Ventetiden var ikke tom

Gamle Simeon er nok å regne for en av de «stille i landet». De som ventet på Guds frelse for Israel. De som ikke forsøkte annet enn å håpe på Gud. Maria, Jesu mor, er også en av dem. Sakarja, Johannes sin far, en annen. Les lovprisningene deres og se hvordan de flommer over når de endelig får svar. Ventetiden var ikke et tomt rom, men fylt av Guds ord, Ånd og visdom.

Simeon har sin egen lovprisning. «Herre, nå lar du din tjener fare herfra i fred, slik som du har lovet. For mine øyne har sett din frelse, som du har gjort i stand like for ansiktet på alle folk, et lys til åpenbaring for hedningene og ditt folk Israel til ære.» (Luk 2) Denne lovprisningen er godt kjent for mange. Hver kveld bes den av utallige kristne over hele verden.

Det er ikke første gang jeg skriver om gamle Simeon, og ikke siste. Han er en god venn i Bibelen. Ber du for frelse for land og folk og hjemsted, kan du kjenne deg igjen i ham.

Simeon så verken Jesus tale og helbrede, eller dø og oppstå. Han så bare en baby mellom mange andre babyer som ble båret til Tempelet etter skikken. Men dit ble han «ledet av Ånden», og han så Guds frelse.

Det er ofte slik for den som ber. Du kan se en hel sommer når andre ser en svale. Ikke av eget hjerte, men ledet av Guds Ånd. Du vet når ting skjer, og du vet mye om det som skjer. For du har ventet hos Gud. Ikke alle vil forstå deg, men mange vil kjenne seg igjen.