i verden hvor det er farligst å praktisere sin kristne tro.

Overvåking, arrestasjoner og tidsubestemt forvaring er en del av trusselbildet for alle kristne i Eritrea, ifølge Åpne Dører.

Abdo uttrykker ikke sinne eller frykt når han forteller:

– I fengsel får vi mulighet til å vitne for mennesker vi ellers ikke treffer.

Ble fengslet for troen

Den kristne eritreeren har selv sittet i fire ulike fengsler på grunn av sin tro, hvorav det ene var en metallcontainer, som var iskald om natten og glovarm om dagen.

Han sammenligner det eritreiske folkets lidelser med fødselssmertene, som er beskrevet i Johannes 16,21. «Når kvinnen føder, har hun sorg, fordi hennes tid er kommet; men når hun har født sitt barn, kommer hun ikke lenger sin trengsel i hu, av glede over at et menneske er født til verden».

– Nå har folket mitt det veldig vondt, men snart kommer glede. Tusen takk at dere ber for meg og mitt folk. Tusen hjertelig takk, sier Abdo til menigheten sin.

Menighetens hjertefolk

Pastor Håkon Vestersjø tror at det er det gjenkjennelige evangeliet som gjør at mennesker fra ulike kulturer kommer til menigheten.

Rundt 30 nasjoner er representert her, men ingen folkegruppe er større enn den ukrainske.

I tillegg til pinsevenner, finnes det mennesker med ortodoks, katolsk og ateistisk tradisjon blant de som har funnet seg til rette i menigheten.

Ikke alle har samme ønsker om hvordan gudstjenesten skal gjennomføres.

– Noen ønsker at vi skal implementere deres tradisjon med for eksempel at damer skal bruke skaut i kirken. Andre har preferanser om hvem som bør gå til nattverd i Klippen og hvem som ikke bør få lov, sier Vestersjø til Dagen.

Men han fastholder at Klippen er en norsk menighet.

– Vi har vært tydelig på at du er hjertelig velkommen til Klippen med eller uten tildekket hode. Men det blir ikke undervisning der vi oppmuntrer til å dekke hodet sitt. Du kan gjerne komme med dine kulturelle tradisjoner, men vi er en norsk menighet, og hos oss er alle som ønsker det velkomne til nattverd.

– De andre drukner

– Hvordan opplever folk fra andre nasjonaliteter at ukrainerne får så mye oppmerksomhet?

– Ukrainere blir veldig mye større enn alle de andre folkegruppene. Det er viktig å ha fokus på. Derfor har vi startet opp en internasjonal gruppe, som skal møtes av og til. Da kommer ikke ukrainere, for da drukner de andre folkegruppene, sier pastoren.

Han medgir:

– Du kan si vi har lyktes med å integrere ukrainerne i menigheten, men de andre nasjonalitetene må vi jobbe mer med. Før pandemien hadde vi blant annet en stor gjeng fra Brasil i menigheten. De har vi dessverre ikke lykkes med å ta vare på.

Her er egne gudstjenester for innvandrere helt uaktuelt

– Dessverre har ikke alle funnet seg til rette hos oss, sier Vestersjø.

– Det blir kaos

Samtidig som at noen har trukket seg unna har flere norske barnefamilier kommet til sist halvår, ifølge pastoren. Det samme gjelder ungdommer.

For et par år siden pleide det være 10 til 15 ungdommer på søndagsgudstjeneste.

Det siste halvåret har det vært over 50.

– Vi kan være 400 på en vanlig gudstjeneste. Det har vi ikke vært før, i alle fall ikke i min tid, sier Vestersjø.

Menighetsmedlemmer reagerer ulikt på veksten.

– Noen elsker mye folk, men mange kjenner at her var det for fullt. Det blir litt kaos, sier Vestersjø.

Fra kaos til harmoni

Nede i hovedsalen går gudstjenesten mot slutten. Lena Parniuk slutter seg til gruppen med forberedere, og så inntar lovsangsteamet scenen. De som har fått tolkning til norsk gjennom ørepropper legger disse fra seg.

Nå gjelder det å ikke veive for mye med armene nedi salen, så sidemannen blir truffet.

Så bryter 400 ut i samstemt lovsang «For så langt har du vært med meg, fortsatt vil du være der. Aldri går du fra min side. Du vil alltid være der». Akkurat da er det ikke kaos, men harmoni som råder i Klippen Sandnes.