Perdidos – tapt

Under en reise i Sør-Amerika hørte jeg følgende:

En misjonær var på besøk i en av menighetene. De nasjonale lederne satt med medlemsprotokollen foran seg og strøk ut noen navn. «Perdidos», sa de. Tapt.

De kommer ikke mer. Bak navnene så de for seg kjære ansikter. En gang var de aktivt med.

Men så gled de bort. Og spørsmålet lød: Bør vi oppsøke dem?

Frafall kan ha med skam å gjøre, sa misjonæren. Det begynner kanskje med at de faller i synd.

Fristelsen blir for sterk for dem. Kanskje drikker de seg fulle sammen med gamle venner.

Så kommer skuffelsen og skammen. Og de tror de blir møtt med fordømmende blikk fra de andre i menigheten. Så trekker de seg tilbake. Troen dør. Perdidos.

Er slike problemer kjent blant oss? Er det også noen vi burde oppsøke, vise vennlighet og ønske velkommen tilbake til forsamlingen?

«Ser du en bror eller søster som falt, gå ei med dom forbi! Kanskje at også for deg det gikk galt om du ble fristet som de!»

Bibelen kjenner godt til problemet «perdidos». Den formaner oss til å oppsøke slike «med saktmodighets ånd» (Gal 6,1). Vi har ikke noe å rose oss selv av.

Vi er bare en utstrakt hånd fra ham som sier: «Jeg vil igjen ta meg av deg!»