Skuffet over kallet

– Jeg identifiserer meg med dem som er annerledes.

Ved første øyekast er det lite annerledes å spore hos pastor i Ytre Randesund Misjonskirke i Kristiansand, Torbjørg Oline Nyli (40).

Den hvite kvinnen med østlandsdialekt, to sett med armer og bein og halvlangt, brunt hår ville neppe skilt seg særlig ut langs gatene hvor du og jeg ferdes.

Men så er det ikke alle som har gått de veiene pastoren, bibelskolelæreren, trebarnsmoren, forfatteren, misjonærbarnet og teologen har gått.

Født i Tanzania

Foreldrene til Nyli var begge misjonærer i Tanzania da hun kom til verden.

Mellom husene i nabolaget sprang og lekte hun med de andre lokale barna. Misjonærbarnet skilte seg kraftig ut med sin lyse hudfarge. «Mzungu» (hviting på swahili) ropte de etter henne. Det blanke, lange håret hennes var også spennende å ta på.

– Selv om jeg aldri ble direkte mobbet, måtte jeg føle på det å være annerledes allerede som veldig liten. Det var til tider tøft, minnes Nyli.

Denne følelsen vedvarte da hun som sjuåring flyttet med familien tilbake til Norge. De bosatte seg i Kristiansand. Nyli følte seg som en usynlig innvandrer.

– Jeg var lik de andre på utsiden, men jeg hadde «feil» dialekt og delte ingen av referansene eller sjargongen til mine jevnaldrende. Det var tydelig at jeg ikke hørte til, forteller hun og husker at hun lengtet tilbake til Tanzania på den tiden.

Både språket swahili og andre deler ved kulturen i fødelandet ble med tiden visket ut. Men den flerkulturelle oppveksten har gitt Nyli noen nyttige egenskaper, ifølge norsk-afrikaneren.

– Kristne er kalt til å være annerledes. Vi er i verden, men ikke av verden. Det mener jeg er viktig å huske på, sier pastoren.

Diskuterte med prestefar

Torbjørg Oline Nyli var en ivrig kristen som barn og ungdom. Teologiske spørsmål opptok henne tidlig. Diskusjonene rundt middagsbordet i hjemmet kunne bli riktig så intense. Spesielt far fikk kjørt seg. Han var utdannet prest.

– Jeg ble ofte stilt kritiske spørsmål i klasserommet, uten at jeg følte jeg hadde gode nok svar. De samme spørsmålene tok jeg videre til pappa, som sikkert syntes jeg var pågående. Men det var for å kunne bruke de samme argumentene dagen etter, smiler hun og retter samtidig en takk til sin far for kloke svar.

Kristiansand kan neppe plasseres i kategorien Norges minst kristne byer, men i klassen til Nyli var hun den eneste troende.

– Jeg var ganske velformulert, men jeg tror nok at både lærerne og medelevene mine noen ganger glemte at de sto og «grillet» en 13-åring. Det var ikke alltid like hyggelig å stå i de stormene, og det ble noen tårer iblant, forteller hun.

Motivasjon og trøst hentet hun i de kristne kretsene hun vanket i utenom skolen.

– Jeg var heldig som hadde så mange ulike kristne miljøer rundt meg. Jeg erfarte hvor utrolig viktig det var å kjenne på en tilhørighet, sier Nyli som forteller at hun følte seg hjemme i mer enn ett ungdomsmiljø.

Denne flerkirkelige tilnærmingen skulle bli gjennomgående i livet til den vordende pastoren.

Skulle lenger sør

Fra å være oppvokst som misjonærbarn – utsendt fra Norsk Luthersk Misjonssamband, til deretter å bli konfirmert i Kristiansand frikirke, med ungdomstid i Flekkerøy folkekirke – dro Nyli ut i tjeneste med misjonsorganisasjonen Ungdom i Oppdrag (UIO) etter fullført videregående.

Hun gledet seg til å reise til land langt borte fra Norge og stake ut en vei for det hun trodde skulle bli et liv på sørlige breddegrader i misjonens tegn.

Men så feil kunne hun ta.

Under en disippeltreningskole i regi av UIO på New Zealand merket Nyli at Gud talte til henne.

– Han kalte meg til Norge.

Nylis første innskytelse var «dette er uaktuelt».

– Men så fikk jeg små bekreftelser mens vi var på den skolen og til slutt bestemte jeg meg for å flytte tilbake.

– Var du skuffet?

– Ja. Jeg skulle jo bli misjonær i et land som Tanzania. Man snakker gjerne om at misjonærer ofrer noe når de reiser ut. Jeg følte det som en oppofrelse å reise til Norge.

– På hvilken måte da?

– Ikke med tanke på komfort, tvert imot. Men jeg måtte tenke misjon på en annen måte.

Mangfoldig erfaring

Nyli begynte å studere teologi. Deretter tok hun pentekostalfag på Menighetsfakultetet i Oslo. Hun var med på menighetsplanting i bydelen Grønland og ble etter hvert introdusert for bibelskolen til pinsemenigheten Filadelfia Oslo. Der jobbet hun som lærer mens hun etter hvert tok en master i praktisk teologi ved siden av. I tillegg hadde hun et års engasjement som daglig leder i Misjonskirken Ung.

– Jeg tok mange skritt i denne perioden og tok til meg så mye kunnskap og erfaring jeg kunne. Det var virkelig en spennende tid, forteller Nyli.

Hun stortrivdes i hovedstaden. Men da hun traff sitt livs kjærlighet Stein Erik, giftet hun seg og flyttet til Arendal, og etter hvert til Fevik, der hun ble utfordret til å bli pastor i Fevik Misjonskirke.

Skrev om singelliv

Nyli ble sammen med ektemannen i 2012, etter å ha levd hele sitt da 31 år gamle liv som singel. På selveste bryllupsdagen året etter har hun sitt aller første innlegg i Korsets Seiers spalte «Baktanker» på trykk.

Temaet var singelliv.

– Å være singel skal liksom bare være midlertidig. Det endelige målet er å bli gift. Vel, Paulus konkluderte med singellivet var det beste med tanke på å utbre Guds rike, så jeg mener vi glorifiserer ekteskap i altfor stor grad, sier Nyli.

Tidligere hadde hun prekt om det å være singel både i menigheter og på festivaler. Hun opplevde det tøft å hele tiden måtte håndtere det hun kaller ukloke spørsmål og ufine kommentarer.

– Grunnen til at jeg var singel var fordi jeg talte, sa de. Ingen vil ha en dame som taler. De var liksom skremmende. Og skulle jeg bli pastor, måtte jeg gifte meg med noen som allerede var det. Det var krevende, forteller Nyli.

I dag er hun takknemlig for at ektemannen hennes ikke «lot seg skremme» av en kvinnelig forkynner.

– Jeg hadde ikke klart alt jeg gjør i dag uten han. Han må ofte sitte på søndagsskolen med barna våre, som gir meg mulighet til å gjøre det jeg gjør. Samtidig er det jo det mange pastorkoner gjør, uten å få så mye skryt for akkurat det.

Møtte motstand

Som etablert familiekvinne og pastor på Sørlandet, begynte Nyli for alvor å engasjere seg og følge sitt kall til Norge.

Hun skrev innlegg i aviser, forfattet bøker og reiste rundt i landet og holdt foredrag og forkynte.

Ikke alle var like begeistret for det faktum at hun var kvinne og pastor. En gang 40-åringen ble invitert til å holde foredrag i forbindelse med en av bøkene hennes, ble hun oppfordret til ikke å nevne at hun var pastor.

– Da introduserte jeg meg like godt som hovedpastor, sier hun og ler.

Urovekkende holdninger

Hennes ansikt får raskt et alvorlig drag over seg igjen når hun vitner om veien mot å bli leder av en kirke. Nyli måtte tåle kommentarer fra ulike kristne kretser som mente hun var helt på jordet da hun fremmet kvinnelige kristenledere. Og tonen har ikke blitt mildere, mener hun.

40-åringen synes enkelte av holdningene hos spesielt de unge i dag urovekkende. Hun peker på nykalvinistisk teologi fra USA som én av impulsene som ekskluderer kvinnelige kirkeledere.

– Vi trenger teologiundervisning om kvinner i ledelse. Bibelen og historien er full av det. Tenk bare på hvem Jesus åpenbarte seg for først etter at han gjenoppsto. Det var to kvinner.

– Men hva med de stedene i Bibelen Paulus ber kvinnene tie og ikke tillater dem å undervise en mann?

– Ja, jeg har litt lyst til å sparke borti leggen til Paulus når vi møtes i himmelen en dag, smiler hun. De versene har skapt mye ræl for oss kvinner. Men sannheten er at Paulus forholdt seg til kvinnelige ledere hele veien. Jeg mener vi som kristne velger feil kamp, når vi henger oss opp i disse få versene.

– Så de er uten betydning?

– Jeg har stor respekt for at andre forstår disse versene annerledes, men jeg tror vi må zoome ut og se helheten i Guds rike som Jesus brakte nær. Han kom med sannhet som setter fri, Han gir verdighet, og sender ut alle, både menn og kvinner, for å dele de gode nyhetene om forsoning.

– Kvinner er redd for å trå feil

Med sin flerkirkelige bakgrunn, kan Nyli bekrefte at ikke alle kirkesamfunnene er like opptatt av kjønnsbalanse blant sine ledere. Men de har alle en ting til felles, mener hun.

– Det finnes mange kvinner som er potensielle ledere i alle kirker. Mennene må bare gi dem rom. Det kan ikke bare være gutteklubben grei som bare spør kompisene sine om å veksle på leder- og taleroppgaver, for å sette det på spissen. Så må kvinnene våge å ta de utfordringene og mulighetene de får.

– For det stemmer at kvinner ikke er like villige til å stikke fram hodet som menn?

– Ja. Jeg tror vi kvinner ofte er nøye og sånn sett redd for å si noe galt eller trå feil. Men det mener jeg vi bare må slutte med. Heller si ja, ta utfordringer på sparket og heller gjøre ting halvveis iblant.

– Er halvveis godt nok, da?

– Jeg både hører og leser så mye middelmådig som kommer fra menn. Likevel, de våger å kaste seg ut på dypt vann. Og da blir de til slutt gode svømmere, nettopp fordi de får øvd seg ofte. Hvis du tør å risikere plasking og kaving i starten, så blir du ikke bare spurt igjen, men du blir tryggere og tryggere. Kanskje må vi tåle litt mer prøving og feiling av hverandre?

Generasjonsgnisninger

Misjonskirken, som Nyli er en del av i dag, mener hun at er flinke til å gi plass til kvinner med et ledertalent. Men med sine «annerledes-briller» har hun sett en ny utfordring utfolde seg i menighetene.

Hun kaller det generasjonsgnisninger.

– Hvis en menighet blir for opptatt av en generasjon, så går det ut over en annen. Jeg møtte en eldre person i en kirke som sa: «menigheten snakker hele tiden om de unge og barna. De er fremtiden. Men hva med meg? Er jeg bare fortiden?».

Nyli mener fellesskap og møteplasser på tvers av generasjonen er nøkkelen for større forståelse og færre gnisninger. Hun vil ha mer «bordfellesskap» og mindre «nakkefellesskap» i kirkene.

– Vi trenger å se hverandre i øynene. Forstå at den gamle salmen betyr ekstra mye å høre for 75 år gamle Olga fordi hun ble frelst til den, og at gitaristen på 17 med en irriterende vreng aldri hadde blitt en kristen dersom han ikke hadde blitt med i lovsangsbandet.

Pastoren tror også at det eksisterer en kommunikasjonskløft mellom generasjonene.

– Er du 50 pluss, så betyr ikke det at du ikke er kul eller relevant lenger. I vår menighet finnes det for eksempel mange unge som ønsker mer tilstedeværende voksne som åndelige foreldre. Noen som har gått veien før dem. Det er leit hvis de godt voksne ser på seg selv som utdaterte og bare drar på hytta. Sannheten er at de er selve gullet i menigheten.

Nok «underholdning»

Annerledesheten og det åpne, kritiske blikket hun hadde med seg fra Tanzania har blitt hennes styrke, ifølge Nyli.

I Ytre Randesund misjonskirke i Kristiansand jobber hun for at den relativt unge medlemsmassen skal ha gode forbilder blant de voksne, og at jentene skal få mulighet til å prøve sine gaver og talenter.

– Jeg har hatt mange betydningsfulle voksne i mitt eget liv, spesielt mine foreldre, men også mer ukjente helter i bibelgrupper, ungdomsmiljøet og andre arenaer fra da jeg var ung. Det vil jeg prøve å gi videre.

Menigheten er i full vekst. Om trenden fortsetter må Nyli og resten av lederskapet snart se etter nye lokaler. Tross oppgangstider er hun opptatt av å aldri bli for tilfreds og komfortabel.

– Vi skal være misjonale. Vår jobb er å gi evangeliet videre, men også legge til rette for at mennesker blir bevart i troen og vokser i sin relasjon med Gud.

Pastoren, som nylig kom tilbake fra mammapermisjon, fryder seg over å være tilbake til en normal hverdag etter lang tid med smittevern og restriksjoner. Samtidig har hun blikket festet lengre fram.

– Jeg er spent på hva pandemien har gjort med frivilligheten og viljen til å tjene. Nå har vi blitt «underholdt» på skjerm i halvannet år, men i dag starter jobben med å disippelgjøre. Det er vi alle kalt til, sier Torbjørg Oline Nyli.