Høyskolestudent

I går siterte jeg en kjent sjelesørger fra 16-hundretallet, Christian Scriver. Han skrev mye om «det indre kors». Med det uttrykket siktet han til påkjenninger som i en kristens sjelsliv skaper rop om hjelp og utfrielse.

Scriver brukte også begrepet «anfektelse»:

«Når Gud vil gi visdom og åndelige erfaringer til sine barn, fører han dem

ikke bare inn i korsets skole, men inn i anfektelsens høyskole.»

Og livet som «student» ved denne «høyskolen», omtalte han slik:

«Sjelen får under anfektelsen kjenne Guds vrede og syndens kraft, med

helvetesangst, mørke, frykt, tungsinn, fortvilelse …»

Vi aner erfaring bak ordene.

Begrepene «anfektelse» og «indre kors» er altså i slekt. I anfektelsen står selve frelsesvissheten på spill. En anklages både av Guds lov, av djevelen og av ens eget hjerte.

«Den åndelige anfektelse er det tyngste kors og den største trengsel som

den rettferdige, hellige, vise og gode Gud sender sine troende.»

Det var denne anfektelsen Luther skildret i den første salmen han skrev:

«Av dypest nød jeg rope må, o Herre, du meg høre!

Ditt nådens øre akte på den bønn jeg fram vil føre!

Om ei i nåde du ser bort fra all den synd som her er gjort,

hvem kan da frelst vel blive?»

Anfektelsens store trøst er underlig nok Gud selv – når han skaper troen på Jesus. For slik rettferdiggjør han den ugudelige (Rom 4,5).