Stine Sofies mamma om Baneheia-drapene: – Jeg ville vite alt

– Jeg kommer til å savne Stine resten av livet. Men hvis jeg skulle sørge resten av livet – da hadde jeg vært død i dag. Så syk av sorg var jeg.

Det er lunsjtid. Ada Sofie Austegard (58) tar en bit av brødskiven og ser utover de mangfoldige lekestativene som omkranser Stine Sofie Senteret i Grimstad.

Skulle bare bade

22 år har gått siden «Baneheia-saken» skapte sjokkbølger over hele Norge.

Søndag 21. mai 2000 ble Stine Sofie Sørstrønen (8) og Lena Sløgedal Paulsen (10) funnet brutalt voldtatt og drept i det idylliske friluftsområdet Baneheia utenfor Kristiansand sentrum.

De to småjentene skulle bare ta et kveldsbad denne varme sommerkvelden.

I to døgn var de savnet før de til slutt ble funnet drept i et skogholt i Baneheia skjult under greiner og kvister. To kompiser ble utpekt som gjerningsmennene.

Ugjerningene vekket sterke reaksjoner. Saken fikk bred og langvarig offentlig oppmerksomhet i Norge utover 2000-tallet, og har i mange sammenhenger blitt omtalt som «et nasjonalt traume».

Lenger ned i saken kan du se video av at Stine Sofie synger den kristne barnesangen «Hvem er jungelens konge».

Det groveste av det grove

Gjennom de store vinduene på kontoret sitt ser Ada Sofie ned på den åpne plassen foran senteret som bærer datterens navn.

Hver mandag rundt lunsjtid kommer 12 spente barn med kofferter hit. Alt fra babyer til ungdom i slutten av tenårene.

Til felles for dem alle er at de har opplevd grusomme ting.

– De har fått en start på livet som ingen barn er forunt, sier Ada Sofie.

Ifølge Ada Sofie er Stine Sofie Senteret det eneste kurs- og mestringssenteret i hele verden for voldsutsatte barn. Det er også det eneste gledestilbudet for voldsutsatte barn.

Her finnes egen kinosal, enorme lekeapparater, iskremdisk, musikkrom og egen frisørsalong, for å nevne noe.

– Vi har hatt barn her som mer eller mindre har blitt behandlet som dyr. Vi har hatt barn som har blitt utsatt for gjentatte seksuelle overgrep, gruppevoldtekter, tortur. Barn som har blitt brent med sigarettsneiper eller stukket med kniv.

– Ting som du tror at ingen barn i Norge har opplevd, sier gründeren.

I datterens navn

Målet er at Stine Sofie Senteret skal være et fristed hvor barna kan leke og utfolde seg, og samtidig lære seg hvordan de kan mestre livet fremover.

– Det viktigste vi gjør er å gi barna håp om at livet kan bli fint fremover, sier Ada Sofie.

Stiftelsen har kjempet gjennom en rekke lovendringer og har påvirket norsk politikk og rettssystem i en årrekke.

I over 20 år har Ada Sofie innkassert et stort antall ærespriser og utmerkelser, deriblant Kongens fortjenestemedalje i gull og Rettssikkerhetsprisen.

– Jeg er den eneste ikke-juristen som har mottatt den, sier hun med et smil.

Heller kreft enn voldtekt

Før senteret åpnet i 2016 hadde Ada Sofie en spesiell samtale med en mor.

– Hun sa til meg: «Jeg skulle ønske datteren min hadde fått kreft. Da hadde hun i hvert fall fått mye støtte og hjelp og tilbud om positive ting».

Datteren til denne kvinnen hadde blitt utsatt for seksuelle overgrep.

– Men det fantes ingenting. Ingen tilbud. Det var ganske sterkt, altså. Den samtalen glemmer jeg aldri.

Skjøv babyen fra seg

Da Stine Sofie ble myrdet i skogen sommeren 2000 satt Ada Sofie hjemme med en ni måneder gammel baby. Hun hadde også en gutt på 12 år. Ada Sofie forteller at hun ikke ville ha noe med babyen å gjøre den første måneden etter drapet. Hun beskriver seg selv som «forferdelig langt nede».

– Jeg skjøv henne veldig vekk fra meg. Jeg tenkte «Jeg må ikke bli glad i henne. Jeg kommer sikkert til å miste henne».

Ada Sofie kunne ha minstejenta på fanget og synge en sang, men så orket hun ikke mer.

– Jeg sa «Noen må ta henne». Det slet jeg med veldig lenge, sier hun tankefullt.

I lang tid etter drapet på datteren kunne Ada Sofie ta seg selv i å få vonde tanker når hun hadde hatt det koselig med barna sine.

– Jeg trakk meg unna. Jeg passet på å holde en viss avstand. Det var en grusom følelse, erkjenner hun.

Fant ikke mening i noe annet

Likevel kjente Ada Sofie at hun måtte gjorde noe produktivt. Hun kunne ikke sitte stille.

Helt fra hun var ung har Ada Sofie vært opptatt av vold mot barn.

Avgjørelsen om å etablere Stine Sofies Stiftelse tok hun bare dager etter datterens begravelse 30. mai 2000.

Ada fikk låne et lite rom i et sørlandshus ved siden av rådhuset i Grimstad. Før pågripelsen i september var hun og venninnen Bente Bergseth i full gang med stiftelsen.

I 2001 og 2002 var rettssakene mot de to gjerningsmennene som senere ble dømt for voldtekt og drap.

– Hvordan klarte du å opprette en stiftelse og jobbe med det samtidig som dette pågikk?

– Det ga meg noe å stå opp for om morgenen. Det ga meg noe annet å tenke på.

Ada Sofie tror mange i Norge avfeide prosjektet hennes til å begynne med.

– De tenkte nok «dette er en mor i sorg». Og vet du, det hadde sikkert jeg tenkt også. Men jeg fant ikke mening i å drive med noe som helst annet.

Ville vite alle detaljer

I tiden etter drapet ble det svært viktig for Ada Sofie å tilegne seg all informasjon hun kunne om det grusomme datteren hadde blitt utsatt for i skogen den svarte maidagen. Mange foreldre ville kanskje skjermet seg for de mest brutale detaljene.

Men ikke Ada Sofie.

– Jeg ville vite alt, sier hun med lav og bestemt stemme.

Stine Sofie og Lena ble utsatt for grusomme seksuelle overgrep, som gjerningspersonene deretter skal ha forsøkt å skjule på en «opprørende og brutal måte», ifølge rettsdokumentene.

– Jeg så ikke bildene av Stine nedentil, men det var det eneste jeg ikke gjorde. Ellers ville jeg vite alt, sier Ada Sofie.

Begge jentene ble drept av knivstikk i halsen. I et intervju med VG i fjor brukte Stine Sofies pappa, Jostein Sørstrønen, ordet «slaktet» om måten jentene hadde blitt drept. I samme intervju kommer det fram at retten betegnet drapet på jentene som en «ren henrettelse».

Ugjerningene skal ha pågått i en times tid.

– Jeg ville påføre meg selv smerte

– Hvorfor var det viktig for deg å vite alle detaljene?

– Jeg ville på en måte gjenoppleve det hun hadde opplevd. Det hun gikk gjennom var så forferdelig at jeg klarte ikke å leve med at jeg skulle beskytte meg selv mot det hun hadde måtte gå gjennom.

I dag, over 22 år senere, tror Ada Sofie at det hun utsatte seg for den gang kan ha vært en form for selvskading.

– Jeg ville påføre meg selv smerte. Jeg ville ha det vondt for å prøve å kjenne litt på det hun hadde opplevd. Det høres litt sykt ut, men for meg så ble det så viktig.

– Har du angret på at du vet detaljene i det Stine Sofie ble utsatt for?

– Nei, aldri en dag. Stine Sofie måtte gjennom det. Da må jeg som mamma også klare å stå i det.

«Sorgens klamme klo»

Den første tiden etter tapet av datteren klarte ikke Ada Sofie å lage middag eller skifte bleier på babyen. En tante flyttet inn for å hjelpe henne. Den nye ektemannen, som hun hadde vært gift med i knapt et år, var også til stor hjelp, forteller hun.

– Men jeg sørget allikevel så mye at jeg ble syk. Maten smakte ikke. Jeg var konstant kvalm. Det verket i hele kroppen. Sorgen satte seg fysisk i kroppen min.

Det var først ett år etter Baneheia-drapene at Ada Sofie begynte å kjenne at noe av den tyngste sorgen begynte å slippe taket.

– Det verket ikke like mye i kroppen. Jeg var bare kvalm innimellom.

– Da skjønte jeg at dette var sorgens klamme klo som sakte begynte å slippe taket.

Hun knytter hånden og legger den stramt over hjerte. Mens hun forklarer slipper hun sakte opp knyttneven til hånden er åpen igjen.

Ada Sofie understreker viktigheten av å la sorgen få lov til å slippe taket, og ikke holde på den.

– I dag kan jeg med hånden på hjertet si at jeg ikke sørger lenger over Stine. Men jeg savner henne. Og det er vondt. Men det er ikke like langvarig. Det kommer mer støtvis, og jeg har ikke de samme fysiske reaksjonene lenger.

Fant trøst i å se på nyhetene

For Ada Sofie ble det å se på nyhetene hver dag en slags trygghet.

– Det ble faktisk en redning for meg, sier hun.

Synet av mødre som satt med utsultede barn i armene ble en oppvekker om hvor godt hun tross alt hadde det. Hun fant støtte i å tenke på at det finnes mødre rundt om i verden som også må overleve det å miste sitt barn. Takknemlighetstanker begynte å dukke opp.

– Det er kanskje en klisjé, men jeg begynte å tenke at jeg er utrolig heldig. Jeg har to gjenlevende barn. Jeg har en fantastisk fosterdatter. Jeg har hytte ved sjøen. Jeg har hus. Jeg har bil. Jeg har til og med hus til bilen. Vet du hva, jeg er så heldig.

Austegard himler med øynene når hun i disse dager hører middelklasse-nordmenn klage over høye strømpriser, matvarepriser eller drivstoffpriser.

– Jeg kjenner null engasjement rundt de tingene, sier hun.

Bestemte seg for å ha et godt liv

Ada Sofie bestemte seg for at hun ville ha et godt liv. Hun skulle komme seg på beina igjen.

Det var et valg hun måtte ta hver eneste morgen i tiden etter at datteren var død.

– Men hadde jeg på den tiden visst at jeg måtte fortsette å ta det valget hver dag i 22 år, så hadde jeg nok ikke klart det, sier hun og slipper ut et stort sukk.

– For vi har jo kommet i den situasjonen at det jo ikke er noen ende på noen ting, sier hun.

Ada Sofie referere til at Gjenopptakelses­kommisjonen i fjor besluttet at saken mot en av de dømte gjerningspersonene, Viggo Kristiansen, skulle åpnes på nytt.

I høst kommer svaret på om det blir en ny rettssak i Baneheia-saken.

– Jeg har fått ny informasjon nå også, som er helt grusom. Men den kan jeg ikke si noe om foreløpig. Det er noe hele tiden, sukker hun.

– Skulle ønske det ikke skjedde

Stine Sofie ble bare åtte år gammel. Men det korte livet hennes har likevel fått betydning for tusenvis av barn.

Det er Ada Sofie enormt glad for.

– Jeg sitter ikke her som en knust mamma som har fått barnet sitt drept på en grusom måte. Men jeg er grusomt lei meg for det som skjedde.

Hun stopper opp et øyeblikk.

– Jeg skulle så inderlig ønske at det ikke skjedde, sier hun idet stemmen brister.

Ada tar seg et øyeblikk og legger hånden over hjertet.

– Men det tar ikke over livet mitt.

Det som kunne vært

– Hva slags kvinne hadde Stine Sofie vært i dag?

– Åh, det har jeg lurt mye på, svarer hun.

Et smil brer seg om leppene mens hun tenker.

I mai ville Stine Sofie blitt 30 år. Familien på fire snakker ofte om hvordan det hadde vært hvis de hadde vært fem. Hvis Stine Sofie hadde overlevd overfallet i skogen. Kanskje hadde hun hatt mann og barn.

– Det er helt umulig å si hvilken vei Stine Sofie hadde gått. Hun var så impulsiv og full av liv. Enten hadde det vært totalt kaos og rot, eller så hadde hun vært en veldig bevisst karrierekvinne. Jeg ser ikke for meg noe i midten, sier hun og fniser.

– Jesus-soldat på sin hals

I forbindelse med Stine Sofies 30-årsdag den 10. mai i år publiserte stiftelsen en video på Facebook. I videoen ser man et gammelt videoklipp der Stine Sofie og Ada Sofie synger den kristne barnesangen «Hvem er jungelens konge».

Ada Sofie har selv aldri vært en troende, men Stine Sofie hadde lært om Jesus likevel, trolig gjennom venner og det kristne arbeidet der de vokste opp.

– Hun var veldig opptatt av Gud og Jesus. Hun elsket Jesus over alt på denne jord, forteller Ada Sofie.

Over Stine Sofies seng hang et bilde av en stor engel som passer på to små barn som leker ved en bekk.

– Det var Stines favorittbilde, sier mammaen og smiler.

Elsket kristne barnesanger

Ada Sofie snakker varmt om de kristne aktivitetstilbudene for barn og unge i bygda der de bodde før Stine Sofie døde.

Stine Sofie elsket kristne barnesanger og sang mye i det kristne koret på hjemstedet.

Hun husker fortsatt hva ektemannen hennes sa da han hadde brukt litt tid på å bli kjent med sin nye stedatter.

– «Kan ikke det barnet synge noe annet enn de der Jesus-greiene», sier hun og ler.

– Men hun elsket sangene om Jesus.

Ada Sofie er ikke sikker på om hun tror at det finnes en himmel.

– Men hvis det finnes en himmel, så er Stine Sofie der nå. Hun løper sikkert rundt og sier til englene «Se, jeg har et eget senter. Har du ditt eget senter? Navnet mitt står på et flagg». Jeg synes jeg ser henne der oppe, sier Ada Sofie Austegard og smiler.

VIDEO: I slutten av denne videoen (2:16) ser du Stine Sofie og moren Ada Sofie synge den kristne barnesangen «Hvem er jungelens konge». (Dagen har fått tillatelse til å bruke videoen i saken).