Slik ble julen feiret jorden rundt

I de store høytidene kjenner vi enda sterkere enn ellers fellesskapet med den verdensvide kirkefamilien.

I julen synger vi om dette fellesskapet også – om et «uoverskuelig pilgrimstog mot Betlehem», i Jonas Dahls kjente julesang.

I redaksjonen i Dagen får vi hvert år et glimt av dette pilgrimstoget når NTB sender ut bilder fra julefeiring verden over.

Bli med på vandringen, da vel! Kjenn på fellesskapet!

Flere timer før vi rakk å starte julefeiringen i vårt eget land, var de allerede i full gang i Asia. Så la oss starte i øst, der tusener feiret jul i Yoido Full Gospel Church i Seoul i Sør-Korea og sang julesanger av full hals mens de klappet i hendene.

Kirken som ble etablert i 1958 av David Yonggi Cho, regnes som pinsevekkelsens største og teller nær 830 000 medlemmer.

Kontrasten er stor til julefeiringen i Katmandu i Nepal, et land som har opplevd stor kirkevekst, men de siste årene også vond forfølgelse. La bildet av en eldre, kristen kvinne som ber med lukkede øyne, være en påminnelse om å be for de kristne i Nepal.

Så viser bildeserien fra NTB at kvinnen ikke ba alene denne julen. Hun er del av en menighet i Katmandu, der både unge og eldre kom sammen for å feire gudstjeneste 1. juledag.

På plassen utenfor kirken i Katmandu lekte barna med julekrybben som var plassert i en stråhytte og befolket med figurer i full størrelse.

Vandringen vår fortsetter til India, der presten i St. Josefskatedralen i Prayagraj løfter Jesusbarnet høyt opp, så alle skal se ham.

Så legges barnet forsiktig ned i krybben.

I denne kirken er julekrybben plassert under alteret. Kirkegjengerne som fyller benkene til trengsel, sitter med blikket vendt rett mot det vesle barnet. Men løfter de blikket, ser de hvor Jesu egen vandring fortsetter.

På veggen bak alteret henger krusifikset. For Jesus går veien fra krybben til korset.

«Se barnene foran, glad i flokk, så kvinner og menn, så kvinner og menn», synger vi i andre vers av «Nu vandrer fra hver en verdens krok».

Bildene fra Ahmedabad i India viser at det sosiale fellesskapet er en viktig del av julen. Jenter i sine fineste pastellfargede kjoler ønsker hverandre god jul på kirkebakken, mens de voksne snakker sammen i bakgrunnen.

I Lahore i Pakistan hviler et alvor over kvinnene som sitter på tepper på gulvet under julemessen i Sacred Heart Cathedral Church.

Kanskje er det budskapet om julens store mirakel som preger dem, eller kanskje kjenner noen på en utrygghet. Disse kvinnene lever i et land der kirker flere ganger har vært mål for terror.

Så sent som i august i år ble 17 kirker vandalisert av mobb i Jaranwala, nord-øst i Pakistan. Flere titalls hus plyndret.

«Fire måneder etter angrepet føler kristne i Jaranwala seg fremdeles utrygge», skrev BBC nå i julen.

Kristne i Pakistan vet at kirkene er et utrygt sted. Likevel fyller de kirkene i julen. Tenk litt på dét.

Utrygt er det også i mitt kjære Irak, et land jeg har besøkt flere ganger på reportasjetur for Dagen.

Amerikanske militærkilder har ifølge NTB opplyst at amerikanske soldater i Irak og Syria er blitt utsatt for 103 angrep siden 17. oktober.

En gruppe som kaller seg Islamsk motstand i Irak, har tatt på seg ansvaret for flesteparten av angrepene. Gruppen er imot USAs støtte til Israels krigføring på Gazastripen.

Gang på gang er irakiske kristne blitt utpekt som syndebukker når konfliktnivået øker mellom islamistiske grupper og vestlige land.

For presten i den gresk-ortodokse St. Andrews-kirken i Bagdad er kallet uansett å sette mot i de få kristne som er igjen i byen og å peke på håpet, på Fredsfyrsten.

I den samme kirken i Bagdad tenner en eldre kvinne lys og ber en bønn. Hva hun ber om, kan jeg bare gjette. Kanskje ber hun om fred for Irak? Ganske sikkert ber hun for alle slektningene som har forlatt landet og slått seg ned i Australia, Canada, Tyskland og Sverige, og som hun ikke vet om hun noen gang vil få se igjen.

«For alle har samme hjertetrang til julens fred, til julens fred», heter det i tredje vers i den nevnte julesangen.

De kjenner nok på denne hjertetrangen, nonnene som som har kommet til Fødselskirken i Betlehem for å be.

«Det var ingen smil å spore under den tradisjonsrike prosesjonen til Fødselskirken i Betlehem julaften. Til det er krigens skygge for mørk», skriver NTB.

I Ukraina, derimot, har fotografene fanget både smil og sterke farger under årets julefeiring. Som en trassig protest pyntet kvinnene i Pirogovo seg i tradisjonelle, fargerike sjal under julefeiringen. Kanskje var det en måte å vise at de ikke gir opp. At livet leves videre i denne landsbyen nær Kyiv, selv om det snart har gått to år siden Putin invaderte landet.

Den samme protesten var synlig på Petersplassen i Roma, der ukrainere stilte seg bak flagget sitt da de kom for å høre paven be for byen og verden 1. juledag.

Beveger vi oss hjemover igjen, ser vi at dronning Margrete gikk til gudstjeneste på juledag i Århus-katedralen, mens vårt eget kongepar deltok på julegudstjeneste i Holmenkollen kapell.

For det er nå en gang slik, at enten man er konge eller dronning, prest i Bagdad eller en gammel dame i Katmandu, så gjelder siste vers i Jonas Dahls julesalme oss alle:

Og finner du ham i krybbens hø

som hyrder så, som hyrder så,

da eier du nok til freidig å dø

og leve på, og leve på.