Tilgitt eller forgjeves?

I påsken i år leste jeg som mange andre Andreas Fibiger sin bok «Guds Lam», og i dag vil jeg sitere et ransakende avsnitt som jeg kaller Tilgitt eller forgjeves?

«Presten Otto Funcke forteller at han på en kirkegård så to gravsteiner ved siden av hverandre. På den ene sto det «vergeben» (tilgitt), på den andre ‹vergebens› (forgjeves).

Det var en ubetydelig forskjell, men likevel så stor som fra himmelen til helvete. Under den ene lå en ung kvinne. Hennes skjønnhet var hennes ulykke. Hun falt og sank dypt i synden; men i fengslet ble hun omvendt og fant tilgivelse ved korsets fot hos Jesus. Hvem det er som ligger under den andre steinen, vet jeg ikke, og likevel, sier han, kjenner jeg hans navn, det er Legion (Mark. 5,9); for det er så mange som forgjeves mottok tilbudet om Guds nåde.

Slik står det skrevet i Guds bok over hvert eneste menneske: vergeben eller vergebens. Og det ville ikke hjelpe deg om alle mennesker sa ‹vergeben› hvis Gud sier ‹vergebens›. Det hjelper ikke om klokkene ringer vemodig, og sørgemarsjen bruser fra orgelet, om presten priser deg salig, og om koret istemmer ‹Lykksalig, lykksalig›, hvis Gud holder liktale over deg ut fra denne teksten ‹Du dåre!› (Luk. 12,20). Dårskap var ditt liv; for du forsømte å få din sjel frelst. (…)

Denne dagen er den siste for mange. I natt kreves mange sjeler. Det er noen denne dagen bringer i Paradis, og andre …!

Hva skulle så Gud skrive på din gravstein om det var i dag?»