Davids siste ord

David var «mannen etter Guds hjerte». Perfekt var han ikke, men Gud fikk bruke ham til store oppdrag.

Som «Guds salvede konge» ble han den ruvende skikkelsen for all ettertid. Han ble også kalt «Israels liflige sanger».

Det kan vi godt forstå når vi blar i Salmenes bok. Han hjalp folket til frimodig bønn og lovsang – både i gudstjenesten og i deres personlige liv.

Men David var også profet. I sine aller siste ord er det som profet han taler. Fra dødsleiet maler han – under Åndens inspirasjon – det vakreste portrett av Jesus som kan tenkes:

«Herrens Ånd taler gjennom meg, og hans ord er på min tunge. Israels Gud har talt, til meg har Israels Klippe sagt: Det skal være en hersker over menneskene, en rettferdig, en hersker i gudsfrykt.

Han skal være lik morgenens lys når solen går opp, en morgen uten skyer, når gresset spirer fram av jorden ved solskinn og ved regn» (2 Sam 23,2–4).

Det er ingen tvil: David talte om Jesus. Om David selv var stor, er hovedpersonen i hans siste ord større. Med ham skulle soloppgangen komme.

Til oss! Det var dette gamle Sakarja sa om jomfru Marias sønn, Jesusbarnet:

Han er som en soloppgang fra det høye (Luk 1,78)! Ved Jesus kan håpløse syndere finne håp! Med Jesus bryter den nye dagen fram.

«Fredens morgen uten skyer bryter inn.»