Gamle vårsanger med skjult sprengstoff

Dersom du har levd noen tiår, eller du hører til i et bygdesamfunn, kjenner du kanskje til disse to sangene: «No livnar det i lundar» og «Fager kveldssol smiler». Begge hører til våren.

Jeg bodde et par år i ei fjellbygd hvor sistnevnte nærmest var nasjonalsang. Ikke rart, det var rikelig med både fager kveldssol og bekker langs fjellsidene.

Begge sangene kan virke forsiktige i budskapet. Men begge bærer skjult sprengstoff i de siste versene. Disse blir sjeldnere sunget. Kanskje av praktiske årsaker, kanskje av blyghet eller distanse.

Nest siste vers av første sang lyder: «Du vår med ljose dagar, med lengting, liv og song, du spår at Gud oss lagar ein betre vår ein gong.»

Siste to vers av andre sangen lyder: «Ingen kveld kan læra bekken fred og ro, ingi klokke bera honom kvilebod.» «Så mitt hjarta stundar, bankande i barm, til eg ein gong blundar i Guds faderarm.»

Sangene knytter seg til naturen og våren slik vi kjenner den her nord. Men det er ikke nok med vakker natur og fin vår. Sangene erkjenner tydelig en Skaper og Frelser. Som vi trenger fred hos.

Nyutsprunget bjørkeløv, unger med is, fedre med litt for trange dresser, høyttalere på stativ med taler og sang. Småprat og vårvind i finklærne. Kan vi våge å si at budskapet om Kristus fremdeles finnes midt i dette? Kan vi med frimodighet løfte denne arven fram igjen?