Ukrainske kvinner gir håp til samaritanerne

Denne artikkelen er fra 2017 og er hentet fram igjen til glede for nye lesere.

----------

For sju år siden fikk Alla Evdokimova en telefon som snudde opp-ned på livet hennes.

En venninne som arbeidet i et dating-firma, lurte på om Alla kunne tenke seg å møte en utenlandsk klient som hadde reist til Ukraina for å finne seg kone. I løpet av et par uker hadde mannen truffet en rekke ukrainske kvinner, uten å finne «den rette».

– Jeg var litt nølende til å møte mannen. Han var en god del eldre enn meg, men det viste seg at vi raskt fant tonen, sier Alla.

Mannen fridde til henne nærmest umiddelbart, og Alla, som den gang var 23 år gammel, fikk noen dager til å tenke seg om.

Mannen fortalte at dersom de skulle gifte seg, måtte hun tilpasse seg en helt annen kultur enn hennes egen og til og med skifte tro. Han hadde med seg et anbefalingsbrev fra en ukrainsk kvinne som noen år tidligere hadde giftet seg med en mann fra landsbyen hans.

– Brevet gjorde meg roligere. Det var dessuten lite som holdt meg tilbake i Ukraina, så jeg tok sjansen. Jeg har alltid tatt utfordringer på strak arm, sier hun.

Innen en uke giftet de seg og Alla startet forberedelsene til å flytte til et fremmed land og til et religiøst samfunn hun knapt ante eksisterte.

For få kvinner

Da Uzi Altif reiste til Ukraina for å finne kone var han 52 år gammel. Det lille samaritanske samfunnet på Garisimfjellet ved Nablus hadde stort mannsoverskudd, og siden han ikke hadde lykkes med å etablere familie, fikk han tillatelse av de eldste til å prøve lykken i Ukraina, et land med langt flere kvinner enn menn.

Samaritanerne var en gang mange. De var et blandingsfolk av folkegrupper som ble tvangsflyttet til Samaria og av restene etter den opprinnelige befolkningen. Da jødene kom tilbake til Jerusalem etter fangenskapet i Babylon, anerkjente de ikke samaritanernes skikker og splittelsen var et faktum.

I dag er de en av verdens minste minoriteter, men mange kjenner til dem på grunn av Bibelens beretninger.

Uttrykket «en barmhjertig samaritan» stammer fra en av Jesu lignelser, og mange har hørt om Jesu møte med den samaritanske kvinnen ved Sykars brønn.

På Jesu tid talte samaritanerne hundretusener, kanskje en million, men de fikk store problemer etter den muslimske invasjonen på 600-tallet. Flertallet konverterte til islam, og siden har samaritanerne måttet kjempe for å overleve.

Misdannelser

Mot slutten av den tyrkiske perioden hadde samfunnet skrumpet inn til bare 120 personer, fordelt på to-tre familier, og mange mente at det bare var et tidsspørsmål før samaritanerne var en saga blott.

For å overleve la samaritanerne vekt på å få mange barn, og utover 1900-tallet økte antall samaritanere gradvis.

Utstrakt inngifte førte imidlertid til at en svært stor andel av barna ble født med alvorlige misdannelser og funksjonshemminger.

Dette var bakgrunnen for at lederskapet for noen år siden åpnet opp for at samaritanske menn kunne få gifte seg med kvinner utenfra. Flere samaritanske menn har vendt blikket mot Ukraina.

Moderne hjem

– Jeg har ikke angret på at jeg flyttet hit. Her har jeg virkelig fått et godt hjem, en familie og alt jeg kan ønske meg, sier Alla Altif, som nå er blitt 30 år.

Hun tar imot Dagen i en moderne og ganske luksuriøs leilighet, i et treetasjers hus på toppen av samaritanernes fjell på Vestbredden. Her er både et stort kjøkken med moderne hjelpemidler, spisestue med plass til mange gjester og en salong med skinnstoler og en imponerende peis.

– Peisen kommer godt med om vinteren. Garisim ligger like høyt som Jerusalem, og det kan i perioder bli kaldt her sier, hun.

Utfordringer

Selv om hun ikke angrer på flyttingen, innrømmer hun at hun opplevde den første tiden som kaotisk og utfordrende.

– Da jeg ankom Nablus og Garisim, ble jeg tatt imot av flere titalls slektninger som ropte i munnen på hverandre - på et språk jeg ikke skjønte. Det var sabbat, og jeg var livredd for at jeg skulle oppføre meg galt eller gjøre noe feil, minnes hun.

Språket var den største barrieren. Mannen snakket godt engelsk, men selv var hun bare kjent med ukrainsk og russisk. I løpet av få måneder lærte hun seg hebraisk, slik at hun kunne kommunisere med ektemannen. Deretter lærte hun seg arabisk på rekordtid.

Samaritanerne er tospråklige, de snakker både hebraisk og arabisk, men arabisk er dagligspråket blant samaritanerne som bor på Vestbredden.

– Språkkunnskapene gjorde at jeg raskt ble kjent med folk og inkludert i fellesskapet, sier hun.

Eldgamle skikker

I motsetning til mange av de muslimske kvinnene nede i Nablus, og de nasjonalreligiøse jødiske kvinnene i den nærmeste bosetningen, går hun moderne kledd i jeans og t-skjorte. Hun lar også være å dekke til hodet.

– Det samaritanske samfunnet er ganske «up to date». I hverdagen kan kvinnene leve ganske likt kvinner i Europa, sier hun.

Men samfunnet er også bygget rundt tradisjoner og religiøse påbud, og fra tid til annen kreves det at innbyggerne tar del i eldgamle skikker og ritualer.

– Vi måtte gifte oss på ny i en religiøs, samaritansk seremoni. Det var ikke noe problem for meg at jeg måtte konvertere til en annen religion. Jeg vokste opp som kristen, men jeg var aldri særlig aktiv. Jeg gikk sjelden i kirken, men feiret en del høytider, det var alt, sier hun.

Levde i isolat

Hun skulle imidlertid raskt erfare at hun ikke kunne ha et like distansert forhold til sin nye religion. Da hun ankom Garisim, var hun allerede gravid. Da hun fødte sønnen Murad, måtte hun leve i isolat i 40 dager. Hun fikk verken ha kontakt med mannen sin eller noen andre. Hadde hun født en datter, hadde situasjonen vært verre, da måtte hun levd isolert i hele 80 dager.

En lignende situasjon inntreffer hver måned under menstruasjonen. I sju dager får hun ikke berøre noen gjenstander i huset, og dersom hun har kontakt med barna sine, må disse vaskes før de kan berøres av faren.

– Det høres fryktelig ut, men jeg er blitt vant til det. Jeg plasseres på et eget rom, med privat toalett og bad. Slektninger kommer med mat til meg, og jeg har tilgang til fjernsyn, musikkanlegg, telefon og internett, sier hun.

Hver uke må hun også følge de samaritanske sabbatsreglene, som er strengere enn de jødiske. I motsetning til jødene, kan ikke samaritanerne tenne lys i forkant av hviledagen og deretter la det stå på.

– Det er totalforbud mot ild på sabbaten, men heller ikke dette er så ille som det høres ut. Vi sitter ikke inne i mørket og sturer. Mennene går til synagogen for bønn og fellesskap. Vi kvinner strømmer ut i gatene og prater sammen til langt på kveld, forteller hun.

Når hun lager mat, må hun følge spesielle matregler. Blant annet kan hun kun benytte kjøtt som er slaktet av en samaritansk prest.

Yrkeskvinne

Alla har nå to sønner, en på seks og en på tre år. Den eldste går på skole nede i Nablus, mens yngstemann er plassert i samaritanernes egen barnehage.

– Jeg kunne valgt å være hjemmeværende, men det ville vært for stillesittende for meg. Mannen min kjøpte derfor en salong til meg i Nablus, sier hun.

Hun har tatt kurs i manikyr både i Israel og Ukraina, og tilbyr nå lokale arabiske kvinner både neglepleie og tips om neglelakk og sminke.

Tidligere bodde alle samaritanene i selve Nablus, men i forbindelse med den første intifadaen, startet flyttingen til Garisims topp. Samaritanerne ble rammet av intern arabisk vold, og de ble i økende grad utsatt for trusler.

Alla mener likevel det er uproblematisk for henne å drive forretning blant araberne.

– Noen samaritanere har beholdt eiendommene sine nede i byen og mange er ansatt i palestinske selskaper. Forholdene er roligere nå, mener hun.

Rolig tempo

Under intervjuet har høstens første regnskyll vasket Garisimfjellet. Skyene letter, solen stikker frem og vi bestemmer oss for å ta en tur i den lille landsbyen som er bygget rundt det tradisjonelle offerstedet.

– Da jeg kom hit var det en stor overgang, men nå setter jeg pris på den klare luften, naturen og at alt går i rolig tempo, sier Alla.

Hun vokste opp på Krim-halvøyen, sammen med faren og to brødre, før hun flyttet for seg selv i storbyen Kherson på fastlandet. Der jobbet hun i en bar da ekteskapstilbudet fra Uzi kom.

– Jeg trives bedre her, dette er mer «meg», sier hun.

Utenfor huset på Garisim har nabokvinnen satt ut en madrass til tørk i solen.

– Hun har akkurat hatt mensen. Etter de fastsatte sju dagene vaskes hele rommet der hun har bodd og man er særlig nøye med madrassen. Når den har tørket, går det to dager før den kan brukes igjen, sier Alla.

Hun tar oss med gjennom landsbyen som består av én hovedgate med noen stikkveier. Vi passerer dagligvareforretningen og brennevinsutsalget, som begge er kalt opp etter den barmhjertige samaritan, før vi ender opp ved samaritanernes synagoge.

– Synagogen er først og fremst for menn, for hos oss er det bare mennene som ber. Men én gang i året, på Yom Kippur, samles hele det samaritanske samfunnet i og rundt synagogen, og her blir vi værende et helt døgn, forteller hun.

Hos jødene slipper barn og syke å faste, men hos samaritanerne forventes det at samtlige avstår fra vått og tørt i over 24 timer.

– Det er årets tøffeste dag, men vi kommer gjennom den, sier Alla og ler.

– Suksess

Ute i gaten igjen, treffer vi på en høyreist eldre mann med et rødt hodeplagg. Det viser seg å være Husney Cohen, bestyrer for det samaritanske museet og bror til ypperstepresten.

Som prest og eldste var han med på avgjørelsen om å tillate samaritanske menn å gifte seg med kristne eller jødiske kvinner. Men han var lenge i sterk tvil.

– Jeg fryktet at utenlandske kvinner ville få problemer med å tilpasse seg kulturen vår og at de skulle forlate mennene etter en tid. Men der tok jeg feil. De ukrainske kvinnene har vært gode koneemner og barna kommer på løpende bånd, sier han og viser til at det nå er rundt 15 ukrainske kvinner i landsbyen.

Til sammen er det nå nøyaktig 802 samaritanere i verden. Rundt 350 er bosatt på Garisim, mens resten holder til i den israelske byen Holon ved Tel Aviv. I Holon er hebraisk dagligspråket og flere samaritanske menn har tatt jødiske koner.

– Det fødes nesten ingen misdannete barn blant oss lenger, understreker Cohen.

Dette skyldes tildels at samfunnet er blitt tilført «nytt blod», men også tilgang på ny teknologi. Etter Oslovtalen fikk samaritanerne på Garisim både jordanske, palestinske og israelske pass, og tilgang til israelsk helsevesen. Siden 90-tallet har en tidlig kunnet avdekke om et foster har store misdannelser og foreldrene får tilbud om abort.

Men stadig sjeldnere må foreldre ta stilling til om legene skal la fosteret leve eller ikke. Nå er det påbudt for par som vil gifte seg å gjennomgå undersøkelser, for å sjekke om de har for likt arvemateriale og derfor risikerer misdannelser. Hvis så er tilfelle, får de ikke tillatelse fra det samaritanske lederskapet til å gifte seg.

Påskeoffer

50 meter lenger ned i gaten viser Alla oss selve offerplassen. Nå er det ingen her, men hver påske syder det av liv. Samtlige av verdens samaritaner er tilstede for å ta del i slaktingen av påskelammene, og det hele bivånes av hundrevis av skuelystne fra hele verden.

– Vi gleder oss til påsken hele året, sier Alla.

En ung mann kommer gående med et barn på armen. Rajai Al-Taif er en slektning av Allas mann og han understreker at han er lykkelig gift med en samaritansk kone.

Han har imidlertid flere venner som helst vil ha en ukrainsk livsledsager.

– Ukrainske kvinner er vakre og de har rykte på seg for å være gode koner, sier han.

Språkmektige

Det er like før barnehagen stenger og vi blir med Alla for å plukke opp minstegutten Sami, som kommer løpende mot oss. Han trives i barnehagen der det er et tverrkulturelt miljø, med arabiske og samaritanske ansatte.

– I løpet oppveksten vil barna mine lære både arabisk, engelsk, gammel-hebraisk og moderne hebraisk på skolen. De har dessuten begynt å plukke opp russiske og ukrainske ord og uttrykk, forteller Alla.

Tilbake i leiligheten hennes møter vi eldstesønnen Murad, som akkurat har kommet med skolebussen fra Nablus.

– Mange ukrainere spør meg hvordan jeg kunne finne på å stifte familie på Vestbredden. De vet bare om den voldelige konflikten som blir presentert i nyhetene. Men jeg er sjeleglad for at barna mine får vokse opp her og ikke i Ukraina. Mulighetene både for meg og barna er større her, sier hun.