Tidligere pinsepastor ba Gud om å fjerne de homofile følelsene

– Jeg vet ikke om jeg er født sånn eller blitt sånn. Det er veldig mange som er skråsikre på det. Det er ikke jeg, sier Simon Stisen (32).

Et tynt skydekke har inntatt himmelen over hovedstaden denne ettermiddagen. På en litt anonym kafé ved Stortinget sitter Simon Stisen og nipper i et glass med Cola Zero.

32-åringen kommer rett fra barneskolen på Oslos vestkant hvor han jobber som lærer. I seks år var sørlendingen pastor i pinsemenigheten Oasen Mandal.

Det er han ikke lenger.

Stisen har bestemt seg for å gå offentlig ut med sin historie om hvordan han gikk fra å være en pastor som hadde jentekjæreste, til å stå fram som homofil.

– Jeg hadde aldri trodd at jeg skulle sitte her og fortelle om disse tingene. Men dette er noe jeg må snakke ærlig om.

Han tar en slurk av Cola-glasset.

– Jeg kunne sikkert utsatt det i noen år til, men det kjennes naturlig å snakke om det nå.

Tøffe ungdomsår

Simon har mange gode opplevelser fra menighetslivet i barne -og ungdomstiden i Den Frie Evangeliske Forsamling på Sørlandet. Men han minnes fortsatt frykten som kom over ham idet noen i rommet begynte å profetere.

– Jeg ble redd for at noen skulle avsløre meg.

Da Simon gikk i 8. klasse skilte foreldrene seg.

– Far forlot familien i den tiden da følelseslivet mitt og seksualitet min våknet. Det var rett og slett kjempevanskelig, sier han.

Den snille, kristne gutten

I 9. klasse begynte Simon å kjenne på en dragning mot gutter.

– Hadde ikke forelskelse vært et tema tidligere?

– Nei, ikke for meg. Men i 9. klasse begynte jeg å kjenne på de følelsene, og jeg skjønte at her var det noe som jeg måtte bryne meg på.

Omtrent samtidig begynte det å gå rykter på ungdomsskolen om at Simon var homofil. Han husker fortsatt hviskingen i gangene.

– Det var helt forferdelig. Jeg var jo han snille, kristne gutten som ikke bannet eller drakk, men var så ordentlig.

«Men han er jo kristen»

Simon minnes første gang han hørte noen si «Simon kan ikke være homofil, han er jo kristen».

I 2004 var kampen om ekteskapsloven et høyaktuelt og svært betent tema i den offentlige debatten. Stisen savnet noen å snakke med.

– Det var mange som snakket om meg eller til meg, men det var ingen som satt seg ned og snakket med meg om disse tingene, sier han og sukker.

Hatet sitt eget speilbildet

Den beinharde tiden på ungdomsskolen førte til at Simon tok avstand fra troen.

– Jeg klarte ikke å tro på Gud. Jeg klarte ikke å leve opp til de moralske forventningene som folk hadde til meg fordi jeg var kristen.

Den unge tenåringsgutten ble deprimert og utviklet en sterk selvforakt.

– Hvis jeg gikk forbi et speil så måtte jeg se vekk. Jeg orket ikke å se på meg selv.

I fortvilelse ba han til Gud.

– «Hvis du finnes, så trenger jeg at du gir meg et livsforvandlende møte med deg før jeg blir 18 år. For dette orker jeg ikke lenger».

Han kaster et blikk på de mange menneskene som passerer kafeen.

– Og det gjorde han.

La legningen på hylla

Måneden før han ble 18 år besøkte Simon sin bror som gikk på bibelskole i USA. Der kom han inn på en lovsangsgudstjeneste.

– Der inne falt plutselig alt på plass. Det med tvilen og legningen og alt. Jeg bestemte meg for å leve 100 prosent for Gud.

Seksualiteten pakket han inn og la på hylla.

– Samma det, jeg skal leve for Jesus. Det er det beste valget jeg har tatt, og det mener jeg fortsatt den dag i dag.

Fra handikaptoalett til forbønnsrom

Ett år senere beskriver Simon seg selv som et helt annet menneske.

– Jeg hadde fått min bekreftelse i Jesus og der fant jeg min identitet.

Simon utviklet gode og dype vennskap, og ting begynte å skje rundt ham.

– Flere ungdommer begynte å samles rundt meg og mine venner. Vi bestemte oss for å leve fullstendig for Jesus.

– Og så bryter det ut ungdomsvekkelse i Mandal.

Simon og vennegjengen arrangerer helbredelsesmøter på skolen. Handikaptoalettet på Mandal videregående skole ble brukt som forbønnsrom, forteller han.

– Vi opplevde at folk ble helbredet og mange ble kristne. Ny Generasjons-gruppen på skolen vokste fra 15 til 85 elever.

Vekkelsen fikk etter hvert oppmerksomhet fra lokalmediene på Sørlandet.

– Når vi samlet til møte var klasserommet stappfullt av ungdom som ville høre om Jesus. Folk satt i vinduskarmene og inntil døra, forteller Simon entusiastisk.

Pastor som 21-åring

Etter en forrykende tid på videregående reiste Stisen og vennegjengen på bibelskolen Livets Ord i Sverige for å bli videre utrustet. Også her har han gode opplevelser, forteller han.

– Men jeg er nok litt mer evangelist enn bibellærer, legger han til.

Etter to år på bibelskole reiste Stisen tilbake til Mandal med ett mål: Han ønsket å bygge den lokale menigheten som han selv gjerne skulle vokst opp i da han var yngre.

I en alder av 21 år ble Simon pastor i pinsemenigheten Oasen Mandal som han var med på å starte opp.

– Det beste jeg vet er å se inn i øynene til mennesker som nettopp har forstått hva Jesus har gjort for de. Den gnisten er det fineste jeg vet til den dag i dag, sier han og smiler.

– Jeg elsket å være pastor og tenkte at det var noe jeg kom til å gjøre resten av livet mitt.

– En dimensjon som manglet

Fremtiden er lys og Simon får seg etter hvert en jentekjæreste.

– Vi to har det veldig fint, men så skjønner jeg at ting ikke er som de skal være.

– Hvordan da?

– Jeg kjente at jeg aldri kunne stå ved et alter og se henne i øynene og love henne evig troskap.

– Var du forelsket i henne?

– Jeg beundret henne voldsomt og hun var min beste venn. På så mange plan hadde hun vært en perfekt partner for meg, men det var en dimensjon som manglet. Og det skremte meg, sier han og svelger hardt.

Oppgjør med de homofile følelsene

Etter seks år som pastor bestemte Simon for å ta et indre oppgjør. Han gjør det slutt med jenta.

– Helt siden jeg var ungdom så har jeg trykket det ned og ikke turt å ta tak i det. Men nå var det på tide.

Simon, som på denne tiden er 28 år, hadde hele livet hatt en konservativ tilnærming til det teologiske spørsmålet om homofilt samliv.

– Jeg ønsket ikke å være tiltrukket av gutter.

Simon åpner seg for vennene sine og går samtidig til regelmessige samtaler i kristen regi. Han prøver de fleste forslagene på blokka for å endre på følelseslivet: undertrykkelse, fornektelse, positiv bekjennelse, forbønn, bearbeide forhistorien, kjempe imot, «slappe av», og å leve ut «den nye skapelsen».

Prisen å leve som enslig

Etter hvert bestemte han seg for å leve livet sitt alene.

– Men til slutt forsto jeg at jeg ikke klarte det heller. Jeg ble deprimert og syk. Jeg er ikke skapt for å være alene.

Han tar en kort pause.

– De som mener at homofile bør leve alene, fatter de hvilken pris det har? De som er teologisk overbevist om at homofile må leve alene, og som selv klarer det, de bør få en gullkrone, for det er så beundringsverdig. Det er selvoppofring på et nivå som jeg ikke klarer, sier han.

Stisen etterlyser en oppskrift fra frikirkeligheten på hvordan man mener at en homofil skal fungere i menighetssammenheng.

– Jeg hadde en periode der jeg spurte meg selv om jeg kan få lov til å være pastor uten å være gift. Normen om «pastorpar» er så tydelig. Så mye i menigheter handler om familie og barn. Hvordan tror man det føles for de som ikke har det?

Mirakelet som uteble

32-åringen er tydelig på at han tror på mirakler.

– Jeg tror at Gud vekker døde til livet den dag i dag. Jeg tror at Gud kan helbrede hva som helst over natten. Og det var det jeg håpet skulle skje i min situasjon.

– Ba du om at Gud skulle fjerne de homofile følelsene?

– Ja, masse. I flere år. Jeg hadde et sterkt ønske om at de følelsene skulle endre seg, men det gjorde de ikke. Og hva gjør man da når det ikke skjer?

– Før tenkte jeg at hvis Gud hadde helbredet meg, så hadde jeg kunnet fortsette i pastortjenesten, som var det jeg ønsket å gjøre. Men jeg har et følelsesliv som jeg ikke klarer å korrigere på linje med der Bibelen sier at det bør være. Hadde mirakelet skullet komme, så hadde det allerede kommet, sier han.

– Forferdelig, men riktig

Etter mange runder med seg selv og Gud forteller Simon lederskapet i menigheten at han sier opp stillingen som pastor. I et menighetsmøte kort tid etterpå står Simon på scenen foran unge og voksne mens han forteller at hans tid som pastor er forbi.

– Gråt du?

– Veldig. Jeg visste at nå knuste jeg min egen drøm. Det var helt forferdelig, men det var riktig. Jeg valgte vekk dobbeltmoral.

De vanskelige spørsmålene

– Mange kristne vil si at Bibelen er krystallklar på at homofilt samliv er synd. Hva sier du til det?

– Jeg respekterer at det er veldig mange som tenker det. For min del så er det ikke så enkelt eller svart/hvitt. Det har livet mitt vist meg. Det viktigste for min del er å ikke ikle meg selvrettferdighet i møte med Gud.

– Er homofili synd?

– Da jeg var yngre mente jeg at homofilt samliv er synd. I dag er det ting jeg jobber med å finne ut av.

Sørlendingen folder hendene foran seg.

– Jeg vet at jeg skuffer mange. Folk må gjerne dømme meg, men jeg er bare et menneske som etter beste evne prøver å leve så godt jeg kan i tråd med Guds ideal, og så er jeg fullstendig klar over at jeg ikke klarer det. Jeg må være ærlig. Og ærlig er jeg også når jeg med hånda på hjerte sier at det å følge Jesus er det beste valget jeg har tatt.

Mener Bibelen setter gode rammer

– Hva er ditt teologiske standpunkt om homofilt samliv i dag?

– Jeg vet ikke helt hva jeg tenker. Men jeg tror det finnes veldig mange verre måter for en homofil mann å leve livet sitt på enn måten jeg gjør det på.

– Kan du utdype det?

– Jeg holder fast ved tradisjonelle verdier i mange samlivsspørsmål. Bibelen setter gode rammer. Hvis du toner ned kjønnsaspektet et lite øyeblikk, så tenker jeg at trofasthet er enormt viktig.

– Har du lest Terje Hegertuns bok «Det trofaste samlivet»?

– Jeg har lest den. Den har ikke vært med å prege meg, men det er mye der jeg kjenner meg igjen i.

– La kirkene selv bestemme

Det er nå etter arbeidstid, og stadig flere mennesker strømmer rundt kafeen hvor vi sitter.

– Håper du frikirkeligheten endrer teologi i synet på homofilt samliv?

– Jeg synes det er kjempeviktig at kirkene tør å stå fast på den teologien de står for. Jeg kunne gått i en homoliberal kirke og jeg kunne gått i en kirke med et konservativt syn på homofilt samliv. Men jeg kunne aldri gått i en kirke som gir etter for ytre press for å endre teologien. La kirkene selv bestemme hva de vil mene, sier han bestemt.

Simon forteller at han flere ganger har opplevd at andre homofile blir sjokkerte når han forteller at han har gode opplevelser fra sin kristenkonservative bakgrunn.

– Da blir de så irritert. De vil at jeg skal ha vonde opplevelser fra kristne miljøer. Jeg passer ikke inn i det bildet de har av konservative kristne, sier han.

Kjæreste med Høyre-nestlederen

Stisen er i dag kjæreste med nestlederen i Høyre, Henrik Asheim. Paret møttes på datingappen Tinder en sommerdag i 2021.

– Det har vært en absurd tid. Det må jeg bare si. I dag er jeg veldig lykkelig.

Asheim har allerede tatt med Stisen på både stortingsmiddag, regjeringsmiddag og slottsmiddag.

– Den første middagen forsikret Henrik meg om at ingen kom til å legge merke til meg. Men med en gang jeg reiste meg fra bordet så sto plutselig hele regjeringen i kø for å hilse på meg, sier han og ler hjertelig.

Spesielt interessert var Asheims partileder Erna Solberg (H).

– Hun oppførte seg nesten litt som en svigermor, sier han med glimt i øyet.

– Og etter hvert skjønte de at jeg hadde vært pastor, og da ble det en «snakkis».

Elsker menigheten

Stisen kjenner fremdeles en sterk kjærlighet til pinsemenigheten han var med på å starte i Mandal.

– Fordi jeg valgte å være helt ærlig så føler jeg at kirken er et av de stedene jeg faktisk kan være meg selv. Ikke fordi de nødvendigvis applauderer alt, men fordi de forstår.

– Kunne du tatt med deg Henrik dit noen gang?

– Jeg gleder meg til å ta med Henrik til Oasen Mandal. For noen ville det vært vanskelig, for noen greit, og noen tror jeg ville heiet på det, sier han.

Homofile pastorer med dobbeltliv

– Tror du at du noen gang blir pastor igjen?

– Pastorhjertet banker enda, men det er det Gud som bestemmer. Jeg tør ikke å stå som pastor i en menighet hvis jeg ikke tror at Gud har behag i det.

Simon blir stille mens han tømmer resten av Cola-glasset foran seg.

– Jeg vet om pastorer, ikke i Norge, men i utlandet, som er homofile og som lever det ut på si mens de er gift og bygger kirke. De har valgt et dobbeltliv for å få lov til å være pastor. Men det er det ingen som vet.

– Hvordan vet du det?

– Fordi jeg har vært ærlig med min historie, og da har andre tatt kontakt og vært ærlige med meg. Det finnes pastorer som ikke har alt på stell, men som later som de har det, og derfor kan de fortsatt være pastorer. Og så har du sånne som meg, som er brutalt ærlig, og som derfor ikke kan være pastorer.

Tjeneste i lokalmenigheten

Vårsolas gjentatte forsøk på å trenge gjennom skylaget denne ettermiddagen har omsider lyktes. De varme solstrålene har lokket et stort antall osloborgerne ut på hovedgata Karl Johan hvor vi nå befinner oss.

Etter intervjuet skal Simon rett videre på bibelkveld i pinsemenigheten Hillsong Oslo, som han trives svært godt i. Der er han møtevert på søndagsmøtene.

– Noen kristne vil mene at du som homofil ikke bør ha tjeneste i en menighet. Hva sier du til det?

Han blir helt stille.

– Alt jeg ønsker meg er et åndelig hjem. Jeg trenger ikke at det hjemmet skal applaudere alt jeg gjør. Men jeg trenger et sted hvor jeg kan få hjelp til å sette fokus på Jesus.

– Og når jeg har et åndelig hjem så skulle det bare mangle at jeg er med og hjelper der det trengs. Og hvis det er å skjenke noen en kopp kaffe og si «velkommen», så vil jeg gjerne gjøre det, sier Simon Stisen.