August 2021.
Sommerstevnet på Oggetun er over, og flere av de trofaste vennene har brutt med Terkelsen.
Han har gitt en uttalelse til menigheten om det han er anklaget for, men det holder ikke for dem som nå har bestemt seg.
Det ble for mye.
Men ikke før hyttene er ryddet etter stevnet, kommer det et brev til en av forkynnerne som har forlatt Nardus denne sommeren.
Brevene kommer fra utlandet, fra ei godt voksen kvinne.
Det er skrevet til hele menigheten.
Kvinnen vil advare.
Hun skriver i brevet at hun i slutten av tenårene kom alene til Norge og Sørlandet på 70-tallet. Hun beskriver seg selv som veldig naiv og med lav selvtillit.
På et vekkelsesmøte møter hun Terkelsen, ifølge brevet, som Dagen har fått tilgang til.
«Han var en riktig sjarmør», skriver hun i brevet, og forteller at han var den første som viste henne oppmerksomhet.
Ifølge kvinnen, vil Terkelsen friske opp engelsk-kunnskapene, og bruker mye tid sammen med jenta.
«Litt etter litt begynte han å «groome» (kurtisere) meg», skriver hun.
Ifølge kvinnen tar han seg av henne, er munter og oppmerksom.
Terkelsen avviser det kvinnen beskriver i brevet, og sier han ikke kjenner seg igjen i det som fortelles.
I brevet skriver hun at Terkelsen en helg ber henne på middag.
Familien hans er ikke hjemme.
Det som ifølge kvinnen skjer etter middagen, fører til at hun flytter fra Sørlandet.
Hun skriver i brevet til menighetene at hun «ikke lenger er jomfru» når kvelden er over.
Kvinnen føler seg skitten.
Nå ser hun ikke Terkelsen før det har gått to år. Ifølge kvinnen er han like sjarmerende, og spør hvordan hun har det.
Kvinnen sier da til Terkelsen at hun vil be hans kone om tilgivelse. Han blir, ifølge kvinnens historie, irritert over at hun vil ødelegge ekteskapet hans.
Den unge jenta sliter med skyldfølelse.
Så skjer det altså at kvinnen, som nå bor i utlandet, via gamle venner får høre om hva som skjer i Nardus, og om anklagene mot Terkelsen i 2021.
Hun bestemmer seg for å fortelle om sin opplevelse, og skriver at hun ikke vil tie lenger.
«Jeg forteller sannheten om det som hendte meg, for at det ikke skal skje med andre», skriver kvinnen.
Hun stiller seg sågar villig til å vitne i en eventuell rettssak mot Terkelsen, dersom det skulle bli aktuelt.
Mange i Nardus-bevegelsen får brevet, sensommeren 2021. Det blir enda en alvorlig sak å forholde seg til.
Flere er i kontakt med kvinnen, etter å ha lest brevet.
– Vi har ingen grunn til å tvile på hennes historie. Jeg har tatt kontakt med henne, og skrevet at vi tror på det hun har opplevd, sier tidligere eldstebror, Vidar Fevik.
Kvinnen vil ikke gi ytterligere kommentarer til Dagen, og formidler at hun føler hun har gjort det hun kan for å opplyse i saken.
Terkelsen avviser fullstendig at han skal ha rørt den unge jenta som kom til Sørlandet.
– Det er ikke sant. Det er ikke sant i det hele tatt.
– Men husker du personen?
– Det er jo 45-50 år siden hun var her, men da jeg begynte å rote i hukommelsen, så husket jeg henne. Men jeg kan ikke se henne for meg. Om jeg møtte henne, så ville jeg ikke ha kjent henne. Men hun var hjemme hos oss på Fevik.
– Men hva slags motiv skal hun ha for å sende et slikt brev, med sånne vanvittig sterke anklager så mange år etterpå, hvis det er tatt helt ut av lufta?
– Jeg er enig i det. Det kan virke veldig rart. Men jeg gjenkjenner ikke noe av det. Jeg føler meg fullstendig fremmed for den beskrivelsen. Men at hun var en av de som var begeistret for meg; det tror jeg så gjerne. Det var sånne mennesker som kom og som satt i timesvis og sugde til seg når jeg la ut fra Bibelen. Så det var endel sånne mennesker som var begeistret for meg, men det er ikke ensbetydende med at det hun skriver er sant.
– Men du kan ikke huske at du har hatt noe fysisk kontakt med henne overhodet?
– Nei, jeg kan ikke huske det.
Terkelsen sier at både kvinnen fra utlandet og «Mona» lyver om hva som skal ha skjedd.
Sakene kan ikke bevises. Det vet Nardus-lederen.
– Hvis det hadde vært sant, hadde du sagt det da, Terkelsen?
– Det er et godt spørsmål... Til det må jeg si, at jeg skal jo stå ansvarlig innfor Gud. Alt som er skjult, skal bli åpenbart. Jeg vil ikke stå som en løgner. Jeg er ikke kjent for å lyve for å beskytte meg for noe som helst.
– Du har innrømmet to seksuelle forhold, og sier du ikke vil stå som en løgner for Guds domstol. Har det vært upassende forhold til flere kvinner, eller er det bare disse to?
– Det er et veldig vanskelig definisjonsspørsmål hva som vil bli karakterisert som upassende.
– Har det vært flere seksuelle forhold?
– Nei.
– Det er disse to?
– Det vil jeg si, ja.
Men når Dagen snakker med Terkelsen på telefon, èn måned senere, forteller han noe annet.
– Det kom nok litt feil ut da jeg ble spurt om dette. Jeg ble litt tatt på senga. Jeg har erkjent at det er flere ting jeg angrer på, selv om det ikke var seksuelle forhold. Disse vil jeg ikke omtale, det kan skade andre mennesker enn meg.
– Så det har vært flere tilfeller av seksuelle relasjoner?
– Det har nok vært flere enn disse to hvor jeg har trådt for nær.
Terkelsen vil ikke si hvor mange tilfeller han snakker om.
Eldstebrødre som har støttet Terkelsen i flere tiår, tror på alle kvinnenes historier.
Terkelsen mener eldstebrødrene ikke burde tatt imot anklagene da de kom.
– Man kan stille spørsmål ved hvorfor de tror på det, når det ikke finnes antydning til noen vitner. Bibelen sier at du ikke skal ta imot en anklage mot en eldste, uten to eller tre vitners ord.
En annen sak, som også mangler vitner, er episoden Silvia Henriksdottir fra Færøyene forteller om.
Torkild Terkelsen benekter også denne.
I 2011 utgir hun boken «Si at du lyver».
Den handler om oppveksten i Nardus og om seksuelle overgrep hun hevder å ha blitt utsatt for gjennom mange år fra den nå avdøde adoptivfaren sin.
Da boka kom ut, ble den omtalt i flere store, norske medier, og Terkelsen måtte svare for hvorfor overgrepene ble håndtert internt i Nardus og ikke anmeldt til politiet.
FOTO: Privat
Terkelsen har en sentral plass i boken.
Gjennom årene i Nardus observerer forfatteren Terkelsen i møte med menigheten.
Hun beskriver dette i boken.
«Han hadde noe over seg, Torkild. (...) Han hadde de troendes sinnstilstand i sin hule hånd. Kunne fritt skru opp og ned lykkefølelsen deres, bare ved å endre synsfelt eller justere smilebåndet.»
Henriksdottir forteller om det hun mener var en usunn hyllest av et menneske.
– Alt var så viktig når han var der. Folk turde nesten ikke gå på do, sier hun til Dagen.
Som ung jente, reagerer hun på måten han snakker til jentene.
– Han lånte bort genseren til oss, og da han fikk den tilbake, sa han at vi hadde laget buler i den, og så smilte han, forteller Henriksdottir.
Terkelsen tar fullstendig avstand fra at han har snakket til jenter på et seksualisert vis.
Da Henriksdottir i tenårene åpner seg om adoptivfarens overgrep, blir ikke saken politianmeldt, men håndtert internt i menigheten.
Det blir holdt et «tilgivelsesmøte», hvor jenta ikke selv er til stede.
Nå har Jesu blod renset adoptivfaren fra all synd, og den som etter dette nevner synden, har gjort en verre synd enn overgriperen.
Det er slik Henriksdottir beskriver prosessen.
Det blir opp til den 16 år gamle jenta å bestemme om adoptivfaren skal få bli boende i hjemmet.
– Det var ikke riktig at dette skulle bli lagt på mine skuldre, sier Henriksdottir, som ikke klarer å forlange at han må flytte ut.
I etterkant av «tilgivelsesmøtet», kommer Terkelsen til Færøyene.
Den skjøre tenåringen opplever besøket vanskelig.
Ifølge Henriksdottir vil Terkelsen høre om overgrepene.
I den innerste stua til predikantens vertsfamilie, setter Terkelsen seg ned med henne alene, forteller hun.
– Det var helt feil at vi skulle sitte der alene. Det var veldig ubehagelig. Han spurte og gravde og skulle vite alt konkret og detaljert. Spurte meg om ting ingen andre hadde spurt om. Lurte på om overgriperen hadde kjent på seg selv samtidig, og slikt, sier Henriksdottir.
Terkelsen sier dette ikke har skjedd.
– Det er bare ikke sant. Jeg har ikke spurt henne en detalj. Ikke overhodet. Det er ikke sant. Det er løgn. Utelukkende har jeg vært til hjelp for Silvia og familien, sier han til Dagen.
Men ifølge Henriksdottir skjer det mer.
Terkelsen er innkvartert hos en familie Henriksdottir ofte besøker.
Også hun skal overnatte der, siden hun er venninne med jenta i familien.
Henriksdottir forteller at hun skulle sove i loftstuen, like ved rommet til Terkelsen, som hadde døren sin på gløtt.
Hun hører ham si navnet hennes, og vil at hun skal komme inn og si «god natt».
Også i boka beskriver hun hendelsen:
«Han lå på senga. «Kom hit», sa han, og rakte fram armene. Jeg gikk bort til sengen, han tok hånden min og dro meg ned over seg. Håret mitt hang ned rundt ansiktet hans. Han dro meg tettere, og kysset meg. Jeg kjente meg forsteinet.»
Terkelsen sier til Dagen at hun lyver.
Dette har aldri skjedd, ifølge predikanten.
At han skulle ha gjort noe slikt med et overgrepsoffer, stemmer ikke.
– Det tilbakeviser jeg hundre prosent. Det er ikke sant. Nei, nei…
Henriksdottir melder seg senere ut av Nardus.
Det blir for belastende å ha omgang med adoptivfaren, som ikke støtes ut, men som er med som før i menigheten, forklarer hun.
Hun anmelder noen år senere overgrepene, men da er saken foreldet.
Terkelsen støttet avgjørelsen om å ikke anmelde overgriperen den gangen da hun var 16 år og familien ikke ønsket å anmelde.
Han ville gjort det samme i dag, sier han.
– Jeg mente de først burde kontakte en kristen psykolog og få råd om hva de burde gjøre. Jeg vet hvilken belastning det kan være for de som anmelder, når stadig nye mennesker skal ha detaljbeskrivelser av alt som har foregått, sier Terkelsen.
Han hevder folk i Nardus har vært ute for dette og at de aldri hadde gått til politiet hvis de hadde visst hva som ventet dem.
