Sorg og depresjon preget det første halve året som gift

Dagen møter ekteparet på Grimerud, ti minutters kjøretur fra Hamar.

Som sønn av Margareta og Alv Magnus, tidligere leder for Ungdom I Oppdrag, vokste Joakim opp på tomten til organisasjonens hovedbase. I dag bor familien i et hus noen hundre meter unna.

Elyse og Joakim Magnus er intervjuet i ukens episode av podkasten «I gode og onde dager».

Ba om et mirakel

Da paret flyttet til Oslo i 2012, hadde de ingen planer om å vende tilbake. Men å bo på 59 kvadrat, midt i Oslo sentrum, gikk på helsa løs. Ikke minst for Elyse som da var gravid med nummer fire.

Da hadde Joakim og Elyse jobbet i ti år med å etablere en disippelbevegelse i Oslo. En bevegelse som blant annet innbefatter disippelhus og ukentlige bibelkvelder som fortsatt samler flere hundre unge.

Ingen av dem kjente seg ferdige med Oslo, så de ba og ba om at Gud måtte gi dem et større sted å bo. I god UIO-ånd ba de rett og slett om et mirakel.

Men svaret uteble.

Pause fra storbylivet

Da mor til Joakim nevnte at det var et ledig hus like ved Grimerud, bestemte deg seg for å ta en pause fra storbylivet og flyttet dit.

Joakim omtaler det som et personlig nederlag.

I dag har de kjøpt sitt eget hus, ikke langt fra misjonsbasen.

– Hva gjør det med troen når dere ber og ber og ikke får svar?

– Vi opplevde at vi ikke var helt ferdige med tjenesten i Oslo, så det var litt rart å føle at vi nærmest ble tvunget ut av byen. Jeg begynte også å stille spørsmål ved vår evne til å høre fra Gud, sier Elyse.

Joakim legger til at man blir frustrert. Fortsatt har han ikke svar på hvorfor det ble slik.

– Samtidig tror jeg at Gud er mer opptatt av hvem vi er og hvordan vi lever, enn eksakt bostedsadresse og jobb-tittel. Det kan jeg gjøre om jeg har fire barn eller ingen barn, om jeg bor i Oslo eller på Ottestad og uavhengig av hvilken jobb jeg har.

Søt musikk

Ekteparet møttes på en bibelskole i Sør-Afrika, også det i regi av Ungdom I Oppdrag. Joakim hadde slitt med ME i flere år, men var blitt frisk igjen. Han så fram til et år der han kunne bruke god tid på bibel og surfing, men så dukket Elyse opp.

– Det var litt tilfeldig. Jeg hadde planer om å skrive en sang for hver bok i Bibelen vi gikk gjennom. I starten sang jeg sammen med en svensk jente. Hun inviterte inn Elyse til å synge sammen med oss, forteller Joakim.

Kort fortalt, så oppsto det søt musikk mellom nordmannen og amerikaneren, noe som absolutt ikke var planen, for Joakim ønsket ikke et tverrkulturelt forhold.

Uaktuelt med amerikaner

– Avstanden til besteforeldrene blir lang, og man risikerer at ingen av oss kjenner seg hjemme i den andres kultur. Det virket egentlig bare stressende, sier Joakim.

Men etter hvert som han ble kjent med Elyse, forsvant skepsisen.

En rekke tap

To år senere giftet de seg, men kort tid før bryllupet skjedde flere ting som skulle få konsekvenser for dem begge.

Joakim trekker en linje tilbake til de fem-seks årene han var rammet av ME. Stadig tryglet han Gud om helbredelse.

Da han selv begynte å bli frisk, fikk faren konstatert at han hadde kreft.

– Det ble en ganske kjip ting. Jeg husker at jeg sa til Gud at «nå har han ofret alt for deg, og så skal han få dette i retur».

Faren ble frisk igjen, men bror til Joakim mistet sin datter, bare sju dager gammel. Alt dette skjedde før han reiste til Sør-Afrika i 2010.

Mot slutten av oppholdet på bibelskolen, opplevde han at en nær kamerat og kona hans døde i et snøskred. Bare uker før de giftet seg, tok en felles venninne selvmord. De beskriver det som en sjokkopplevelse som gikk sterkt inn på begge to.

For Joakim ble det en rekke tap som gikk sterkt inn på ham.

– Rent emosjonelt var jeg utslitt da bryllupsdagen kom. I ettertid ser jeg at jeg gikk inn i ekteskapet med en mild depresjon utløst av sorg. Det var ikke sånn jeg hadde forestilt meg at det skulle bli, sier han.

Nytt land, nytt språk og fremmed kultur

– Hvordan opplevde du denne tiden, Elyse?

– Det var en krevende tid, for mye skjedde på en gang. Jeg befant meg i et nytt land, i en fremmed kultur og med et fremmed språk. Midt i alle hendelsene måtte vi ta en avgjørelse om at det skulle bli oss to. Og mens alt det triste skjedde rundt oss, skulle vi gjøre oss klare til å gifte oss. Det var nokså overveldende.

– I tillegg giftet du deg med en mann som egentlig var deprimert?

– Ja, og det var jeg ikke helt klar over. Det forsto vi etter hvert.

Grått på innsiden

Joakim beskriver tiden før og etter bryllupet som nokså flat følelsesmessig. Han visste at han var forelsket i Elyse, og at han var glad i henne, men på innsiden var det nokså grått. Ingen «oppedager» eller «nededager». Bare helt flatt.

– Jeg syntes virkelig synd på Elyse. Selv hadde jeg et ønske om å være den ideelle ektemannen, men greide det ikke.

Han medgir at han hadde litt nok med seg selv det første halve året, og at han ikke var helt til stede i bryllupet og på bryllupsreisen som fulgte i etterkant.

– Generelt har jeg aldri vært veldig god på å være «i øyeblikket», til forskjell fra Elyse, erkjenner han.

Elyse trekker fram at Joakim, på selve bryllupsreisen, var interessert i å bli kjent med et gammelt, hyggelig tysk ektepar på bryllupsreisen. Hun ler når hun snakker om det, men var ikke spesielt begeistret den gangen.

«Det er jo oss nå,» sa hun.

– Ikke mitt stolteste øyeblikk, sier Joakim i dag og legger til at de har det veldig godt sammen i dag.

Det som er nært, blir vanskelig

Han har en teori om hvorfor det ble slik. Fordi han hadde det vondt på innsiden, opplevdes det nesten mer komfortabelt å være med noen fremmede.

– Det som er nært, blir litt vanskelig, oppsummerer han.

Når han i dag ser tilbake på bryllupet og den første tiden, så husker han mye av det gode som skjedde.

– Sorgprosessen tok rundt et halvt år. Elyse og jeg har det kjempebra nå.

Ber for Elyse og ekteskapet

I fjor vår ble han daglig leder for tankesmien Skaperkraft. Det innebærer pendling med tog mellom Hamar og Oslo.

På vei til togstasjonen passerer han kirken der de giftet seg, og hver gang ber han for Elyse, for ekteskapet og om at de sammen skal få peke på Jesus. Etter hvert har det blitt et daglig ritual.

At de har ulik kulturell bakgrunn, har ikke vært helt ukomplisert, men for begge er det en styrke at de deler troen og kan bygge et felles fundament.

– Ingen av oss har en garanti for at den andre ikke skal rote det voldsomt til eller stikke av, men begge kom vi inn i ekteskapet med en felles tanke om at det skal vare livet ut. Vi er på en måte «stuck» med hverandre. Det er en pakt som ikke skal brytes. Det gjør at fokuset er på hvordan vi best mulig kan leve sammen og ære Gud, og ikke på om det er en bedre partner rundt neste hjørne, sier Joakim.

En stor velsignelse

For begge var det krevende å måtte flytte fra Oslo, men for Elyse har det også åpnet noen nye dører. Hver mandag åpner hun hjemmet for mødre med og uten barn.

– For meg har det å være mamma vært det beste jeg har opplevd, men også det mest krevende. Derfor er det så utrolig viktig at mødre kommer sammen og støtter hverandre. Når vi møtes, snakker vi en del om tro, og vi leser Bibelen og ber sammen. Det er også et fellesskap der vi heier på hverandre, forteller hun.

I podkasten I gode og onde dager kan du høre hele intervjuet med ekteparet Magnus.