Allmakten ble bundet

Jesus var fra evighet. Han var Gud lik. Men han ga avkall på sin posisjon. Han fornedret seg. Aller dypest på langfredag. Fortsatt hadde han all makt. Også over legionene av engler. Han kunne ha tilkalt dem og vanæret prestene og de skriftlærde midt foran folkemengden. Men han valgte avmaktens vei. Bundet.

De trodde de hadde taket på ham. I ubeskrivelig smerte segner han under korset. Omkring ham lyder foraktelige rop. Så nagles han til korset. Han kjenner ordene fra 5Mos 21,23: «Forbannet er hver den som henger på et tre.» Og han opplever dem. «Den hånd som skapte vår jord, ble naglet fast med jordens jern.» Den allmektige vrir seg i sjelesmerte – på forbannelsens tre.

Tilskuerne så på idet jordens jern gjennomboret hendene hans. Men de så ikke at disse hendene bærer alle ting. Også deres syndebyrde.

En dag skal han tre fram i herlighet. Da er øversteprestens makt brutt. Da er Pilatus for lengst historie. Da har ikke Herodes noe maktområde. Det høye råd har avsluttet sitt virke. Bødlene mangler nagler og hammer.

Da er alle disse avmaktens barn. «Se, han kommer med skyene, og hvert øye skal se ham, også de som har gjennomstunget ham» (Åp 1:7).

Jesus, den dagen vil jeg rette mine hender mot deg. I takk og glede.