Suzanne vokste opp med 30 fostersøsken. En krise i familien førte til at hun ble fostermor selv

– Å ta imot et fosterbarn er å ta imot traume, sier Suzanne Murphree (51).

– Ja. Når jeg ser noen av reklamene for fosterhjem på TV, så tenker jeg bare «oj oj». Ikke rosemal dette, sier Robert (53).

Åpen dør i flere tiår

Sola skinner over landbrukskommunen Skiptvet i Indre Østfold. Her, omgitt av skog og jorder, bor det norsk-amerikanske ekteparet Suzanne og Robert Murphree sammen med sine fem barn.

I dette hvitmalte huset har døren stått åpen i mange tiår. Roberts besteforeldre tok imot rusmisbrukere og vanskeligstilte her på 60 -og 70-tallet.

Det er også i dette huset, om lag 50 år senere, at Suzanne og Robert åpnet døren sin for to små jenter som trengte et trygt sted å bo da det oppsto en alvorlig krise hjemme.

En viktig oppgave

Suzanne har sunget hele livet og er nå aktuell med den nye sangen «Foster Child», som ble lansert i tidligere denne måneden. Teksten i den ferske låten har hun skrevet fra fosterbarnas eget perspektiv.

Hør sangen lenger ned i teksten.

Den amerikanskfødte sangerinnen var enebarn, men med til sammen 30 fostersøsken i oppveksten var det sjeldent hun følte seg alene.

Suzanne var sju år da foreldrene bestemte seg for å ta imot fosterbarn.

– Jeg ble tatt med i prosessen fra begynnelsen av. Jeg tenkte at min oppgave her i livet er å være en så god søster jeg kan for alle disse barna.

I USA er det liten forskjell på beredskapshjem og fosterhjem. Noen av barna hadde de derfor i noen dager, mens andre bodde hos familien i flere år. På det meste hadde familien fem fosterbarn i huset samtidig, i tillegg til Suzanne.

En annerledes barndom

Suzanne husker godt det aller første fosterbarnet i familien.

– Han het Scotty og vi hadde han bare i et par dager den julen.

Suzanne knyttet seg raskt til den midlertidige lillebroren.

– Jeg gråt og gråt da han skulle videre i systemet. Jeg var helt knust.

Hun ramser opp en rekke navn. Amie, Nicki, Lisa, Jack, Tony, Charity og så videre. De er som klistret på netthinnen hennes.

Lus i håret og skitne klær

Det hendte ofte at barna kom på døren på svært kort varsel. Mange hadde lus i håret og skitne klær, og flere led av underernæring.

Suzanne beskriver hvor sterkt inntrykk det gjorde på henne å se et barn stå på trappene med alt de eide i en tynn pose i den lille hånden sin.

– Vi var ikke en rik familie, men da ble det tydelig for meg hvor mye vi likevel hadde.

I kjellerstuen hjemme hos familien sto det alltid en seng eller to ferdig oppredd og klart til å ta imot et barn i nød.

Flyttet til Norge

Suzanne og Robert møttes på en «blind date» i delstaten Tennessee da de var i 20-årene. Før de giftet seg snakket de om at de kunne tenke seg å være fosterforeldre selv en dag.

Men de første tolv årene av ekteskapet var de en del av Reinhard Bonnkes misjonsarbeid «Christ for All Nations». Det medførte mye reising og flytting rundt både i forskjellige byer og ulike land.

I 2009 flyttet familien til Norge, hvor Roberts slekt kommer fra. Da hadde de rukket å få tre egne barn, og familien kjentes komplett.

– Vi trodde egentlig vi var ferdige med å få barn etter nummer to, men den tredje snek seg inn i køen, sier Robert mens de begge flirer.

Suzanne forteller at hun alltid hadde ønsket seg fem barn da hun var yngre. Hun hadde også mistet to barn i magen.

– Jeg tenkte «da har jeg to i himmelen og tre på jorden, så da fikk jeg på en måte fem».

Familiekrisen

Da de kom til Norge ble de etter kort tid gjort oppmerksomme på en pågående krise i storfamilien.

– Vi ble spurt om å være fosterforeldre for våre barns tremenninger, hvis det skulle komme til det.

Et annet alternativ var å splitte de to jentene og sende de ulike steder.

Etter et kort familieråd var saken klar: De ønsket å ta imot jentene hvis det ble nødvendig.

«Nå skjer det»

Etter prosessen var i boks med godkjenning tok det bare noen uker før situasjonen eskalerte. En augustdag i 2012 kom telefonen fra barnevernet.

«Nå skjer det. Kan dere komme og hente jentene? Vi vil slippe å ha politiet med», sa damen i telefonen.

– Det er en dag ingen av oss glemmer, sier Robert og kremter.

Robert satte seg i bilen og kjørte hjem til de to jentene som på denne tiden var seks og åtte år. De siste ukene hadde de hatt jentene på besøk flere ganger for at de skulle bli vant til å omgås hverandre. Men det var fortsatt ikke lett, understreker Robert.

– Jeg vil påstå at det er det verste som kan skje i et barns liv. De er ikke spesielt takknemlige for å ha blitt tatt fra foreldrene, sier Suzanne.

– Ja, uansett hvor dysfunksjonelt hjem man kommer fra, så er det likevel normaliteten, supplerer Robert.

Karine var ung og singel da hun ble fostermor for en 11-åring

Kald mottakelse

Den yngste av de to jentene kom til familien uken før hun fylte sju år. Suzanne legger ikke skjul på at det var svært tøft.

– Du er ingen helt i deres øyne. Som fosterforeldre må du kunne gi uten å forvente å få noe tilbake, sier Suzanne.

– Det er helt sant, sier Robert og nikker engasjert.

– Den første barnevernspedagogen vi møtte sa til oss er at man vil komme til å stå med åpne armer og gi og gi, og hun kunne ikke garantere at man kom til å få noe som helst tilbake, sier Robert.

Den eldste jenta skrev et brev da hun flyttet inn hos familien Murphree. Det var dette brevet som ga Suzanne inspirasjon til sangen «Foster Child».

I brevet skrev åtteåringen følgende: «Dere er en fin familie, men jeg vil hjem». På den andre siden av arket skrev hun en bønn til Gud. «Jeg føler meg så liten, og verden er så stor».

– De hadde opplevd så mye vondt, men allikevel ville de hjem, selv om det var best for dem å være her, sier Suzanne.

– Man hører mye rart om Barnevernet

Robert er full av lovord barnevernstjenesten i hjemkommunen sin.

– I vår kommune har vi hatt et glimrende samarbeid og fått svært god hjelp. Man hører mye rart om barnevernet, men vi har møtt veldig mange flinke folk. Det er et par folk som faktisk er helt spektakulært gode på det de gjør. De har hatt ryggrad av stål, samtidig som de viser empati og kjærlighet til alle parter. Hvis vi hadde duret i vei uten hjelp og instruks, så hadde dette aldri gått bra, sier Robert.

– Man må benytte seg av alt av kompetanse og ressurser de har å tilby. Vi har følt oss støttet hele veien, supplerer Suzanne.

Hør et utdrag fra sangen «Foster Child» her:

Å unngå lojalitetskonflikt

Paret er tydelig på at det er krevende å være fosterforeldre.

– Man må være villig til å vokse som menneske, sier Suzanne.

Å unngå lojalitetskonflikt var en av de viktigste tingene paret lærte på kursene hos Barnevernet.

– Hvis man snakker ned et barns biologiske foreldre, så trigger man barnas behov for å forsvare foreldrene. Da blir de blinde for foreldrenes svakheter. Vi som fosterforeldre må snakke sant, men ikke i en anklagende tone, understreker Robert.

Stort behov for fosterhjem

Ved årsskiftet var det 192 barn og unge i Norge som ventet på å få et fosterhjem. Dette viser tall fra Bufdir for hele landet, bortsett fra Oslo som har egne tall. Ved utgangen av 2020 bodde totalt 9.450 barn og unge i Norge i fosterhjem. Dette er en liten nedgang fra tidligere år.

– Likevel er det fremdeles et stort behov for fosterhjem, spesielt familier som kan ta imot barn fra seks år og oppover, flere søsken og barn kommer fra andre kulturer enn norsk, sier Lin Bull-Valen i Bufdir til Dagen.

Avskyr komplimenter

Nå har det snart gått ti år siden jentene kom inn i familien Murphree. Situasjonen landet på en god måte, forteller Suzanne.

Paret har flere ganger fått høre fra både profesjonelle aktører og venner og kjente at de er «helter» for å ha tatt imot de to små pikene. Dét er det siste de ønsker å høre.

– Med en gang jeg hører det så ser jeg en vegg av mine egne tabber og feil komme mot meg. Det er faktisk ikke så lett å skjønne hvor man har vært spesielt god hen, sier Robert.

– Hva sier du hvis folk gir deg komplimenter?

– «Åh, du skulle bare visst». Vi har gjort mange feil opp igjennom, sier Robert og klasker hånden forsiktig i pannen sin.

– Hvilke feil da?

– Jeg har lirt av meg ting for fort. Da må jeg be om tilgivelse, sier Robert.

– Ja. Jeg ber barna om tilgivelse ofte. Men vi har noen minutter innimellom som jeg mener er perfekte, og de holder jeg fast ved, legger Suzanne til.

Rød tråd

Fosterdøtrene, som er på skolen, har sendt en melding om hvordan de selv vil beskrive situasjonen de alle har vært igjennom. De to jentene, som i dag er tenåringer, skriver «Vi er en sammensveiset gjeng som har blitt flettet sammen til en unik familie. Vi har gått gjennom noe som gjør oss sterkere sammen».

Familien Murphree er overbevist om at Gud har vært med dem hele veien.

– Jeg ser spesielt en rød tråd i Suzannes liv. Gud så dette helt fra begynnelsen av, sier Robert og ser på kona og smiler.

– Vi er så ærlige, men jeg håper ikke det skremmer folk vekk fra å bli fosterhjem, sier hun.

– Jeg vil at folk skal se hvor lite som kreves for å utgjøre en forskjell. Du ser hvor enkelt vi bor. Hvis vi kan klare det så kan mange klare det, sier Suzanne Murphree.