Trøst som holder

«Kan jeg virkelig være en kristen, jeg som …»

Dette hjertesukket var kjent for Luther. Flere steder skildrer han hvordan han fikk hjelp i denne «høye» anfektelsen. Ett sted skriver han:

«Når vårt iboende syndeforderv og vår trellbundne vilje avsløres, blir Guds vrede en nærværende realitet. Den kan vi ikke flykte fra til noe sted unntatt til Kristus. For Kristus ble rammet av vreden for vår skyld, og der har den nådd sitt mål.»

« … vårt iboende syndeforderv» er et annet uttrykk for begrepet «kjødet» i Rom 7–8 og Gal 5. «Kjødet» er uforanderlig. Når det avsløres, skjønner vi hva som ligger i begrepet «trellbunden vilje». Apostelen sier:

«Kjødets attrå er jo fiendskap mot Gud, for det er ikke Guds lov lydig, kan heller ikke være det» (Rom 8,7).

Vi kan altså ikke forandre «kjødet» ved selvjustis. Yttersiden kan vi pusse på. Men ikke innersiden.

Kanskje er du som leser dette, nettopp i anfektelse. Ditt «iboende syndeforderv og din trellbundne vilje» er avslørt. I denne situasjonen finnes én trøst. Bare én, Men den holder. Sigvard Engeseth beskrev denne trøsten med ord som ligner Luther-ordene ovenfor:

«Ser du deg svart og urein, kjenner på syndig trå,

dømd av ditt eige hjarta, kjære på Jesus sjå.

Nåde han deg forkynner, blodet hans rann for deg,

då han for dine synder vandra den tunge veg.»

Takk og lov, påsketrøsten holder!