Veronica Orderud åpner opp om troen: Vurderer å bli katolikk

Du kan høre hele intervjuet som podkast. Den finner du nederst i saken.

Snøen har lagt seg mellom murblokkene på Oslos østkant.

Det ligger en dis over hele området.

Og på en av de mange ringeklokkene står det: «Orderud».

Døren går opp. Lyden av beina på tre små pelsdotter brer om seg i oppgangen.

Og i døråpningen står en av de mest omtalte personene i norsk rettshistorie, Veronica Orderud.

Drapene på Orderud gård

Natt til pinseaften 1999 blir tre personer drept på Orderud gård.

Da politiet tar seg inn i kårboligen, finner de Marie og Kristian Orderud skutt, sammen med datteren deres, Anne Orderud Paust.

Saken er en av de mest omtalte i moderne rettshistorie.

I etterkant av drapene retter politiet pekefingeren mot fire personer.

Per Orderud, sønn og bror til de drepte. Veronica Orderud, kona til Per. Kristin Kirkemo, søstera til Veronica. Og Lars Grønnerød, typen til Kristin Kirkemo.

I 2002 dømmer Eidsivating lagmannsrett de fire for medvirkning til trippeldrap.

Nå, over 20 år senere, ligger saken hos Kommisjonen for gjenopptakelse av straffesaker. Etter fem og et halvt år med behandling av saken, kan de nå begynne å nærme seg en konklusjon.

Nylig leverte nemlig partene i saken inn sine sluttinnlegg.

Møtet med gården

Veronica flytter inn på Orderud gård i 1993, der hun har fått praksisplass som veterinærstudent. Der blir hun sammen med bonden, Per Orderud.

Da det tragiske skjer i pinsen 1999 har de vært gift i noen år.

Selv om de to bor på samme gård som foreldrene til Per, er det en isfront mellom dem.

Relasjonen er satt på prøve etter en uenighet om overtakelsen av gården.

Og når rettssaken går i Eidsivating lagmannsrett i 2002, er det denne gårdstvisten påtalemyndigheten mener er motivet for drapene.

Veronica blir involvert i saken

Trass i at Veronica tidlig blir kontaktet av politiet, går det en stund før hun skjønner at de etterforsker henne.

– Jeg forsto det egentlig ikke før vi faktisk ble arrestert, sier hun.

Sommeren 1999 pågriper de henne. Og hun blir med det en av hovedpersonene i landets største rettsdrama

– Hele situasjonen hvor man ble påsatt håndjern og fraktet til glattcella, var så uvirkelig og så absurd at jeg på en måte ikke forsto alvoret, sier hun.

Dommen faller

Tre år senere faller dommen. 21 år bak lås og slå.

– Da var det som om jeg ble dyttet utfor et stup, sier Veronica, som hardnakket har hevdet sin uskyld fra dag én.

Hun husker det hele som en mørk tid der hun vurderte å avslutte livet.

– Jeg brukte lang tid på å bestemme meg for at jeg skulle klare dette.

En rekke samtaler med advokatene hennes og en psykolog i fengselet ble avgjørende. Og hun bestemte seg til slutt for at hun måtte finne en styrke i seg selv til å stå i det.

Og da skulle blant annet troen på Gud bli viktig.

Troen vakler i fengselet

Veronica har hatt en tro siden hun var et lite barn. Bestemoren var nemlig adventist og las bibelhistorier for henne.

I tiden rettsdramaet pågikk mister hun likevel Gud av syne, forteller hun.

– Det tok nok litt tid før jeg fant ham igjen. Det er jo klart at når sånt skjer så er det jo helt naturlig som menneske at du stiller spørsmål ved hvor i alle dager han er.

– Hvilke samtaler har du med Gud i denne tiden?

– Nei, da lurer jeg jo på hva han driver med; hva som er tanken, sier hun.

Etter en tid er det likevel som at troen kommer tilbake, men på annen måte.

Det blir viktig for henne å stille spørsmål ved Gud. Og hun innser at han er mer kompleks enn det hun hadde lært som liten.

– Det er en kamp, på en måte, før du finner fram. Og den kan være ganske tøff, sier hun.

Teologistudiet i fengsel

Etter hvert begynner hun å studere bak murene. Valget faller på teologi.

Den intellektuelle troen blir enda viktigere og hun lærer at det å stille spørsmål ved Gud slett ikke er uvanlig.

– Jeg fikk på en måte litt trygghet for at det var en ganske normal vei til tro. At det ikke bare var meg som hadde trøbbel med at Gud valgte veier og gjorde ting som ikke var så lett å forklare, sier hun.

I løpet av studiet begynner hun også å tenke på en fremtid som prest.

Hun har mange motforestillinger om at hun, en av de dømte i Orderud-saken, skal kunne jobbe i kirken. Flere hun snakker med sier likevel at erfaringene like gjerne kan være en styrke.

Det religiøse fellesskapet bak murene

I fengselet blir hun også en del av det religiøse livet.

Samtalegrupper, gudstjenester, og andakter.

Veronica er også mye alene på cellen, noe hun opplever at gjør det religiøse livet sterkere.

Hun får tid til en åndelig søken som man kanskje ikke får tid til utenfor murene.

– Når du ser tilbake på tiden du satt inne i dag, hvor viktig var troen på Gud?

– Det tror jeg har vært helt avgjørende, sier hun.

Er dømt for trippeldrap

Trass i at Veronica i dag er en fri kvinne, er hun funnet skyldig i medvirkning til trippeldrap av en norsk domstol. Ikke bare en gang, men to. Hun ble nemlig først dømt i Nes herredsrett, men anket siden til Eidsivating lagmannsrett.

– Har du noen gang tvilt på din egen hukommelse?

– Nei.

Svaret kommer kontant.

– Og så tror jeg kanskje det er en sånn norsk greie det der, at vi tror det at når noe på en måte er fastsatt i en rettssal, så er det sannheten. Og det er jo bare tøv, legger hun til.

En dom er bare den mest troverdige fortellingen som retten greier å finne fram til, mener Veronica Orderud.

– Men du er jo dømt, ikke bare én, men to ganger. Kan du skjønne at noen synes det er vanskelig å tro på deg?

– Ja, det kan jeg forstå, sier hun.

Hun peker likevel på at en rekke saker fra nittitallet i nyere tid har blitt tatt opp igjen.

Lever et normalt liv

Etter 14 år bak lås og slå slipper Veronica i 2015 ut. Da har hun sonet 2/3 av dommen sin på 21 år. I dag bor Veronica Orderud i et helt ordinært borettslag øst i hovedstaden.

Nisser, lys, stjerner og juletrær setter leiligheten i julestemning når Dagen møter henne.

– I dag lever jeg et helt vanlig liv, er i full jobb og har flere små hunder som jeg er ute med på fritiden, sier hun.

Hun jobber nå med statlige ytelser og oppfølging av sykefravær på NAV.

Tviler på en fremtid som prest

Veronica er likevel nesten ferdig utdannet prest. I 2014 leverte hun nemlig masteren i religion og samfunn som hun tok bak murene.

Da Dagen spør henne hvorfor hun ikke jobber i kirken, kommer det et overraskende svar.

– Jeg tror at kirken støter fra seg mange. Det synes jeg er leit. Jeg opplever at man må mene noe politisk for å bli akseptert av Den norske kirke, sier hun.

Hun hevder at biskopene er blitt politiske aktivister.

– Det må ikke være sånn at du nærmest må være venstreradikal og aller helst også ha en viss legning, da, for å være akseptert i utgangspunktet. Det blir feil, sier hun.

Vurderer å bli katolikk

Veronica mener kirken skal være et åndelig hjem og sier hun har stor forståelse for de som konverterer til den katolske kirke.

– Jeg skjønner den søken etter en åndelig tilhørighet som på en måte er trygg og uforanderlig.

– Har du vurdert å konvertere selv?

– Ja, jeg har vurdert det. Det er noe som ligger der hele tiden.

Veronica er fascinert av Den katolske kirkes søken etter det uforanderlige og peker på favorittforfatteren hennes, katolikken Sigrid Undset.

I en av bøkene hennes, sier nobelprisvinneren at: «sed og skikk forandres meget, … men menneskes hjerter forandres aldeles intet».

– Jeg tenker at det er helt sant. Altså, menneskene er jo helt like. Og hvorfor skal da troen, eller kirken, forandre seg?, spør hun.

Forventninger til resultatet

I advent skriver Dagen fire artikler om mennesker som venter på noe. Og i fem og et halvt år har Veronica ventet på svar fra Kommisjonen for gjenopptakelse av straffesaker.

– Hvilke forventninger har du til konklusjonen deres, Veronica?

– Jeg forventer at saken blir tatt opp igjen.

Hun er likevel ikke sikker på at det kommer til å skje og peker på Baneheia-saken. Der begjærte Viggo Kristiansen, en av de to dømte, saken gjenopptatt sju ganger før han med knappest mulig flertall fikk gjennomslag. I dag er han en frikjent mann.

– Jeg vet hvor høy den terskelen er, hvor mye prestisje og hvor mange andre hensyn som er involvert. Det er jo ikke så enkelt, sier hun.

Tilbakeblikk

Når Veronica Orderud ser seg tilbake, ønsker hun ikke å være bitter.

– Det er bare meg det går utover. Jeg prøver heller å snu det og tenke at alt som har skjedd har jo bidratt til den personen jeg er i dag, sier hun.

– Jeg har jo hatt et liv. Jeg har bare hatt et veldig annerledes liv, og jeg har møtt mennesker og stått i situasjoner som de fleste ikke får oppleve, sier hun.

– Hvordan påvirket denne dommen og det at du havnet i fengsel troen din?

– Det gjorde den nok kanskje litt mer realitetsorientert i forhold til alt det man hadde med seg fra barndommen.

Troen hennes står likevel fast.

– Troen min på Gud er like sterk, men det er mye lettere å være troende og ha mer kontakt med Gud i et fengsel enn det er ute i den virkelige verdenen, sier hun.

Du kan høre hele intervjuet med Veronica Orderud som podkast her:

Har du tips til ei historie eg bør skrive om?

Daniel Kydland

Journalist

Eg er interessert i sterke historier fra kristen-Norge. Har du du tips til ei historie eg bør skrive om eller tankar om denne saka, er du velkommen til å kontakte meg.

Send meg en epost Ring meg: 97728937