Song flyktet fra Nord-Korea: – Gud reddet meg

Song Byeok vokste opp i Nord-Korea på 90-tallet.

Landet ble ledet av Kim Jong-il, sønnen til mannen som utropte Nord Korea til en ettpartistat i 1948.

– Vi måtte alltid prise ham. Så hver gang vi gikk forbi bildet som hang i hjemmet vårt, måtte vi hilse. Lederen var gud, sier Song.

Det samme gjaldt på skolen.

– Vi måtte stanse og bukke foran bildet og takke ham.

Jobbet i fabrikk

Dagen møter Song Byeok på et hotell i Bergen hvor han har talt under et arrangement i regi av Raftostiftelsen.

Via en tolk forteller han om oppveksten i Nord-Korea, om hvordan han på utrolig vis klarte å overleve og flykte fra regimet.

Song bodde i et liten by utenfor hovedstaden.

Siden han tilhørte arbeiderklassen var fremtiden hans var i all hovedsak hamret i stein. Han måtte jobbe på smelteverket der faren og de fleste andre i den lille byen arbeidet.

Ettersom landet fortsatt fikk forsyninger fra Kina og Sovjet, var ikke det ikke så ille da Song var barn.

– Det var ikke luksus, men vi hadde mat på bordet.

Ble plukket ut

Men Song skilte seg ut. Han var glad i tegne og flink til det.

En dag ble talentet hans oppdaget.

– De ville bruke meg til et større formål. Talentet mitt skulle gjøre hele landet lykkelig, forteller Song.

Da han fikk nyheten, var det vanskelig å sove. Han skulle bli propagandategner for diktaturet.

– Det var så spennende. Jeg var så lykkelig, forteller Song.

Men jobben hadde tydelige begrensninger.

– Jeg fikk ikke tegne lederen, altså gud, men bare kopiere bilder andre kunstnere hadde laget. Jeg fungerte nærmest som en kopimaskin, forteller han.

Budskapet i bildene kom ofte etter at lederen, omtalt som den levende gud, hadde holdt en tale.

– Så plukket man ut noen ord fra talen og laget et slagord. Det kunne for eksempel være at vi skulle gjøre vår beste innsats for den levende gud. Budskapet handlet alltid om å bygge lojalitet til den levende gud, forteller Song.

Bildene ble så hengt opp på stolper langs veien og i fabrikken der faren jobbet.

Fikk ikke si at de elsket meg

– Hvordan vil du beskrive forholdet til dine foreldre?

– Jeg opplevde at foreldrene mine elsket meg, men de sa det aldri. For de fikk ikke lov å si til meg at de elsket meg, og jeg fikk ikke lov å si at jeg elsket dem. Det var forbudt. Vi fikk bare lov å si det til levende gud. All kjærlighet og lojalitet måtte gå til ham.

Song stanser opp og tilføyer:

– Jeg føler meg veldig trist når jeg tenker på min mor.

I tiden under Kim Jong-il var det nok mat til folket. Og de fikk vite at det var den levende gud, lederen, som ga dem mat.

Det var derfor de måtte vise takknemlighet.

Dette skulle derimot endre seg da landet mistet forsyninger fra Sovjet og Kina.

Hovedstaden Pyongyang var priviligert. Utenfor herjet sulten.

Oppdaget Kina

I november 1997 hadde familien knapt mat. Men de hadde slektninger i Kina.

Så Song og faren dro til Kina.

Det var første gang Song, som 28-åring, var utenfor landets grenser.

– Min første oppdagelse var at det var elektrisitet hele døgnet. Den stanset ikke om natten. Er det mulig? tenkte jeg.

– Og så fikk vi spise ris, noe som var utrolig vanskelig å få tak i Nord-Korea. Men i Kina spiste til og med grisene ris.

Ble arrestert

Song og faren fikk både mat og klær fra slektningene og satte så kursen hjem til Nord-Korea.

Da de kom til grensen, ble de arrestert av grensevaktene.

Alle eiendelene ble konfiskert og de ble avhørt, ifølge Song.

– Et av spørsmålene var om vi hadde hatt kontakt med kristne eller hadde med bibel inn i landet. Folk som hadde det, ble nemlig plassert i en leir for politiske fanger, og der kom man aldri ut, forteller han.

Siden faren og Song ikke hadde blitt eksponert for politiske eller religiøse budskap, havnet de i en snillere arbeidsleir.

Sendt til arbeidsleir

Da de kom ut, fikk de reise hjem.

– Men vi tenkte at vi ikke kunne reise hjem uten mat. Da kom alle til å sulte ihjel.

De bestemte seg derfor for å forsøke å dra tilbake til Kina.

Men de kom ikke langt.

– Min far døde, og jeg ble arrestert og sendt til en ny arbeidsleir, forteller Song.

Ville bare dø

I denne leiren var gjennomsnittlig levetid på under tre måneder.

Fangene fikk 70 maiskorn, altså en håndfull, og litt salt til mat hver dag. På toppen kom hardt arbeid.

– Hvis vi ikke løp, ble vi slått.

– Det var et forferdelig sted, og jeg ville bare dø.

– Jeg husker at jeg drømte om å bo i Kina, så våknet jeg opp til en ny dag og tenkte, nei, jeg lever fortsatt her.

Song ble tynnere og tynnere og veide til slutt bare 30 kilo.

Da kom den øverste sjefen for leiren og sa at han kunne reise hjem.

Måtte amputere

Song forklarer at man ikke ønsket at folk skulle dø i leiren, for det ble mer jobb for vaktene å ta hånd om de døde kroppene. Det var bedre at folk døde hjemme.

– Jeg antar at det var derfor jeg ble sendt hjem, forteller Song.

Men Song dro ikke hjem.

– Jeg var i dårlig tilstand og kunne ikke dra til mamma. Hun ville synes det var forferdelig. Så jeg dro til min onkel for å spise og få kreftene tilbake. Så ville jeg besøke min mor etterpå.

I arbeidsleiren hadde Song fått en infeksjon i fingeren etter en flis. Infeksjonen hadde blitt så alvorlig at han måtte amputere.

– Min onkel kjente en lege, som fikk amputert fingeren.

– Fikk du bedøvelse?

– Nei.

Fluktet

Onkelen anbefalte Song å flykte fra Nord-Korea.

– Han sa; ikke dra til din mor, dra til Kina. Så skaffet han en billett til meg.

Song forteller at han dro til sin mor, for å si farvel.

Like etter døde moren - av sult. Nå hadde han mistet begge foreldrene sine.

Song reiste mot grensen til Kina.

Ved grensen var det en elv.

– Jeg tok av alle klærne, unntatt trusen, og svømte over elven, under vann. Dermed ble jeg ikke oppdaget.

Da Song kom til Kina, gjemte han seg.

Han fikk så kontakt med familie i Sør-Korea, som hjalp ham med et falskt pass. Han kom dermed ut av Kina og bosatte seg i Sør-Korea for en periode.

Vil rope med kunsten

Men selv om Song har lagt bak seg livet i Nord-Korea, har han ikke lagt bak seg kunsten.

Han er fortsatt kunstner, men budskapet er et annet.

Nå vil han bruke kunsten til å fortelle sannheten om Nord-Korea.

– Jeg vil at ropene til de som dør av sult og tortur, skal nå hele verden. Og det er hva jeg bruker kunsten min til, sier han.

Ble en kristen

I 2015 holdt Song en utstilling med bildene sine i Frankfurt.

Av ren nysgjerrighet besøkte han en koreansk, protestantisk kirke i byen.

– I Nord-Korea er det forbudt å være kristen. De har jo den levende gud, lederen, så de kan ikke ha noen andre guder. Så jeg visste ingenting om kristendommen. Men jeg var nysgjerrig.

I kirken fikk han høre budskapet om Jesus og ble en kristen.

Her møtte dessuten kvinnen som ble hans kone.

De giftet seg tre år senere, i 2018.

Gud beskytter

Song har hatt en rekke utstillinger og latt seg intervjue av en rekke internasjonale medier.

Han har også hatt foredrag om Nord-Korea på flere universiteter.

Samtidig er han klar over at han antagelig blir avlyttet og at myndighetene i Nord-Korea er på jakt etter ham.

– Men jeg tror at Gud beskytter meg og at han vil at jeg skal fortsette med det jeg gjør, sier Song.

– Hva tenker du når du ser tilbake på livet du har hatt og hvordan det har endret seg?

– Når jeg ser tilbake på livet mitt, så skjønner jeg at Gud har beskyttet meg. Det er på grunn av ham at jeg lever. Hvordan kunne jeg har overlevd alt dette? Det er ikke tilfeldig. Det var planlagt av Gud. Jeg tror han vil bruke meg som en formidler av sannheten til verden, sier Song.

– Jeg ønsker å bruke mitt talent for Gud.