Stille i stormen i Jerusalem

Korrespondentbrev: Alt ved Jaffaporten merkes det hvor tomt og stille det er i Jerusalems gamle by. Her, ved pilegrimenes hovedinngang til Den hellige stad, er det bare noen få lokale som beveger seg over plassen ved Davids tårn.

Noen grønnkledde grensepolitimenn står med sine våpen, sammen med sine blåkledde kollegaer.

De få butikkene som ennå har åpent, mange av de palestinske eierne streiker i protest mot krigen, er stort sett tomme for kunder.

I denne basarverden blir pilegrimer normalt tilsnakket med tanke på en handel, men denne ettermiddagen gidder de ikke en gang å hanke inn Dagens korrespondent med lovnad om «special price for you».

Sjeldent tomt

Sist det var så tomt, dersom en ser bort fra pandemien, var under den andre inifadaen for nesten 20 år siden. De få sjelene som vandrer inn i basaren er enten lokale palestinere eller jøder som er på vei nedover retning vestmuren.

Da jeg brekker av forbi den tyske protestantiske kirken, Erlöserkirche, har jeg noen hundre meter gamlebyen for meg selv.

Det første tegnet til annet liv kommer først utenfor gravkirken, da en håndfull pilegrimer, fra ulike kanter av kloden, vander stille over plassen og inn portalen til kristendommens episenter.

Millioner av føtter

Gjennom årene har jeg vært her et hundretalls ganger. Millioner av føtter har gjennom hundreårene vandret over plassen her for å utføre pilegrimsreisen til Den hellige stad. Det er snart 1700 år siden dronning Helena av Bysants kom hit og fant det som hun antok var det sanne kors.

Det romerske Venus-templet ga hun ordre om å rive. Med sønnen Konstantins konvertering til kristendommen og Helenas pilegrimsferd gikk der tilbake i starten på 200-tallet festet kristendommen taket i Romerriket.

Resten er historie, en historie vi aldri lærte den gang vi sang Jesus lever, graven brast på skolen.

Mange kirkesamfunn

For folk flasket opp i den lutherske tradisjon, hvor det eneste en lærer om er Jesus, Paulus og bruddet med pavekirken, er gravkirken et hellig kaos av kirkesamfunn en knapt har hørt om.

Der inne, tenker jeg mens jeg setter meg ned på trappen utenfor og kirkeklokkene klinger taktfast og med en så høy desibel at det dirrer i ørene, finner en katolikkene, de gresk ortodokse, armenerne, kopterne og assyrerne.

Etiopierne kom litt senere, og har tilhold i en sidegang til kirken. Da de viktige beslutningene ble tatt var tydeligvis ikke arvtagerne fra den etiopiske hoffmannen de som stod først i køen.

Protestantene var ikke en gang i køen da de ulike delene av kirken ble fordelt. Det nærmeste de kommer er Erlöserkirken, som ligger noen hundre meter lengre borte, og ble innviet under det berømte Jerusalems besøket til Kaiser Wilhelm II, han som likte å tilbringe somrene i de norske fjorder.

Fjernt for protestanter

I det jeg går inn i kirken kunne kontrastene til de nakne korsene i de norske fjorder knapt vært større. Kirken er et arkitektonisk virvar og bryter nærmest med alle kjente tanker om kirkeromsutforming.

To kvinnelige pilegrimer ligger på kne og kysser steinen der Jesus angivelig ble lagt og svøpt i et klede. Det er et kjent syn, men normalt er det ofte en pågående trengsel her ved inngangen, nå har de nærmest kirken for seg selv.

Det tok meg noen år og rive meg løs fra min protestantiske skepsis til dette stedet. Jeg husker ennå første gang jeg vandret inn her for omtrent 29 år siden og stirret på deler av kristendommen som var helt ukjent.

Det tok noen år, og flere besøk, fra jeg gikk fra denne avmålte, rasjonelle «skriften alene», til å begynne å sette pris på stedet.

Her kom jeg en sen kveldstime og sørget over nyheten om at farmor var død. Her ble interessen for alle avarter av kristendommen tent.

Her ser man reksjonene i menneskers ansikt som sikkert bare kommer hit en gang i hele livet, og som har ofret mye på veien for å komme nettopp hit. Jeg skipper Golgata og går direkte til mitt favorittsted, benken ved grava.

Fra mørke til lys

Grava var lenge et mørkt sted. Og rundt den hang det noen jernbjelker som holdt strukturen på plass. Tusenår gamle krangler mellom de ulike kirkesamfunnene gjorde at de ikke kunne enes om endringer verken her eller ellers i kirken.

Nå er store deler av kirken stengt med plater: Arbeid pågår. Det er en del av en prosess som begynte for noen år siden. Man fikk restaurert kuppel over grava slik at lyset kom inn.

Selve grava ble utgravd og jernbjelkene som hadde stått der siden britene styrte landet ble fjernet. Nå fortsetter arbeidet med å gjøre dette kristendommens senter til noe bedre.

Det er lett å skrive det på kontoen for økumenisk semje, at gamle strider fra kirkemøter vi ikke husker navnet på er lagt til side. Men nei, de lever fortsatt, men kirken er i alle fall i ferd med å bli et bedre sted. Lys, der det en gang var mørke.

I dette ettermiddagslyset på den andre benken sitter en middelaldrene amerikaner.

– Vi må be, sier han.

– Vi må be for de kristne i Gaza.

Med min notatblokk i hånda og kamera over skuldra, var hans første spørsmål om jeg var journalist. Det var jeg.

– Du får ikke ta bilde av meg, sier han før han lukker øynene og iverksetter makten i de foldede hender.

Etter noen minutter snakker han litt videre, det er vanskelig å forstå hva han vil. Er han en forvirret sjel, eller er han bare overveldet av stedet og krigen som raser et sted der ute.

Her i gravkirken, er det fredfylt og tyst. I alle fall til den greskortodokse munken kommer ut av graven og sier at jeg ikke får ta bilde av ham.

– Selvsagt, svarer jeg.

Jeg kjenner til munkenes motstand mot å bli foreviget i sitt jordiske liv. Samtalen går derimot greit.

– Jeg kom hit for en måned siden fra et kloster utenfor Aten, nå skal jeg være her livet ut, sier munken.

– Du kom altså omtrent da krigen begynte?

– Ja, sier han.

Livet ut. Enveisbillett til Jerusalem. Jeg kunne sittet i mange timer og kryssforhørt denne munken om hans liv. Om kirken han tilhører og om livet i gravkirken.

Det fins mange irrganger og historier om den gresk-ortodokse kirken i det hellige land. Men vi skal la det ligge til krigen er over.

Og dessuten bryter han opp samtalen etter et par minutter. Han har sikkert ett og annet å forberede, tenker jeg.

Hos katolikkene, som har installert et slags moderne kirkerom under de middelalderske buer, er det tomt.

Representanten for de egyptiske kopterne sitter i halvdøsen på baksiden av graven. De syrisk-ortodokse er ikke å se, heller ikke armenerne.

For kopterne må de være et enslig liv. Det går ikke strømmer av pilegrimsreisene fra Egypt til Israel, selv om det bare en dagsreise gjennom Sinai. For de syrisk-ortodokse kommer påfyllet normalt i de store høytidene, først og fremst påsken.

Mange av deres medlemmer i denne kirken som har fotfeste i Syria og Irak, kommer fra Sverige, som Södertälje, hvor dette urgamle kirkesamfunnet har funnet en trygg havn.

Og så har du armenerne, som heller ikke er her nå, men som har sitt eget kvarter noen minutters gange unna.

Den himmelske sang

Det er dit jeg nå skal. Jeg ser på klokka, og mener å huske at deres vesper, kveldsbønnen, begynner klokka 15.

Jeg blir låst inn i St. James kirken noen minutter før. Det er få spor av andre utenom de som sitter i vakta ved inngangen. Ti på tre er jeg alene i kirkerommet. Det er fotoforbud, så jeg lar pennen gjøre arbeidet: Sollyset kommer ennå inn. Blåhvite keramikkfliser på søylene, nesten hele rommet dekket av lysekroner som henger i kjetting fra taket.

Foran alteret to lys, tepper på gulvet. Noen få benker inn mot veggen. Her hylles Gud stående, noterer jeg før jeg ikke lengre sitter alene.

Det kommer en katolsk munk, trolig benediktiner, inn i rommet. Snart dukker det opp tretten «disipler» på slep. De er tidlig i tjueårene og må være studenter. De snakker tysk, selvsagt snakker de tysk.

I Midøsten er det en vandrende vits om at uansett hvor og hvor gal situasjonen er rundt en, så dukker det alltid opp noen tyske studenter på gudsforlatte steder i dette området. Den armenske kirken er ikke gudsforlatt, men også her kommer de altså.

Sikkert teologistudenter, tenker jeg før armenerne selv begynner å fylle kirkerommet.

Foto-Judas

Det er noen få kjente ansikt igjen her. Men de jeg en gang snakket med her i kirken er ikke med i følget. De som studerer på seminaret, er også færre enn for en 10-15 år siden. Den gang stilte de mannsterke i koret, kanskje opp mot 30 på det meste, nå er det bare omtrent ti som går inn.

Gudstjenesten begynner. Tekstlesning på armensk. Det er gresk for meg. Men jeg har kommet hit for noe annet.

I det den ene av seminarmedlemmene begynner å gå rundt med røkelsen mellom de gullbelagte ikonene kommer denne himmelske sangen. Få kan synge som armenerne og til og med tyskerne virker synlig berørt av sangen som stiger ut i rommet omtrent ett kvarter etter at gudstjenesten har begynt.

Alle, utenom han som står nær meg og som drar opp mobiltelefonen og fyrer av et bilde. En Judas mot fotoforbudet.

Pliktløpet

Det går altså bare noen sekunder fra urkirkens hellige sang før en transporteres tilbake til den moderne virkeligheten. Jeg lister meg ut fra gudstjenesten. Skal sjekke et par ting til før det blir mørkt.

Jeg går ned mot vestmuren gjennom det jødiske kvarteret. Det er moderne og ble bygget opp etter krigen i 1967. Kvarteret er i dag et samlested for ulike jødiske retninger og deres yeshivaer, eller bibelskoler.

Med sin moderne arkitektur er stedet en slags by i gamlebyen, stemningen, lydene og butikkene er mer moderne. Kontrasten med de andre tre kvarterene i byen er stor. Selv om det er litt liv her, så er det markant færre også her enn det som er normalen.

Jeg vandrer gjennom raskt for å sikre et bilde av muren og klippedomen overfor. Det ikoniske bilde av Jerusalem. Jødedom og Islam, den eldste og yngste av de monoteistiske religionene.

Notatene

Det blir et stilbrudd fra den knappe halvannen timen tidligere. Det har gått fra ett mobilkamera til de mange. Jeg er tilbake i hverdagen, og tenker at det er best å komme seg bort fra denne raske pilegrimsturen til Jerusalems gamle by.

Jeg aner ikke hva jeg skal skrive om disse to timene da jeg setter meg ned på en kafe og etterarbeider notatene. «Jerusalem - tom for pilegrimer»; «Krigen merkes i Den hellige stad», nei. Det er ingen nyhetssak dette.

Bare en slags sjelevandring. Et korrespondentbrev. Et par timer med refleksjon, tanker og historie.

Jeg har hatt store deler av gamlebyen for meg selv i et par timer. Jeg har fått en pause fra alt det som er utenfor.

Alle tanker og nyhetsoppdateringer. Lagt mobilen bort og ikke tenkt på den før denne tyskeren fyrte av sin.

Og så, så plutselig forstod jeg hva denne reisen til Jerusalem var. Det kommer til meg igjen.

Disse ordene jeg ikke har sunget på mangfoldige år: «Hør hvor det stormer der ute, her er det fredfylt og tyst.»

Batteriladning

Ja, gamlebyen var fredfylt og tyst. Det er ikke bra for de som bor der, de som selger sine basarvarer til forventningsfulle pilegrimer.

Krig er ikke godt for turismen, og selv om Jerusalem er ett av de tryggere stedene i Israel akkurat nå, så har pilegrimene holdt seg langt borte. De har kommet her i over 1700 år. Gått av seg sandalene gjennom farlige ruter for å komme hit.

Jeg har dratt et par timer med bilen, betalt en parkeringsbillett og hatt dette stedet nærmest for meg selv et par timer etter lang tids fravær fra en by hvor jeg engang bodde.

Kanskje var det meningen med at jeg ble sendt hit. Dette med at en i et par små timer skulle lade batteriene og dra gjennom denne byenes smug, høre kirkeklokker og den himmelske armenske sang før jeg atter vender tilbake til den menneskelige støy, hverdag og krigen som raser noen titalls kilometer lengre ute mot kysten.

Noen ville kalt det balsam for sjelen. På hjemturen finner jeg jordene jeg var på jakt etter – lading av batteriet. For i Jerusalem er krigen langt borte, men ennå geografisk nær.

Men for et par ettermiddagstimer fikk jeg igjen en følelse av at gamlebyen ikke er hvilken som helst by. Der mens solen gikk ned var det vitterlig «Den hellige stad». Så slo jeg på radioen i bilen og med ett var hverdagen tilbake.

Pilegrimsferden er definitivt over.

Etterskrift:

Bare dager etter kom våpenhvilen, før den igjen ble avbrutt av et terrorangrep ved den ene veien inn til byen.

To ble drept, før to terrorister ble skutt av en sivilist med pistol. Deretter åpnet noen soldater ild mot den israelske sivilisten som hadde forhindret et verre angrep.

Mannen som hadde berget mange, ble altså selv drept av soldater som trodde det var snakk om en tredje terrorist. I skrivende stund foregår etterforskningen av hendelsen.

Da Dagen var tilbake i gamlebyen lørdag, var det igjen like stille.