Solrunn vil forene kristne gjennom ikonkunst

En bil svinger inn utenfor Storetveit kirke i Bergen.

Iført en hvit ullgenser kommer Solrunn Nes ut av bilen.

Det er over tjue grader, og sola står midt på himmelen. Hardangerværingen vet at innenfor murveggene er det kaldt.

Noen gullbelagte ikoner blir liggende utenfor kirken, ved siden av en militærgrønn ryggsekk og en boks med maleutstyr. Nes må finne noen som kan åpne.

Det er ikke ofte en kunstner er utestengt fra sin egen utstilling.

Denne sommeren er 50 av kunstnerens ikoner nemlig utstilt inne i Storetveit kirke. Hit kan besøkende komme og få oppleve den tredelte utstillingen.

Egg, vann og eddik

Inne i kapellet pakker hun ut utstyret sitt.

Med en liten pensel legger hun et tynt lag av gullgrunn bak figurene på ikonet.

Dette er limet for bladgullet hun skal legge på senere.

– Var det egg, vann og eddik du brukte som bindemiddel for malingen? spør Agnethe Mohn.

Solrunn bekrefter.

Mohn er frivillig i menigheten og skal denne sommeren holde kirken åpen hver onsdag for besøkende som vil se utstillingen.

Før hun ble kjent med kunsten til Nes, hadde ikke Mohn noe forhold til ikoner.

«Gripende» er ordet hun bruker for å beskrive sitt møte med denne kunstformen.

– Du glemmer det trivielle og hverdagslige. Bildene skal ikke tilbes, men man åpner seg for det hellige, forteller hun.

For tiden leser Mohn en av bøkene til ikonkunstneren. Den er med også i dag.

Hvis det ikke kommer besøkende, skal hun sitte og lese i kirken.

Guddommelig nærvær

Nes flytter ikonet til vinduet, mot lyset. Hun fortsetter penselstrøkene over Maria og Jesus.

– På hvilken måte har ikoner hatt betydning for deg personlig?

– Du spør om hele mitt liv fra jeg var 20 år.

Kunstneren møtte ikonkunst første gang som 20-åring. Inne i en kirke i Athen ble hun grepet av det hun beskriver som «et guddommelig nærvær».

Hardanger-jenta var godt kjent med bibelhistoriene. Nå kom de mot henne som bilder og var ikke bare ord i en tekst.

Hun beskriver ikonmaling som «kjærlighets-kunst».

Opplevelsen staket ut kursen for den unge kunstnerspiren. Hun studerte kunst i Athen. I 1985 debuterte hun med ikonutstilling på Bryggen i Bergen. Da hadde hun malt i to år.

Førti år senere er hun en av Norges mest anerkjente ikonkunstnere og maler ikoner for både inn- og utland. Nes er også kunsthistorier og har skrevet tre bøker.

– Mer enn pynt

– Hvordan forklarer du ikonkunst for de som ikke kjenner til den?

– Det er en kunst som avbilder en side av den kristne tro. Det er mer enn bare pynt på veggen.

Nes forklarer hvordan salmer og ikoner er to ulike måter å formidle et budskap under en gudstjeneste:

Liturgien, salmene og prekenen er den delen som har med ord å gjøre, mens ikonet er den visuelle delen av budskapet.

I østlig tradisjon har ord og bilde hatt samme verdi, forklarer kunstneren:

– De er ikke i konflikt, men utfyller hverandre.

Guddommelig lys

65-åringen arbeider innenfor en tradisjon med røtter langt tilbake.

Her er det ikke bare å male som man vil.

Symbolikk, farger og inskripsjoner. Dette er element ikon-kunstneren må kjenne godt.

Som ung student i Athen var hun opptatt av å kopiere farge og form. Slik en musiker øver på et stykke, lærte Nes hvordan ansiktet til Maria skulle se ut.

– Nå kjenner jeg ansiktene som om de er slektninger. De er venner av meg, forteller hun.

Hun legger ut om hvordan ikonkunsten er langt fra realismen. At bygninger og natur ikke er lik virkeligheten, er gjort med vilje.

Omvendt perspektiv brukes mye: I stedet for at linjene går innover i bildet, slik virkeligheten er, går linjene utover.

– Det viser hvordan vi blir gjenstand for det som skjer. Linjene går mot oss og utover mot det evige og fullkomne i Guds rike. Vi kontrollerer ikke den åndelige verden og forstår ikke alt. Det må vi være ydmyke på, forteller hun.

Økt interesse

I løpet av de førti årene Nes har malt ikoner, har det skjedd en endring.

Fra skepsis og negative holdinger blant enkelte teologer på 80-tallet, opplever hun stor interesse for ikoner i Den norske kirke.

De er blitt hennes viktigste kunde.

I Storetveit kirke hadde de tidligere ingen ikoner.

Sogneprest Jan Helge Gram Eggestøl etterspurte et bilde av Maria i kirken. Menigheten fikk da to ikoner i gave. De var begge malt av Nes.

Nå er både kapell og kirkerom fylt opp av ikonkunst langs veggene.

Sogneprest Eggestøl er veldig fornøyd med å få utstillingen til kirken. Menigheten har blant annet brukt ikonene i samtaleprekener. Han håper også å kunne bruke ikonene når skoleklasser kommer på besøk.

– Ikoner er et visuelt uttrykk for tro. Som tidligere døveprest har jeg erfart viktigheten av det visuelle når man skal formidle tro, forteller han.

Ikoner som forener

Nes vokste opp i både bedehus og statskirke, men i voksen alder ble hun katolikk.

Hun tar vare på de gode minnene fra barndommen. Det vanskelige har hun valgt å bearbeide og legge bak seg.

– Jeg er uendelig lei all strid mellom kirker vi ser i dag. I den grad jeg makter, ser jeg det som min oppgave å bidra med noe som bygger.

Hun ønsker ikonene skal hjelpe troende å møtes og forenes, på tvers av kirkesamfunn og uenigheter.

– Min oppgave er ikke å kritisere, men å berike. De rette meningene er det mange andre som har.

Det ufødte liv

Hardangerværingen har likevel sine kampsaker. Hun vil bruke kunsten til å peke på det eksistensielle.

– Hvem er ikke opptatt av å berge liv? spør hun.

Vi står foran et av de første ikonene i delen av utstillingen inspirert av rosenkransen: Refleksjoner over Maria og Jesu liv.

Ikonet viser Maria og Elisabeth, gravide med Jesus og Johannes.

Kunstneren peker på bildet og forklarer hvordan ikonet viser mesteren og tjeneren: Johannes døperen tilber frelseren, frelseren velsigner.

Det er ikke tilfeldig at hun viser Johannes og Jesus som ufødt.

– Det er relevant inn i vår tids debatt og skal gi tanker om livets begynnelse, forteller hun.

Guds mor

Nes må tilbake til kapellet og ikonet.

Hvis gullgrunnen har tørket, skal gullet på. Fort.

Ingenting er overlatt til tilfeldighetene. Grunningen skal tørke i rundt tre timer, avhengig av temperaturen i rommet. Ikonkunstneren kan kjenne om gullgrunnen er klar.

Hun kan kjenne det på følelsen hun får i fingertuppen.

På et bord med håndklær, en hammer og en kaffekopp ligger ikonet.

Men rolige bevegelser legger hun bladgullet på platen og drar forsiktig av papiret så gullet fester seg. Hvis hun tar på gullet, vil det gå i oppløsning.

Gullfargen omgir Guds mor.

Med høyre hånd viser hun til Jesus.