Ønsker virkelig Gud at vi skal være knust og nedbrutt?

«For du har ikke glede i slaktoffer, mitt brennoffer bryr du deg ikke om. Offer for Gud er en sønderbrutt ånd. Gud, du forakter ikke et knust og nedbrutt hjerte.» Salme 51:18–19

Vi kan streve etter Guds anerkjennelse. Vårt kristenliv blir en øvelse i å være god nok. Egne nederlag og synder blir ikke så enkle å forholde seg til.

Eller vi kan kreve av Gud at han skal anerkjenne våre valg, slik vi vil leve. Vi endrer Gud så det passer med oss. Det handler om akkurat det samme. Vi vil være gode nok. Vi vil at Gud skal være fornøyd.

Men «god nok» er en tynn hinne. Det blir strevsomt å passe på at det ikke skal gå hull på den. For hull er det hele veien. Gud er hellig. Det er umulig for oss på egen hånd. Og det er umulig å endre Gud.

Gud lar seg ikke imponere. Han sier: Vent med det fine offeret. Kom først med det som er ødelagt. Akkurat slik det er. Det er et bedre offer for meg.

Er det bra med «et knust og nedbrutt hjerte»? Ja, rett forstått. Ikke depresjon og svarte tanker, men et hjerte som har forstått sitt ansvar. «Du er hellig, Gud. Dette gjorde jeg mot deg, og dette fikset jeg ikke. Derfor er jeg knust.» Jesu hender med sårene fra korset tar deg imot. Akkurat slik.