Ferske eldgamle spor

Jeg greier visst ikke å skjule min begeistring for den eldste nynorske Bibelen. Da jeg skulle finne Jesaja 49:7 i en mer moderne form, var det som kraften rant ut. Selv om alle redelige oversettelser er Guds ord.

Så bær over at jeg siterer fra 1921/38-oversettelsen: «So segjer Herren, Israels utløysar, Israels Heilage, til han som kvar sjel vanvyrder, til han som folk hev stygg for, til han som er træl under valdsherrar …»

Messias kom til sine egne, men ble «vanvyrd», foraktet. Ikke bare av ledere, men av «hver sjel». For folk hadde «stygg» for ham. Og han ble slave av herrer over vold.

Profetiene gjennom Jesaja griper dypt. De tar virkelig tak i essensen av det som skulle skje. Det styrker troen og forventningen til Jesus. Han døde og sto opp. Derfor kan vi forvente at det Jesaja skriver videre skal skje igjen:

«Kongar skal sjå det og reisa seg upp, hovdingar skal sjå det og kasta seg ned, for Herrens skuld, som er trufast, Israels Heilage, som valde deg ut.» Enten de reiser seg opp eller kaster seg ned, så er det for Messias. Han som ble regnet for lavest.

Jesu død og oppstandelse har rystet mange språk og kulturer, også vår egen. Det gjør sterkt inntrykk på meg. Å bla gjennom gamle bibeloversettelser er å finne ferske eldgamle spor. Tør vi tro at det kan skje igjen?